jeg føler jeg må være sammen med kjæresten

[Sagitarius 78]

Hei.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg vil.

hjernen og hjertet blir ikke enige...

eg og samboer har vært sammen i 5 år. fått et barn som er snart 3.

det har vært fine dager og det har jævlige dager.

og det har vært jojo. opp og ned.

Jeg har flyttet ut et par ganger tidligere. Konkurs, dårlig økonomi, lite selvtillit, ulike behov for å snakke om ting og respektløshet har vært problemer i vårt forhold.

Nå er jeg så lei av det. vi har gått i terapi, og jeg vil si det har hjulopet bittelitt men jeg lurer på om vi i tillegg har hatt en dårlig terapeut. nå kjenner jeg meg mett på hele forholdet

Gikk inn på en dateside på nettet for en liten stund siden. og her har jeg mailet med en fyr som har fanget interessen min. hvilket jo er bare til forvirring. og jeg vet at det ikke er noen garanti for det skulle være "han".

jeg kjenner bare at det blir litt feil å fortsette med forholdet til samboer. jeg føler ikke at jeg elsker han. enda så mye jeg vil. dog er jeg veldig glad i han og vi har opplevd mye sammen. vi har et bånd der.

han er villig til å satse på oss, og han innser at han må jobbe med seg selv. han er flink i heimen, han har mange gode kvaliteter, men jeg føler bare at vi ikke passer så godt sammen som kjærester. det er trygt hos han(fordi jeg da vet hva jeg får)

og jeg elsker leiligheten vår.(det er liksom drømmeleiligheten med hage og stor veranda som vi har bygd) og jeg ønsker så sterkt at vi skal holde sammen for barnet vårt.

og jeg føler meg så slem mot samboer fordi jeg vil gå.

Men jeg skal jo ikke være sammen med han fordi jeg skal være snill mot han..

[gompen]

Du er ikke snill mot ham ved å være sammen med ham selv om du ikke vil... Da er det snillere å gå... Det er min mening.

[Gjest Gjest]

Om man er sammen med noen bare for å være snill når følelsene er der er det en måte å bedra partneren på.

[Gjest Gjest]

edit: når følelsene ikke er der....

[Cronosgjesten]

Hvorfor er du på nettsjekkern når du er sammen med andre?

SELVSAGT er det mer spennende å møte en ny person enn å være sammen med en du har vært med lenge og kjenner godt. Men om man skal klare å ha det sånn resten av livet, må man bytte annenhvert år, eller finne seg noen som er totalt uforutsigbare, og etter hva jeg har erfart gjennom 35 år, er det ikke det de fleste damer ønsker heller....

[Gjest TS]

Men når man har forsøkt mange ganger og likevel finner ut at følelsene forsvinner. fordi man ikke blir møtt på den måten som man skulle ønske. og da mener jeg uten respekt, tillit, nærhet, åpenhet.

Har flere venninner som har reagert på at han nebber utrolig mye på meg. Vi har snakket om det, men han ser mest seg selv i det.

følelsene forvinner når man ikke blir hørt og respektert. Og vi har gått i samtaleterapi. jeg har flyttet fra han før. har lenge vært bare sånn passe fornøyd og misfornøyd.

Han innser nå at han har gjort mange dumme ting. men nå er jeg liksom mett av hele greia. er blitt så mye drit, og følelsene er ikke der..

føler ikke noe når vi kysser og er nær. bare gladi pga minner og at han er en snill person. han forsøker nå, og jeg vil gjerne tilgi og gå videre. men jeg føler ikke noe.

hjertet mitt sier nei.

hjernen sier ja.

hvorfor er det noen som kan ha det så bra sammen med typen sin i mange år. hvorfor funker det så bra for noen, og for andre ikke?

[Gjest Gjest]

Det er en grense for hvor mange ganger man orker å bli såret/behandlet respektløst av en og samme person. Har man først blitt mett er det vanskelig å gjøre noe med det uansett hvor mye man vil at det skal fungere, og da er det kanskje best å gjøre det slutt.

