Hvordan forholde seg til andre?

[Gjest i.i.]

Mitt største problem med å få et forhold til å utvikle seg til noe mer, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til andre når det er bare vi to. Det samme gjelder potensielle venner, og det er vel derfor størsteparten av vennskapene mine stammer fra grunnskolen. Med flere til stede går det derimot greit.

Men tvert jeg er alene med en annen, er det ikke like greit. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om, scanner hjernen intensivt etter ting å si, men det meste blir bare dumt. Pinlige pauser blir det også mye av, og den andre blir ille berørt. Av og til går det greit pg det blir bra flyt, men da er det som om jeg spiller en rolle, og ikke er meg selv.

Jeg vet på en måte ikke hvor jeg har meg selv, eller den andre, og føler meg hudløs og at ikke jeg greier å knytte bånd. Det er ikke sosial angst, men noe annet.

Råd, anyone?

[Gjest Gjest]

Jeg har det motsatte problemet! Tomannshånd går greit, men i grupper blir jeg helt uvel og føler ikke at noen får noe riktig bilde av meg. Når man er sammen i grupper er det ofte et underholdningsmoment tilstede, man har vendt seg til sine roller og man er sjelden veldig personlig.

Som et gruppemenneske er du opptatt av bra flyt og det å unngå pinlige pauser. Hva med å bare slappe av, tenke at dere skal ha det hyggelig og prøve å finne ut litt mer om hva som skjuler seg bak skallet til den du tilbringer tid med?

[gompen]

For meg høres det ut som om du er usikker på hvordan andre oppfatter deg. Det kommer kanskje ikke like godt frem når du er sammen med fler, for da kan man lettere "gjemme seg litt bort", hvis du skjønner hva jeg mener?

Når man er på tomannshånd med noen blir det mer fokus på bare seg selv, og da føler man seg lettere utilpass. Er jo ofte nervøsitet for hva andre synes om seg selv som spiller inn, særlig hvis man føler at man ikke klarer å finne på noe smart å si. Da blir man enda litt mer nervøs og så er den onde sirkelen i gang.

Kanskje du burde prøve å slappe av mer, og blåse i hva andre synes om deg? Finner du ikke noe åsnakke om, så trekk pusten dypt og fortell at du er nervøs, og at du ikke alltid kommer på noe å prate om når du er det. Det pleier å løse opp stemningen noe når man sier ifra at man faktisk er nervøs eller utilpass, for da slapper man merav selv.

Det høres forøvrig ikke ut som sosial fobi, jeg har hatt det, og da føler man slik i alle sammenhenger, ikke bare når man er på tomanshånd. Men det høres ut som du har mye usikkerhet i deg.

[Gjest Gjest_kari_*]

Et lite tips er å prate om noe du interesserer deg for, og noe du kan mye om. Jeg syns praten går bedre hvis jeg får snakke litt om yndlingstema mitt. Men litt av vitsen er vel å prate om noe som begge er interessert i. Her må man jo bare sondere terrenget og finne en fellesnevner. Eller du kan spørre den andre hva h#n er opptatt av. Alle liker å prate om seg selv, eller?

(Syns forøvrig også at grupper er verre å forholde seg til enn å være på tomannshånd med noen, det blir altfor upersonlig og umulig å finne et tema som alle er opptatt av. Syns det blir oppstykket og hakkete....)

[Gjest Blondie65]

Sjenerthet er et usunt selvfokus. Pauser er bare pinlige når man er opptatt av dem. Det er soleklart at man ikke prater i et strekk i 10 timer bare fordi man er sammen med noen.

Hva skal man prate om, ja hva skal man egentlig prate om?

Her er en situasjon jeg var i en gang (jeg er A)

A: Så du er en stor fan av Queen. Liker du annen musikk

B: Ja

- pinlig pause -

A: Så hvem andre liker du da

B: Leonard Cohen

- pinlig pause -

A: Å jeg liker også Cohen. Har du vært på konsert med Cohen

B: Nei

- pinlig pause

... og sånn fortsatte det gjennom hele samtalen. Jeg visste at vedkommende var sjenert - men jeg trodde i min enfoldighet at det å snakke om noe vi var interessert i begge to ville få interessen frem hos den andre. Men nei, ikke mulig.

