Å bli " brukt" av psykisk syk

[Gjest Gjest nå..]

Hei

Usikker på om dette er rett forum, men egentlig så er det jo ingen forum her for denne typen spørsmål så:::

Vel.. Saker er den at kjæresten min har generalisert angst lidelse. Vi bor ikke sammen. Han forventer så mye av meg i forhold til å forstå han. Om jeg ikke har tid å være samemen med han en helg så bryr jeg meg ikke om han, eller ja du tenker jo på ditt du, eller du kan jo ta hensyn til meg nå når jeg er så "nede" osv.

Er det noen her inne som har erfaringer med denne typen lidelse, har det selv, bor sammen med en eller kjenner noen osv..

Det er veldig vont å høre slike ting og det er egentlig å psyke meg ner litt.

Hadde satt veldig pris på svar også om noen bare har et tips til hva en kan svare i slike tilfeller.

[Cata]

Jeg tror bare du må "lukke ørene". For ham er det antakelig en reell avvisning når du skal gjøre ting uten ham, så jeg tviler på om noe du kan si egentlig går inn. Tror du bare må nøye deg med å si at du er glad i ham og at du gleder deg til neste gang dere kan treffes eller noe slikt.

Ikke desto mindre er det viktig at du ikke gir etter for presset slik at alle helger går med til å gjøre ting på hans premisser. Det skal være plass til deg også i det forholdet, ikke bare ham.

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å være psykisk syk. Og ingen er like, selv med samme diagnose. Får han noe hjelp? Samtaleterapi/medisiner?

Jeg har også angst, og det var faktisk ganske viktig for meg å få vite at mannen min også slet med at jeg var syk. At han var ærlig nok til å si at "jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg, men jeg kan ikke kaste fra meg ALT for å være der hele tida. Jeg skal være der når du trenger meg, men ikke 24 timer i døgnet - jeg trenger tid jeg også, akkurat som deg." Det var vondt å høre der og da, men jeg trengte det, og jeg forstod det. Det er fort gjort å spise opp dem rundt seg når man har det fælt, for da ser man faktisk ikke forbi sin egen nesetipp. Det er ikke en egoistisk tanke, det er bare sånn det er.

Uansett må dere ta en prat. Og du må være ærlig. Og forlange at han er ærlig også. Han er nødt til å forstå at du er glad i ham, at du ønsker å hjelpe, at du gjør så godt du kan, men at du også må få lov til å være din egen person, akkurat som ellers i et parforhold. Ikke regn med at han vet akkurat hva han trenger av hjelp og når han trenger det. Gjør det klart at han må ta kontakt når han har behov for det, og ikke tro at du vet når han har det vondt uten at han sier noe. Du må også være forberedt på at det vil komme ubeleilig - og av og til synes jeg at du skal slippe alt du har i hendene hvis det er skikkelig krise. Det er viktig for tilliten og tryggheten. Men du må være forsiktig og ikke la det ta alt du har av ressurser.

[Gjest gjest nå..]

Han går i terapi. Har gjort det i 4 år snart. Jeg har kastet mange ganger det jeg har i hendene, men det er ikke alltid det passer slik.

Det som er det verste er at han husker eks, en helg for 5 mnd siden da jeg måtte slik og slik og minner meg på det..Jeg har også snakket med han om dette og sagt til han at jeg er der og er glad i han osv. Han er slik at han ikke ber om hjelp og miner meg på hvordan han er og da skla jeg liksom bare forstå at "nå er han syk"

Det sliter meg faktisk ut dette, så tankene er der om å bryte.. Jeg blir ett halvt menneske..

[Gjest Gjest]

Hva med en time hos hans psykolog? Så kan du fortelle hvordan du opplever det i hverdagen, og psykologen kan kanskje kjøre noe terapi inn mot det problemet du nevner.

annen gjest

[Gjest Gjest]

Han går i en gruppe... :/ men takk for forslaget. Har tenkt noe slikt jeg også, og det er alt for lite tatt hensyn til å inkludere pårørende i slike tilfeller. Over allt altså!!

[Gjest Gjest]

Han går i en gruppe... :/  men takk for forslaget. Har tenkt noe slikt jeg også, og det er alt for lite  tatt hensyn til å inkludere pårørende i slike tilfeller. Over allt altså!!

←

Ai. Gruppeterapi har jeg hørt så ymse om. Har hørt flere som opplever det som at man er en gjeng menensker som sitter og dynger hverandre ned med egne problemer.

Hvis han har gått i gruppe i 4 år, og det ikke funker, så burde han vel forsøke noe annet?

annen gjest

[Gjest Gjest nå..]

Enig der ja, men jeg kan ikke gjøre annet enn å si i fra.. Selv synes han det er bra..

[Gjest =tentacle=]

Min mening: Han kan forvente at du prøver så godt du kan å forstå problemet hans. Han kan forvente at du er kjæreste, men ikke fulltids miljøterapeut/støttekontakt.