Men ikke start noe med en annen før det er slutt, da synker du ned på hans nivå og er respektløs selv.

[Gjest Gjest]

Det virker litt som du prøver å finne en gyldig grunn til å forlate ham. Er ikke følelsene dine grunn nok?

[Tili]

Hei.

Jeg har erfaring med det samme som deg fra tidligere. Jeg synes at du skal forsøke å få tilbake følelsene for samboeren din. Slik du beskriver han så virker han snill, flink og villig til å jobbe for forholdet. Det burde være verdt mye. Du nevner at mange andre klarer å få forhold til å vare i årevis. Jeg tror/vet at det er mange som er i halvgode forhold rundt omkring, men de holder sammen likevel. Det er vel fordi at man legger større vekt på trygghet og stabilitet enn den stormende forelskelsen. Den tror jeg vil forsvinne i ethvert forhold over tid. Jeg tror at det er mange menn(og kvinner) som ikke er flinke til å vise nærhet, det er ikke unikt for samboeren din.

En ny forelskelse er alltid mer spennende enn den gamle. Når forelskelsen har lagt seg, blir det ikke så spennende lenger. Du vil også oppleve utfordringene med dine, mine og våre barn. Samarbeid med ekser osv. Jeg synes det er alt for lett å forlate partneren sin. Jobb med forholdet, jobb med å få følelsene tilbake. Det tror jeg du har alt å vinne på i lengden.

[Gjest TS]

hva skjedde med deg, siden du sier du har erfaring fra det samme.

var du i samme sit?

hva valgte du?

jeg blir sprø av at jeg ikke klarer å "bestemme" meg.

Jeg ser egentlig mest fordeler i å bli værende da. Men jeg liker ikke helt at jeg ikke føler for å være så nær.

Han følt det før.. men likevel har jeg alltid innimellom hatt en tvil. og han irriterer meg litt for ofte..

jeg føler meg schizofren. orker ikke å være alene om dattera heller. liker ike å være alene generel sett. er ofte selskapssyk, selv om jeg takler veldig godt å ha dattera vår om samboer skal ut. men da vet jeg at han kommer hjem.. og det er noe helt annet enn å måtte være alene dag etter dag.

mulig det er en vanesak da...

ja, jeg får vel bare jobbe enda med mine oppgaver i forholdet. og føye meg inn i gruppen av forhold som må jobbes hardt med om det skal bli bra. trodde det skulle være litt lettere å være i et forhold over lang tid...

tydeligvis ikke. og jeg vet og at de beste forhold kan ha kriser. men det kan da ikke være meningen at det skal være så mye som vi har opplevd...

sukk

[Tili]

Jeg valgte å gå. Det har jeg gjort to ganger. Det har resultert i at jeg nå har barn med to forskjellige fedre. Det er ikke alltid like lett. Jeg trodde som deg at alt skulle være så lett, at bare man var forelsket nok så ville ting være rosenrødt hele tiden. Men sånn er det ikke. Man må jobbe med forholdet. Legge ned masse tanker og energi i det. Jeg trodde at alle menn er flinke til å fikse ting hjemme. Slik er det ikke. Jeg forventet også fler romantiske stunder, nærhet og dype samtaler med samboeren(e) min(e). Slik er det heller ikke.

Nå, flere år senere, ser jeg at jeg ikke prøvde nok. Ingen av mine samboere som jeg har fått barn med har hatt egenskaper som var så forferdelige at det ar grunn til å gå fra dem. Så hvis jeg hadde tenkt litt langsiktig og ikke vært så kravstor, så ville det med stor sannsynlighet ha fungert helt greit.

Jeg er sikker på at du klarer deg helt fint uten samboeren din. Men du bør være klar over at det ikke er sikkert at du finner noen som du passer bedre sammen med, som er snillere, mer romantisk osv. I tillegg vil det dukke opp masse utfordringer i forhold til barn, stebarn, stesvigerfamilie osv. En ny partner vil ha meninger om ditt barn, og vil ikke ha samme følelser for det som faren. Du mister gleden over å dele sorger og gleder vedrørende barnet, med den du elsker.

