usikker

[Anne_1]

Hei!

Føler at jeg er i en litt vanskelig situasjon. Jeg har en fantastisk samboer og vi har vært sammen i over 2 år. Vi har et kjempe bra forhold..vi ler,koser,kommuniserer, og har et bra sex liv. Tingen er at jeg er bare 22, noen ganger føler jeg som om det hadde vært bedre om jeg traff han om 2 år i stedet! Føler noen ganger at jeg vil være litt singel og sånn...men vil heller ikke risikere å kaste bort noe så viktig og spesielt som det jeg har med kjæresten min. Noen som føler det samme?

[Gjest Utlogget..]

Vil du være singel for å date andre menn, eller vil du være singel for å vite hvordan det er? Eller eventuelt få realisert noen reisedrømmer osv... Hvorfor vil du være singel?? Det er det første du må tenke over....

MEN

Jeg føler ikke det samme, men har følt.. Traff min x da jeg var 20 år. Jeg gikk og tenkte og tenkte på at dette er for tidlig, jeg vil være singel, og hvordan er det å være "voksen" og singel osv,osv. Jeg tenkte til jeg var 32. Tanken slapp liksom aldri taket. Jeg har nå vert singel i 6 år og det har vert utrolig godt, men samtidig så har tankene gått litt andre veien også. Nå tenker jeg innimellom at det hadde vert godt å ha en samboer/kjæreste. Det er jo ensomt å være aleine også. Spesielt fordi en ikke har den nære relasjonen, noen å diskutere med, noen å krangle med osv....

Det er jo også slik at om du virkelig er glad i den du bor sammen med eller er kjæreste med, og han i deg, så trenger dere jo ike være sammen hele tiden. Dere kan jo om dere stoler 100% på hverandre både dra på helgeturer og ferier aleine. Det er jo fult mulig å være trofast og kjæreste, men alikevell ha en frihet liksom. Spesielt når dere er så unge og ikke har barn.

Kansje du skal snakke med kjæresten din å si til han hva du tenker og at det ikke har noe med at du ikke elsker han, men at du er redd du kommer til å angre mye om ikke du får realisert en del.

Vel lykke til med ditt valg.

[~white lady~]

Vi er vel i omtrent samme situasjon...

Men jeg har kommet fram til at jeg ikke vil risikere å miste samboeren min- jeg elsker han alt for høyt til det, og han påstår at han ikke visste hva kjærlighet var før han møtte meg....*sukk, snufs* ( ja ok, veldig klisje... )

Jeg var jo singel en del år i i tenårene, og da savnet jeg alltid en kjæreste. Men jeg vet jo ikke hvordan det er å være singel som voksen! Tror nok jeg alltid må gå og lure litt på det. Altså, det vil si, jeg kan godt forestille meg hvordan jeg ville gjort ting og tang hvis jeg var singel, men jeg får altså ikke gjort det i RL.

Nå må jeg også trekke fram at jeg for et par måneder tilbake hadde en periode hvor jeg gikk ut hver helg og drakk og flørtet, uten at samboeren var med noen av gangene, men så ble jeg plutselig gravid (med samboeren altså) så det tok slutt. Var sunt for meg, den perioden der. Jeg trengte den. Og etter den perioden har jeg fått varmere følelser for samboeren igjen, for etter at jeg fikk "luftet" meg litt, føltes ikke alt så klaustrofobisk og fastlåst lengre...

Håper du finner ut av det!

[Anne_1]

Jeg vet at jeg trives bedre i forhold enn å være singel, men jeg tror det er en blanding av ting at jeg vurderer å slå opp med kjæresten. Jeg vil date andre menn (ikke ut på byen og ha ons..sånt er liksom ikke meg, men jeg tenker på hvordan det hadde vært å være i et forhold med en annen også)..jeg tenker også at jeg kanskje vil reise og være mer selvstendig. En ting som alltid har manglet i forholdet fra min side er den seksuelle tiltrekkningen, vi har et bra sexliv, men savner den tiltrekkningen noen ganger.

Føler noen ganger at jeg blir i forholdet fordi vi har det veldig bra og det er trygt. Han er 100% til å stole på og det er veldig flott og spesielt...eksen min var utro og tror det har påvirket meg masse. Vi er veldig flinke til å dra ut med venner på egen hånd også, men føler ikke at det er nok liksom. Men andre ganger føler jeg at det beste med å dra ut på byen er å komme hjem til en fantastisk mann som venter på meg..uff så forvirrende.

[Anne_1]

Noe jeg har tenkt på er å bare ta en pause..1 mnd eller noe sånt, men dette er jo vanskelig siden vi bor sammen, pluss at det er vanskelig å si det til samboeren..men føler at det hadde gitt meg litt perspektiv på ting