Han føler seg hjelpeløs når angsten har overtak, eller han har angst for angsten. Det kan de fleste relatere til og ha sympati for. Likevel er det ikke akseptabelt at han forsøker å løse dette ved å legge beslag på deg ofte, og at han gjør dette ved manipulasjon og å spille på dårlig samvittighet hos deg. Det blir en uverdig situasjon for dere begge, og et kjempehandicap for å utvikle et jevnbyrdig forhold og holde følelsene varme over tid.

Derfor, hvis han har omfattende angstproblemer, er han nødt til å jobbe for å utvikle flere mestringsstrategier som han kan bruke, og ikke kun være avhengig av deg.

Du må ta et oppgjør med den helt feile forestillingen om at hver gang partneren har et behov, så har man en plikt til å stille opp. Slikt holder bare til et visst punkt, når den ene har et overdrevent behov hele tiden, er man nødt til å ha lov til å av og til ta hensyn til seg selv også. Når en av partene er syk over tid, kan det forvrenge forholdet slik at det ligner mer på et foreldre-barn-forhold enn et kjæresteforhold, hvis man ikke er bevisst på det. Det tror jeg at begge parter taper på.

[Cognizance]

Om jeg ikke har tid å være samemen med han en helg så bryr jeg meg ikke om han, eller ja du tenker jo på ditt du, eller du kan jo ta hensyn til meg nå når jeg er så "nede" osv.

←

Det du beskriver har ingenting med generalisert angstlidelse å gjøre. GAD handler om uspesifik angst eller redsel - hvilke forventninger folk har til partneren i et forhold er noe finnes uavhengig av dette.

[Gjest Gjest nå..]

Det du beskriver har ingenting med generalisert angstlidelse å gjøre. GAD handler om uspesifik angst eller redsel - hvilke forventninger folk har til partneren i et forhold er noe finnes uavhengig av dette.

←

Tenker du da at han bruker sykdommen til noe den ike er på ett vis?? Har faktisk tenkt tanken men slått det i fra meg.

[Gjest Bellatrix]

Tenker du da at han bruker sykdommen til noe den ike er på ett vis?? Har faktisk tenkt tanken men slått det i fra meg.

←

Jeg tror vel heller han kan ha depresjon som tilleggsdiagnose.

[Cognizance]

Tenker du da at han bruker sykdommen til noe den ike er på ett vis?? Har faktisk tenkt tanken men slått det i fra meg.

←

Det kan ikke jeg vite noe om. Selv om at han krever mye av deg, så trenger ikke det være et uttrykk for kynisk manipulering. Jeg vil tro han genuint ønsker å ha deg der for å støtte han, og at han synes han har det vanskelig.

Det jeg mener er at det handler om å ha en krevende kjæreste, ikke om GAD eller psykiske lidelser. "Friske" folk kan også stille store krav til hvor mye kjæresten skal være sammen med dem.

Her er ICD-10-kriteriene for GAD:

Angst som er generalisert og vedvarende, men ikke begrenset til noen bestemte situasjoner eller omstendigheter, dvs at den er frittflytende. De sentrale symptomene veksler, men omfatter klager over vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svetting, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i epigastriet. Det uttrykkes ofte frykt for at pasienten selv eller en slektning av vedkommende snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke.

Angst-:

  • nevrose

  • reaksjon

  • tilstand

Men - kjæresten din er jo en person og disse diagnosene er jo bare et kategoriseringssystem mest for symptomer.

[gompen]

Jeg har selv GAD, noe min forrige kjærste fikk merke på huden. Jeg var veldig "needy" når jeg hadde mine perioder. Ville at kjæresten skulle være der hele tiden, fordi det hjalp meg til å fokusere på noe annet enn alle bekymringene jeg fikk pga angsten. Det hjalp alltid med en armkrok og en samtale og jeg "brukte" han for mye, føler jeg selv.

Det er et sammensatt diagnose å ha, men jeg synes du burde ta opp, på en saklig måte, at du ikke alltid kan være der når han føler seg sårbar. Han er nødt til å prøve og klare seg selv i disse situasjonene, og takle følelsene på egen hånd. Fortell ham at du ikke alltid forstår sykdommen, men at du prøver å være der så godt du kan, selv om du ikke kan hjelpe ham å takle det hele tiden.

Ser at han har gått i terapi lenge, jeg har selv vært i behandling på tredje året inkludert gruppeterapi. Sitere forøvrig en gjest her inne:

Ai. Gruppeterapi har jeg hørt så ymse om. Har hørt flere som opplever det som at man er en gjeng menensker som sitter og dynger hverandre ned med egne problemer.

Dette stemmer overhodet ikke med min erfaring. Det er heller slik at man i en gruppe, tar tak i følelser som dukker opp når andre forteller. Man lærer seg også å føle seg trygg på at andre takler dine egne følelser. Jeg har ikke opplevd å bli tynget ned av andres problemer i det hele tatt. Dette har vel sammenheng med hvordan man bruker gruppen fornuftig.

Til Ts: Husk at ting tar tid!

