Sorg og sjokk

[Gjest vimselot]

Jeg har opplevd at så mange har dødd. I høst ble jeg vitne til at en venninne døde. Jeg kunne kanskje forhindret det, men kunne jeg....

Ingen kunne det. Alle var lammet av sjokk.

Tre av mine søsken er døde (ulykker, sykdom), og mange andre. Jeg føler at jeg ikke klarer mer. Jeg tør ikke knytte meg til mennesker, men gjør det likevel på en forsiktig måte, dvs. at jeg er redd og helst holder avstand. Jeg er så redd for at de skal dø...

Dødsfallene har falt så tett på hverandre, at jeg aldri har kommet over det ene før det andre har inntruffet. Jeg har ikke klart å plante en blomst på mitt søskenbarns grav (jeg vet ikke hvor graven er engang selv om jeg vet om plassen).

Min beste venninne (aller beste) døde av overdose. Hun hadde sluttet med det tullet sitt, men begynte igjen. Jeg er så lei. Noen ganger har jeg lyst til å dø selv, men jeg tar aldri mitt eget liv, (har også opplevd det i nær familie). Jeg kan ikke fordi jeg føler at venner og andre som har vært gjennom nesten det samme som meg, ...at jeg har et ansvar og skal være sterk og alltid vise en maske.

En av mine beste venner er også død. Jeg visste det uten å vite det (bodde ikke i Norge da, men følte det)

Sist jeg så han spaserte han rundt Majorstua. Jeg hadde så lyst til å spørre om han ville bli med og ta en øl, men jeg gjorde ikke det. (samboeren min var hjemme og satt med timeglasset)

Jeg har sett døde mennesker, lik, det har vel de fleste gjort.

Dette er bare en frustrasjonstråd. Jeg må velge livet, spesielt ansvar føler jeg overfor familien min som har mista mange dem også.

Jeg er frustrert. Kan jeg noen gang komme over sorgen?

Nei, men hvordan skal jeg takle sorgen?

[Gjest vimselot]

Takk for svar. Jeg er at noen har lest tråden. Det finnes jo ikke svar.

Livet må gå videre, og over til galgenhumur...

Jeg har probler, tilhører et miljø (blant flere) men der er det slik at man drikker og er glad og feirer at avdøde har vandret.

Andre miljøer er ikke sånn.

Og i atters andre, får man ikke legge en rose i kista før en eller annen sier, at den skal du legge etter jordpåkastelsen.

Heldigvis var en liten guttunge som er katolsk oppdratt tilstede og han sa at hans tante fikk så mange roser i kisten sin, at de måtte fjerne noen.

Hvorfor vil jeg ikke i en begravelse mer. Jeg vil ikke, men nå jeg må jeg vel.

Jeg føler et vanvittig savn og noen ganger blir jeg sinna fordi de døde-

Jeg kan ikke mene mer.

Og nå har jeg sagt.

Endret 5. mai 2007 av vimselot

[Gjest =tentacle=]

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å miste så mange nære over kort tid, men skjønner at det må være veldig vondt og føles håpløst, og at man ønsker en måte å beskytte seg mot flere voldsomme tap på. Jeg tror ikke man kan få det bedre ved å lage avstand til andre. Grunnen til at det er så grusomt å miste, er no nettopp at de personene har vært så verdifulle for en. Å være glad i noen innebærer alltid en risiko for å miste dem, men jeg tror at ensomhet for å beskytte seg i lengden dreper mer av livsgnisten enn sorgene gjør.

[Gjest vimselot]

Takk, tenacle. Noen ganger er det så håpløst f.eks. når jeg har et problem og jeg tenker at jeg kan ringe han/henne. Men så husker jeg at de er døde.

Jeg sliter litt og skal begynne hos psykolog, men det er ventetid. Vet ikke, for jeg har ikke undersøkt og jeg kan gå til en privat lege, men jeg føler ikke at jeg skal klage. Når jeg går til en psykolog må jeg jo klage og jeg er redd for hvem jeg møter, for jeg vet at psykologer er like forskjellige som alle oss andre.

Ofte klarer jeg ikke se på nyheter, spesifikt ikke drapssaker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over det, kanskje jeg aldri gjør det, men jeg er så redd for at andre jeg er glade i skal dø og bli borte.

En dag må jeg dø selv, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg til den dagen (bare noen ganger).