Når du er sammen med noen på tomannshånd, lytt til det den andre sier. Når vedkommende spør om noe så bruk anledningen til å utdype svaret ditt. Det er derfor de spør - fordi de er interessert. Hvis du må ta initiativet så prøv deg frem med spørsmål og la vedkommende få svare. Vær interessert i det de sier - lytt. Vær litt mindre opptatt av deg selv og litt mer opptatt av dem.

(Jeg har vært sjenert selv men arbeidet meg ut av det ...)

[Gjest t.s.]

Som et gruppemenneske er du opptatt av bra flyt og det å unngå pinlige pauser. Hva med å bare slappe av, tenke at dere skal ha det hyggelig og prøve å finne ut litt mer om hva som skjuler seg bak skallet til den du tilbringer tid med?

←

Tror det ligger noe i det at jeg må flytte fokuset mer mot den andre personen, ja, men synes fort det grenser til utspørring, nettopp fordi jeg er så redd for å være personlig på egne vegne

[Gjest t.s.]

For meg høres det ut som om du er usikker på hvordan andre oppfatter deg. Det kommer kanskje ikke like godt frem når du er sammen med fler, for da kan man lettere "gjemme seg litt bort", hvis du skjønner hva jeg mener?

Når man er på tomannshånd med noen blir det mer fokus på bare seg selv, og da føler man seg lettere utilpass. Er jo ofte nervøsitet for hva andre synes om seg selv som spiller inn, særlig hvis man føler at man ikke klarer å finne på noe smart å si. Da blir man enda litt mer nervøs og så er den onde sirkelen i gang.

Kanskje du burde prøve å slappe av mer, og blåse i hva andre synes om deg? Finner du ikke noe åsnakke om, så trekk pusten dypt og fortell at du er nervøs, og at du ikke alltid kommer på noe å prate om når du er det. Det pleier å løse opp stemningen noe når man sier ifra at man faktisk er nervøs eller utilpass, for da slapper man merav selv.

Det høres forøvrig ikke ut som sosial fobi, jeg har hatt det, og da føler man slik i alle sammenhenger, ikke bare når man er på tomanshånd. Men det høres ut som du har mye usikkerhet i deg.

←

Usikker på hvordan andre oppfatter meg, og livredd for at jeg ikke har noe å by på. Kan plutselig føle meg helt tom når jeg blir alene med noen. Hvis jeg greier å slappe litt av, så har jeg liksom likevel ikke noe å snakke om, hvis du skjønner. Men åssen blir man kvitt en sånn type usikkerhet?

[Gjest Gjest]

Et lite tips er å prate om noe du interesserer deg for, og noe du kan mye om. Jeg syns praten går bedre hvis jeg får snakke litt om yndlingstema mitt. Men litt av vitsen er vel å prate om noe som begge er interessert i. Her må man jo bare sondere terrenget og finne en fellesnevner. Eller du kan spørre den andre hva h#n er opptatt av. Alle liker å prate om seg selv, eller?

(Syns forøvrig også at grupper er verre å forholde seg til enn å være på tomannshånd med noen, det blir altfor upersonlig og umulig å finne et tema som alle er opptatt av. Syns det blir oppstykket og hakkete....)

←

Når jeg tenker meg om så har jeg blitt ganske flink til dette. Men har da lett for å fremstå som for aggressiv og kontrollerende, tror jeg. For selv om jeg har kontroll og får det til å flyte, er jeg fremdeles livredd for å ha de innpå meg. Det blir som om jeg spiller en rolle.

[Gjest Gjest_t.s_*]

Sjenerthet er et usunt selvfokus. Pauser er bare pinlige når man er opptatt av dem. Det er soleklart at man ikke prater i et strekk i 10 timer bare fordi man er sammen med noen.

Hva skal man prate om, ja hva skal man egentlig prate om?