Selv om man gjerne vil bli frisk fort, så tar det tid, lang tid med små museskritt om gangen. Det tar tid å lære og kjenne sykdommen og ens egne reaksjoner på den, samtidig som man skal takle det.

Jeg går på medisiner nå, og det hjelper mye, kanskje du burde foreslå dette for ham? Det hjelper meg ved at bekymringene for hver eneste lille hverdaglisg ting ikke når de store katastrofe-høyder. Jeg slapper mer av, og får fokusert bedre på å jobbe med meg selv.

Lykke til!

Hvis du lurer på mer om GAD, kontakt meg gjerne

[Solskinn]

Depresjon forekommer også i stor grad samtidig med angst. Psykiatere sier ofte at angst og deprejson får hånd i hånd.

Til TS: Det er ikke ditt annsvar at han skal bli frisk. Det er hans problemer, og han må selv arbeide seg frem til strategier for å håntere hverdagen. Dersom du blir en viktig brikke i dette hvordan skal han da klare seg dersom han noen gang blir uten deg? Det å hjelpe til/støtte for mye i de dårlige periodene kan være å gjør en bjørnetjeneste, det lindrer der og da men løser på ingen måte det faktiske problemet. Det er klart du skal støtte, men ikke stille opp ved hver lille situasjon og sette til side seg selv.

Dette er nok noe dere samman kan snakke litt om med hans psykolog, eller at han selv tar opp problemet og diskuterer med sin psykolog alene hvordan han skal håndtere sin usikkerhet rundt deg, og hvor mye han kan forlage av deg i denne prosessen.

Lykke til!

[gompen]

Jeg er enig med den over her, snakk gjerne med psykologen hans, det hjelper deg til å forstå hvordan sykdommen slår ut, og hva som er den mest hensiktmessige måten å forholde seg til den på. Gjerne dere begge to, psykologer setter opp avtaler med partner for nettopp slike situasjoner som kanskje for ham er vanskelig å forklare.

[Gjest Gjest nå..]

Jeg takker veldig for alle innlegg her. Problemet er også litt det at jeg burde nok fortalt så mye mere, men jeg kan ikke det. Han er sykelig opptatt av dene sykdommen sin og dyrker den nesten. Derfor leser han alt han kommer over som har navnet GAD. Derfor tror jeg at han også leser her. Kan skrive noen stikkord kansje:

Vi har vert sammen i 6 år.

Han vil ikke bo sammen med meg fordi jeg er for opptatt så jeg vil ikke få tid til han. Jeg er akkurat så opptatt som andre foreldre. (Har en gutt på 12 år) Har jobb, og følger opp gutten på hans aktiviteter, eller er jeg egentlig a sosial fordi jeg bruker helger på å pendle til kjæresten. Er det en helg jeg ikke kan, ja så prioriterer jeg dårlig. Jeg må jo på jobb.....

må vel egentlig si at jeg misstenker dette for å være noe mere enn selve GAD, selv om en psykisk lidelse er veldig sammensatt. Innimellom er det som om det er en personlighetsforstyrrelse uten at jeg på noen måte er kvalifisert til å ta stiling til det.

Jeg vet han bruker meg opp. Jeg er så ambivalent i forholdet blitt at i en periode elsker jeg han og i neste periode irriterer han meg rett og slett.

Og til dere som mener vi må snakke: Det går ikke. Jeg har prøvd og prøvd både i frustrasjon ( som ikke er bra) og i rolig planlagte stunder. Det hele ender med at jeg er den store idioten og ikke forstår at dette er en sykdom, noe jeg meget vel forstår, men klart jeg kan jo ikke sette meg i hans sted fordi det er kun han selv som kan si hvordan han har det.

Akkurat nå er jeg veldig opgitt, og jeg tror jeg ender forholdet.

[Gjest =tentacle=]

Og til dere som mener vi må snakke: Det går ikke. Jeg har prøvd og prøvd både i frustrasjon ( som ikke er bra) og i rolig planlagte stunder. Det hele ender med at jeg er den store idioten og ikke forstår at dette er en sykdom, noe jeg meget vel forstår, men klart jeg kan jo ikke sette meg i hans sted fordi det  er kun han selv som kan si hvordan han har det.

←

Samtaler med psykolog/psykiater/lege tilstede. Han føler seg kanskje mer kompetent på sykdommen enn deg, men en profesjonell tredjepart kan hjelpe til med å få fram at selv om han er syk, kan ikke et voksent menneske fullstendig legge beslag på et annet og gjøre seg avhengig av kjæresten til alle tider. En frisk partner trenger luft, pauser og hensyn også.

[Gjest Gjest nå..]

Skal prøve å spørre om dette er ok. Det tar jo en del tid å få time, men om jeg hadde hatt noe konkret å vente på så skal jeg klare det... Takk....

Til deg "Gompen" som sier jeg kan spørre deg om gad. Hvordan gjør jeg det?? Blir det her på forumet??

[gompen]

send meg PM så kan jeg feks gi deg mailadressen min