Jeg tør ikke leve nesten fordi jeg er så redd for å miste de jeg er glade i, og å knytte nye bånd klarer jeg ikke. Er bare takknemlig for hver dag de lever og at jeg er blitt kjente med dem.

Det som skjedde i høst med min venninne, har brent seg fast. Han som tok hennes liv, tok sitt eget også like etterpå.

Jeg klarer ikke se på nyheter mer, for det er bare overgrep og drap og tragedier og lite politikk.

Jeg er ikke typen til å gå i kloster (sier menn), men noen ganger vurderer jeg det. Bare være meg, feige ut og be til en gud som aldri har hørt eller sett meg.

Jeg overdramatiserer, beklager, men jeg er lei og trist. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk bli glad i de, selv om de døde og ble borte fra meg. Men det er så rart og så ekkelt når jeg noen ganger ikke husker at de er død. Jeg kan aldri mer ta en tlf og fortelle eller spørre eller le eller gråte sammen med de. Men det husker jeg ikke alltid, jeg har ikke bearbeidet sorgen i det hele tatt.

[Loevinna]

Hei. Først vil jeg bare si takk for at du deler tankene dine her med oss. Det var mange sterke tanker... Jeg har ingen svar til deg, men vil gjerne støtte deg i tanken på å begynne å gå til en psykolog. Ta steget og kontakt en lege så du får en henvisning til en pskolog (billigere enn å ta dette privat....), så får du igang mølla. Noen ganger er ventelistene lange, andre ganger er de kortere. Men man må starte et sted. Gjør dette for deg selv!

[CeeCee]

Jeg har selv aldri mistet venner, men to av mine besteforeldre. Den ene hadde svært syk (fysisk)ganske lenge, den andre gikk brått bort. Den som gikk brått bort, hadde jeg ikke så veldig god kontakt med, men den som døde etter langt sykeleie, var den av besteforeldrene mine jeg hadde best kontakt med.

Da h*n døde tenkte jeg bare at h*n har det mye bedre der h*n er nå, og tenkte på de gode minnene jeg hadde fra denne personen. Jeg var ikke trist eller lei meg.

Alle sørger forskjellig, og det var nok mange som reagerte på at jeg ikke gråt i begravelsen, men satt og smilte ved tanke på de gode minnene...

Dersom du sliter veldig synes jeg du skal oppsøke noen profesjonelle du kan snakke med. Kanskje en prest (tror det er gratis) eller psykolog. Også gjerne forsøke å komme deg ut av det belastende miljøet du er i. Å leve med stadige dødsfall rundt seg tror jeg ikke er bra for deg nå...

Hilsen -CeeCee-

[amles]

Hei!

Jeg jobber med død tett innpå meg.. Første gang var jeg vel 17 år. Har sett alt fra ufødte babyer til eldre mennesker dø. Faren min er død, tante og besteforeldre.

Jeg tenker litt sånn at de som er døde kjenner ingenting, de er det ikke synd på... De har det ikke vondt i det hele tatt. Det er de som er igjen det er synd på. Savnet, det å aldri få se de igjen.

Prøv heller å fokusere på de gode minnene du har fra vedkommende, og tenk på at de ikke har det vondt nå..

Det virker som du har en slags dødsangst. Du er redd for å knytte deg til andre fordi du er redd for å miste de. Du tør nesten ikke leve.. Du har har hatt døden tett inn på deg, og det er naturlig å føle sånn som du gjør.. Det er en del av sorgprosessen. Hvis du ikke klarer å komme ut av det på egenhånd så søk hjelp.

Det er ditt liv, prøv å få så mye ut av det som mulig..

Det er kun en ting som er sikkert i livet, og det er at vi skal dø.. Hva du putter inn i livet er opp til deg. Prøv å gjøre livet ditt så verdifult som mulig, samle opplevelser, mennesker, gode og dårlige erfaringer, alt du kommer over.. Sorg og minnene om de som har dødd "fra" deg er også gode å ha med..

Husk å leve mens du gjør det. Livet ditt er for verdifullt til å gå rundt å ha det vondt..

Fokuser på det gode i livet ditt, hva du har opplevd av gledelige ting. Hvis du ikke klarer det, sett deg ned hver kveld, og skriv minst 3 ting som har gjort deg glad i løpet av dagen, kan være en vits, et smil, venner og alt som er har vært positivt...