Her er en situasjon jeg var i en gang (jeg er A)

A: Så du er en stor fan av Queen. Liker du annen musikk

B: Ja

- pinlig pause -

A: Så hvem andre liker du da

B: Leonard Cohen

- pinlig pause -

A: Å jeg liker også Cohen. Har du vært på konsert med Cohen

B: Nei

- pinlig pause

... og sånn fortsatte det gjennom hele samtalen. Jeg visste at vedkommende var sjenert - men jeg trodde i min enfoldighet at det å snakke om noe vi var interessert i begge to ville få interessen frem hos den andre. Men nei, ikke mulig.

Når du er sammen med noen på tomannshånd, lytt til det den andre sier. Når vedkommende spør om noe så bruk anledningen til å utdype svaret ditt. Det er derfor de spør - fordi de er interessert. Hvis du må ta initiativet så prøv deg frem med spørsmål og la vedkommende få svare. Vær interessert i det de sier - lytt. Vær litt mindre opptatt av deg selv og litt mer opptatt av dem.

(Jeg har vært sjenert selv men arbeidet meg ut av det ...)

←

Svarer heldigvis ikke så "lukkende", men har vært i en slik situasjon, ja

Problemet er mer at når det er den andre som spør... så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg greier ikke konsentrere meg, tør ikke se de i øynene, føler meg helt naken og veldig sårbar. Jeg ser så mange andre på min alder komme over ens kjempefort, de er tillitsfulle og får orntlig kontakt. Og det er der det stopper opp for meg...

[Gjest Blondie65]

Svarer heldigvis ikke så "lukkende", men har vært i en slik situasjon, ja

Problemet er mer at når det er den andre som spør... så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg greier ikke konsentrere meg, tør ikke se de i øynene, føler meg helt naken og veldig sårbar. Jeg ser så mange andre på min alder komme over ens kjempefort, de er tillitsfulle og får orntlig kontakt. Og det er der det stopper opp for meg...

←

Jeg har vært der. Jeg vet hvordan det er. I tillegg rødmet jeg hvis noen ga meg oppmerksomhet. Nå kan jeg stå foran en forsamling og snakke - i mikrofon. Altså går det an å gjøre noe med det.

Jeg vet om flere andre som har gjort det samme som meg. Slutte å sitte å tenke på hva svar som forventes, eller tenke at den andre ikke egentlig er interessert. Det med å se de i øynene er også en øvelse. Det er skummelt når man ikke er vant til det, men det er også et must for å bli kjent med en person.

Finn noen du stoler nok på og øv. Be disse gi tilbakemelding om hvordan du virket - uten at de trenger å være slem. Med det mener jeg at du må lære å krype før du kan gå - du skal ha ros for å prøve og skryt for å tørre, ikke kjeft eller kommentarer når du gjør feil. Hadde du vært min venninne hadde jeg sagt at nå skal vi ha en samtale der vi øver på å se hverandre i øynene og der målet er at man gjør det selv om det føles som man stirrer.

Når du er sammen med folk, prøv å legge merke til hvordan de snakker seg i mellom. Jeg skjønner ikke hvordan alminnelig interesse for et annet menneske kan virke kontrollerende - det er faktisk lov å si til en person "Oi for en nydelig genseren - er den ny og hvor har du kjøpt den" uten at det blir oppfattet som et tredjegradsforhør.

En annen ting som også hjelper er å gi andre komplimenter. "Oi for en nydelig bluse - den får øynene dine til å skinne". Skulle noen gi deg et slikt kompliment så skal du si takk, ikke rødme og se i bakken. Gir du komplimenter så viser det at du interesserer deg for den andre personen. Du kan jo øve deg på kolleger eller lignende som kjenner deg litt - prøv å legge merke til nye hårfrisyrer eller lignende. Ikke alle er like flink til å ta i mot komplimenter, noen blir helt sånn "eh neida eheehehee den er da ikke ny eh ... den er da ... uff ... gammel". Det er ingenting feil med ditt kompliment, det er noe feil med deres mottak.

Nøkkelen til å bli kvitt sjenanse er å interessere seg mer for andre enn for seg selv og hvordan man tror andre ser på en eller oppfatter en.