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg, men jeg tror fortsatt at du har mest å vinne på å bli der du er.

[Solskinnsbolla]

Jeg er vel alene, men jeg synes det høres ut som om forholdet deres skulle vært over for lenge siden... En mann forandrer seg ikke, uansett hvor mye han SIER at han skal... Praktiserer han det ikke- så har han ikke endret seg... Det er ikke morsomt å være "forelder" til sin partner heller.

Dere har prøvd terapi- og du sier det har hjulpet noe? hva med å prøve mer?

...Men føler du at det vanker lite respekt og ydmykende situasjoner - Da er løpet kjørt - Med mindre en storstilt holdningsendring skjer fra hans side! Jeg skjønner GODT at du vurderer å gå og at å fortsette får deg til å kveles- Ingen kan skal leve i forhold der de blir behandlet nedlatende og stygt.

Det ER tider i et forhold som er verre enn andre- men et forhold skal ikke generelt være tøft!! Da tar man livet av seg selv sakte.

Og du da? Er du flink til å sette grenser? Er du flink til å si hva som sårer deg, og når du blir såret? ... som et eksempel: jeg var sammen med en mann en gang som såret meg ukentlig- flere ganger i uken. nå er jeg sammen med en mann som i løpet av 1,5 år har såret med to ganger!!!!

Du kjenner deg selv best... Du veit innerst inne hva du vil og trenger!

[Allimac]

Nå, flere år senere, ser jeg at jeg ikke prøvde nok. Ingen av mine samboere som jeg har fått barn med har hatt egenskaper som var så forferdelige at det ar grunn til å gå fra dem. Så hvis jeg hadde tenkt litt langsiktig og ikke vært så kravstor, så ville det med stor sannsynlighet ha fungert helt greit.

←

Kravstor- der har vi oss mennesker. Forventninger og krav er det som ødelegger og bygger opp forhold...vi må finne balanser i det hele...og DET, det er ikke lett... Men vi er mange, så greit å tenke at man ikke er alene om å ha det vanskelig i et forhold!

[Gjest Gjest]

Jeg har samme erfaring. Da jeg møtte han var følelsene et fyrverkeri. Men til slutt ble jeg oversett og han slengte mye dritt til meg når han så meg liksom. Jeg var ikke på et sjekkested på nettet, men på nettet traff jeg en annen mann som jeg kunne prate med alt sammen med. Han var ikke grunnen til at jeg gjorde det slutt. At vi mailet sammen var symptomet på at alt var galt i forholdet mitt til eksen.

Jeg møtte min nettvenn noen ganger og han var hyggelig, men det ble ikke noe mer enn vennskap mellom oss. Jeg møtte han ikke før etter at jeg hadde gått fra eksen min. Det var han som fikk meg til å gå på på en måte. Jeg bodde i utlandet og eksen drakk og truet meg. Da jeg mailet om det, sa han at jeg måtte bestille flybillett og komme meg bort.

Jeg skulle ønske eksen var annerledes, men jeg kunne ikke forandre han og til slutt stolte jeg ikke på han mer. Han var voldelig og truende, men selv om han ikke hadde vært voldelig ville jeg gått. Jeg fikk så mye muntlig dritt fra han og han ville ha meg nedkjørt. Han var ikke mørk i huden. Må si det for det virker som om alle med en gang tenker at jeg var sammen med en muslim og blir rasistiske.

[Gjest Gjest]

Du er ikke snill mot ham ved å være sammen med ham selv om du ikke vil... Da er det snillere å gå... Det er min mening.

←

Enig i dette rådet, men har det nesten akkurat som TS selv (minus barn) og det er ikke lett.

[Nattseileren]

Hvor snilt er dette egentlig? Hadde du satt pris på at samboeren din fortalte deg at han var sammen med deg av samme grunn? At han ikke har noen følelser for deg og liker deg egentlig ikke, men det er jo praktisk å bo sammen med deg da, mens han jakter på noe bedre...