Vet ikke om dette var til noen hjelp, bare litt av mine tanker, vanskelig å ordlegge meg skriftelig...

[Gjest vimselot]

Takk. Jeg har av og til angst for å åpne en sms (fikk en gang vite om ett dødsfall gjennom en melding. Det stod: H*n døde i dag. Du må ringe meg. ...jeg orket ikke å kjefte på den som sendte meg den meldingen, for det var langt tyngre for henne som stod nærmere, men det har skapt en skrekk hos meg når det gjelder telefoner og sms.

Telefoner har jeg enda mer angst for, for det er på den måten de fleste dødsfall er blitt formidlet til meg. Selvfølgelig er jeg glad for at jeg lærte disse menneskene å kjenne, men jeg er faktisk for ung til å ha mistet så mange venner og innen familien (synes jeg da, helt objektivt, tror ikke mange har opplevd så mye - ser bort fra de som mister barna sine - det må være det verste en kan oppleve)

Men det virker som om alle er så mye mer moden eller har taklet det bedre enn meg. Jeg ble oppringt av en venn som ikke ville leve mer gjentatte ganger, og det eneste jeg kunne gjøre var å lytte og prate med h*n. Ingen trodde at h*n ville gjøre det, men h*n døde par dager etter at jeg snakket sammen med h*n siste gang.

Nå hender det at jeg har sånn angst for at noen skal dø som står meg nær, og jeg har mareritt om det. Jeg har ikke lett for å gråte. Jeg ler jo ikke i begravelser, men jeg klarer ikke gråte verken før eller etterpå.

Alt har skjedd så brått og uventet, og nå vet jeg om to i nær omgang som er syke. De kan leve i 20 år til eller bare par timer... Jeg får sånn angst for å miste dem også, for de er nære venner.

Hvordan skal jeg få gråte og hyle og rope ut min sorg? Jeg kan jo ikke rope på et kontor hos en psykolog f.eks... Derfor tror jeg ikke en psykolog kan hjelpe meg, men jeg vet jo ikke før jeg har forsøkt, men problemet mitt med å gråte sitter dypt inne.

Jeg drømmer ofte om de som er døde og drømmene er aldri mareritt-lignende, bare vennlige. Men marerittene om å miste de som enda lever, er ikke like "appetittelige" for der er det ulykker osv og jeg våkner med "sjokk" helt til at jeg husker at det var en drøm.

De andre takler det så mye bedre enn meg. Men jeg har ikke snakket med de om dette. Jeg klarer ikke åpne meg om det.

[fil]

Hva skal jeg si til deg, vimselot? Du har opplevd mye vondt. Jeg har aldri mistet noen av mine kjære på tragisk vis, bare ved naturlig død. Vi som ikke har opplevd dette klarer vel aldri å virkelig kjenne den smerten det er.

[Gjest vimselot]

Takk og takk til alle jeg har mistet også, langs livets vei... Jeg skal være mer ydmyk nå og være glad for at jeg fikk lære dem å kjenne. (har tenkt lenge å svare, men ville ikke høres sutrete ut...)

Kanskje jeg kan prate med en prest selv om jeg ikke er kristen. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg aldri forlot den katolske tro, men jeg gjorde det. Likevel sitter den der ett sted, inne i meg.

Men en syndsforlatelse klarer jeg ikke, så jeg må (hvis) prate med en prest som er protestant. Vet ikke hvilken prest, men jeg kan jo bare gå hvis h*n virker for mye av seg...

Vet ikke. Tenker bare høyt...

Men takk, jeg har lest hva dere har skrevet og det har fått meg til å bli et mer takknemlig menneske. Litt mer, det har fått fram smilet mitt også, i sammenhenger jeg ikke kan skrive om her.

Endret 1. juni 2007 av vimselot

[Gjest Rasputin Guevara]

hvordan kan man få sjokk over noe man vet vil skje ?

[Gjest vimselot]

hvordan kan man få sjokk over noe man vet vil skje ?

Fordi man ikke vet når, og det kommer som et sjokk. Dessverre.

Og når mange dødsfall kommer sammenfallende, klarer man ikke helt, alltid.¨

Mer du ville vite?

Da kan du jo f.eks. lese om krigsveteraner eller bøker om de som satt i konsentrasjonsleir og overlevde etter 2. verdenskrig.