[Cognizance]

Drikk deg full og se hvordan det blir da. Så prøver du å etterligne samme væremåte når du er edru.

[Gjest Gjest]

Drikk deg full og se hvordan det blir da. Så prøver du å etterligne samme væremåte når du er edru.

←

Hadde ikke funket så bra i mitt tilfelle, da hadde det blitt mer ustø gange, og bruk av ordforråd så som; hajajaja Ajajajajajj jaa ajaaajajajaja jaaja aja.. aj..

..men det var kanskje ikke stupfull du mente ?

[Gjest Gjest]

Svarer heldigvis ikke så "lukkende", men har vært i en slik situasjon, ja

Problemet er mer at når det er den andre som spør... så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg greier ikke konsentrere meg, tør ikke se de i øynene, føler meg helt naken og veldig sårbar. Jeg ser så mange andre på min alder komme over ens kjempefort, de er tillitsfulle og får orntlig kontakt. Og det er der det stopper opp for meg...

←

Har du noengang vært forelska ? Prøv å bruk øynene litt slik du gjorde da, ingenting er mer deilig enn å se inn i øynene til noen du virkelig liker..

[Gjest _S_]

Mitt største problem med å få et forhold til å utvikle seg til noe mer, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til andre når det er bare vi to. Det samme gjelder potensielle venner, og det er vel derfor størsteparten av vennskapene mine stammer fra grunnskolen. Med flere til stede går det derimot greit.

Men tvert jeg er alene med en annen, er det ikke like greit. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om, scanner hjernen intensivt etter ting å si, men det meste blir bare dumt. Pinlige pauser blir det også mye av, og den andre blir ille berørt. Av og til går det greit pg det blir bra flyt, men da er det som om jeg spiller en rolle, og ikke er meg selv.

Jeg vet på en måte ikke hvor jeg har meg selv, eller den andre, og føler meg hudløs og at ikke jeg greier å knytte bånd. Det er ikke sosial angst, men noe annet.

Råd, anyone?

←

Basert på egen erfaring vil jeg kanskje tro at du er inne i en periode med dårlig selvtillit? På tomannshånd kommer du mer til syne enn i forsamlinger, ergo må du 'prestere'. Spille en rolle. Det går aldri bra når samtalen skal være naturlig og ekte, vettu Mitt tips vil være å ignorere de pinlige pausene, de er sannsynligvis mest noe du føler selv. Fokuser på hvor stor du er, ikke hvor liten du er, og tenk samtidig på at stort sett alle mennesker sliter med et eller annet. Nobody's perfect. Når andre mennesker snakker, lytt til det de sier i stedet for å tenke på hva du skal svare, hvordan holde konversasjonen i gang osv. Hvis du lytter og engasjerer deg, vil du også huske hva som ble sagt og da kan du friske opp det neste gang dere møtes. Hvis du husker hva dere snakket om, vil den andre personen også sannsynligvis like deg enda bedre.

Det viktigste er å like seg selv, og å stole på at pytt-pytt, dette greier jeg fint.

[Gjest DyneTryne]

A: Så hvem andre liker du da

B: Leonard Cohen

- pinlig pause -

A: Å jeg liker også Cohen. Har du vært på konsert med Cohen

Her var det da din tur til å prate, ikke rart det ble pinlig pause hvis ingen av dere prater

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det akkurat som deg trådstarter når jeg var yngre, grudde meg fælt til å være på tomannshånd med noen i det hele tatt, det var fælt, men nå som jeg er blitt litt eldre, ehh 34 år, har jeg begynt å gi blaffen om hva egentlig jeg skal tenke på å snakke om, har ikke bedre selvtillit, eller bittelitt, men tror alderen gjør noe med deg, du gir bare blaffen liksom og er mer avslappet, SÅ DEILIG! så det er jo noen gode ting med å bli eldre da.... he he men jammen ikke så mye annet enn at du er trygg på hva du kler av klær og sånn.

Så du må jobbe med selvtilliten din, si til deg selv at du bare skal snakke om det som faller deg inn, og du vil oppdage at det går bedre enn du forventa!