Er det ikke frekt av deg? Jeg blir ikke såret, men svarer du andre kan de bli det. Alle har sitt.

[Gjest vimselot]

Sorry, jeg bruker av og til kg som andre bruker ... vet ikke...

Nå snakket jeg med ei venninne på tlf, jeg ringte og kondolerte. Hun ville møte meg i morn, hun aner ikke alt om meg men nok, så onsdag skal vi møtees. Jeg sa at jeg er usosial når jeg har drukket. og hun drikker ikke, røger ikke osv. Hun takket meg? fordi jeg kondolerte, hun vet hvor mange jeg har mista.

Vi gråt litt, men smilet ligger alltid på lur, jeg kjenner barna hennes, selv om vi er uenige politsk, er vi bare mennesker. Det veit hun.

Tror hun har et voldsomt sjokk nå, og inne i seg vet hun det, kom rett fra usa og var i begravelsen....

Nok nå.

Vi er utrolige differente, men begge er kvinner...

Hun får meg til å smile og le, og ditto.

Klarer ikke skrive mer om det. Men mafia har jeg unngått, venninna ble skutt pga at hun skulle vitne etter et barnet var blitt drept av mafia.

Hvorfor?

Jævla - det er helt for, som en film, som bare er en lek, men sorry, det er sant.

Hun har også mistet så mange, selv om hun aldri har ... og hun vet hva jeg har gått gjennom, vi har et felles hva?`

Sorg...

Men glede og-

[litle my]

Til Vimselot..

Jeg kan ikke forestille meg hvelt hvordan sorgen din er. Siden vi alle sørger forskjellig.. Men jeg har mistet mange nære familiemedlemmer og venner de siste årene.. Samtidig som jeg har en jobb som gjør at jeg må takle døende personer, hjertestans osv..

Første dødfallet jeg kan huske skjedde for 17 år siden. Då døde lillebroren min i krybbedød. Jeg som var så stolt storesøster.. Så mistet jeg besteforeldrene mine på kort tid.. Så forsvant noen venner av meg..

Men dette skjedde sikkert ikke så tett som det du har opplevd..

Eneste jeg kan si til deg er at du må prøve og huske hvor fantstisk disse personene var. Og husk at hvis du ikke hadde kjent de, så hadde du kanskje spart deg for sorgen... Men husk hvor mye annet du ville ha gått glipp av.

At du er redd for å knytte deg til personer nå er forståelig, men tenk på alt du går glipp av då. Personlig vil jeg heller kjenne noen i 1 uke og så følge de til graven enn og ikke bli kjent med de.. Men jeg tror jeg har fått dette synet på saken pga jobben min.. Jeg kommer aldri til å glemme når jeg kjørte en mann i 30 årene hjem. Jeg viste at han skulle hjem for og dø. Han viste det selv og. Men han fortalte meg at han tok det ikke så tungt. Han hadde fått opplevd mye godt og var fornøyd med livet sitt. Jeg spurte han hvordan han kunne være fornøyd med livet sitt når det bare nesten var begynt.. Då svarte han: "Grunnen til at jeg er fornøyd er at jeg har hilst på så mange personer, jeg vet at jeg har bidratt med noe i noen andres liv.. Og så lenge jeg har gjort meg til merke så vet jeg at noen kommer til å ligge en rose på graven min.. Og då har jeg oppnådd mye.." Jeg viste ikke hva jeg skulle svare på noe slikt... Men då vi kom hjem til han kom det en liten gutt på 3 år springende.. Han var overlykkelig for å ha pappaen sin hjemme... Jeg gikk der ifra med et nytt syn på livet..

Ble mye annet enn det jeg hadde tenkt til nå.. Men håper ikke du synes det var noe dumt..

[Gjest vimselot]

Nei jeg synes ikke det du skriver er dumt. Jeg kjenner en som jobber med eldre på siste fase, den jobben hadde ikke jeg taklet....

Hva mer skal man skrive. Ingenting. Men takk for at dere har svart, jeg er blitt litt (mye mer) takknemlig for at jeg fikk lære å kjenne dem

Men hvordan unngå gå rett i grava, å klare å være sterk når neste....

Det er akkurat det, min tlf.angst kommer ikke fra oppspinn.

Må huske hva noen har svart her, at jeg skal være takknemlig, det er det de også ville ønsket.