Folk som har opplevd masse vanskelig..

[Gjest Gjest_jente25_*]

Er en av de som har opplevd endel problemer og sorg i livet, men er kommet styrket ut av det og har det bra nå Men jeg føler meg av og til litt ensom..dette er fordi de fleste jeg kjenner ikke har opplevd så mye vanskelig (i mine øyne), og ikke forstår at slikt forandrer en endel..føler vi ikke har så mye til felles lenger.

Har fått litt problemer med å forholde meg til folk som bare klager over luksusproblemer. Andre synes nok at jeg har forandret meg også, føler meg endel eldre enn mine 25 år på mange måter.

Har opplevd veldig mye: psykisk syk mor i mange år, hatt alvorlig anoreksia i 3 år i tenårene, innlagt 5 ganger pga anoreksia, bitter skilsmisse hos foreldrene mine pga pappa møtte en annen dame da jeg var 17, pappa døde 43 år gammel helt plutselig (hjerteinfarkt), mistet annen i nær familie i kreft kort tid etter pappa døde, hatt depresjoner og angst, fikk en kronisk sykdom som 21-åring, hatt spontanabort i uke 12/13... osv.

Har selvsagt opplevd mye positivt i livet også, er ikke noe vrak og har det helt fint i dag.. Er oppegående og har det greit. Har samboer og et lite barn, tatt utdannelse osv. Men alt setter jo sine spor.

Lurer på hvorfor noen skal oppleve så mye vanskelig, mens andre tilsynelatende ikke gjør det..

[Gjest Hilde K S]

Man opplever de vanskelige tingene på forskjellig tid i livet, bare. Dessuten er det ikke sikkert at dine nærmeste har lyst til å fortelle deg om problemene sine. Det kan komme av at du kaller andres problemer lukusproblemer, eller at de selv ikke vil "plage deg" med sine ting. Du har jo fått så mye fra før av.

[onyx]

Lurer på hvorfor noen skal oppleve så mye vanskelig, mens andre tilsynelatende ikke gjør det..

←

[/quote

"Tilsynelatende" er kanskje det magiske ordet her? De fleste opplever vonde og vanskelige ting, men reagerer ulikt. Noen reagerer voldsomt på ting andre kan oppfatte som uproblematisk, det kan være skilsmisse, sykdom, mobbing, dødsfall etc. De fleste blir likevel merket av slike ting, lærer noe om seg selv og andre, men ikke alle forteller omgivelsene sine hva de opplever. Derfor er det ikke alltid like lurt å dømme andres liv som enklere og mer uproblematisk enn sitt eget fordi deres opplevelser ikke fremstår som like vonde for deg som dine egne.

[Gjest gjest nå]

Er enig i at det er farlig å tro at sine egne problemer er så mye større enn alle andres, men det er jo ingen tvil om TS har opplevd en del mer enn en gjennomsnittlig 25-åring!

Selv har jeg opplevd å miste samboer i ung alder, og følte lenge at det var fryktelig urettferdig at jeg måtte gå gjennom noe sånt, når andre fremdeles hadde hele familie, inklusiv besteforeldre, i live.

Det var unektelig ganske provoserende og høre venninner klage over trivielle problemstillinger av type "åh jeg har det så vanskelig, fordi jeg pappa betaler ikke alt for meg lenger", eller "kjæresten min er sååå slem altså, han kalte meg for en dust!". Men jeg forsøkte å ha i tankene at de kunne jo ikke vite bedre så lenge dette var det værste de hadde opplevd.

Det som kan være positivt for oss som har opplevd litt mer enn gjennomsnittet, er at vi får en oppvekker som for mange andre kommer alt for sent. Jeg lærte hva som var viktig og uviktig her i livet (for min egen del) da samboeren døde.

F eks, hvorfor jobbe seg i hjel og ha masse penger om man aldri ser de man er glad i før de er borte?! Tenk å oppdage det først når du er 80 og det er for sent og gjøre endringer???

Man får heller forsøke å snu det tragiske til noe positivt (i den grad det er mulig), og ellers ta med seg opplevelsene under "livserfaring" som unektelig er greit å ha!

Og til TS; skulle tro at du har opplevd det meste av det som går ann nå, så herifra og ut blir det nok all good

[gompen]

Folk opplever og takler ting forskjellig. Det som for deg kan virke som "små" problemer kan være store for andre, og det som for deg er stort kan for andre virke smått. Dessuten er det ikke alle som er like åpne om ting, så det kan hende de har opplevd like mye som en selv, uten at man nødvendigvis vet om det...

Har opplevd en del i mitt unge liv jeg også, så jeg forstår følelsen av å være "eldre" enn andre på sin egen alder. Man utvikler seg gjerne i forskjellig tempo, ettersom livet går, og plutselig kan det jevne seg ut igjen

[Arkana]

Jeg har også opplevd veldig mye i løpet av livet mitt, noen av de tingene du selv har opplevd faktisk. Akkurat når det gjelder den typen livserfaring er jeg nok ganske ensom i min bekjentskapskrets og jeg kjenner meg også igjen i det å være eldre og mer moden, men det jevner seg ut etterhvert og slike opplevelser er jo uansett ikke noe som diskuteres i tide og utide, så det merkes ikke alltid så godt i det daglige. Jeg kjenner meg forøvrig ikke helt igjen i det med å synes at andre problemer er bagateller. Jeg går ikke rundt og måler slikt mot hverandre. Jeg har opplevd mitt, og kanskje er det urettferdig og uproporsjonalt mye i forhold til andre, men jeg har forståelse for at noen som har hatt et "lett liv" føler det annerledes.

[Gjest Bellatrix]

Jeg har også opplevd mye og på mange måter er jeg kanskje mer moden enn andre. På andre måter er jeg kanskje ikke det. Jeg har venner som ikke har opplevd like mye som meg, men som jeg likevel opplever som veldig nære og gode venner. Samtidig har jeg ofte litt vanskelig med å forholde meg til folk som tilsynelatende har og har hatt et problemfritt liv. Jeg føler ofte at de ikke klarer å forstå at livet kan være vanskelig. Dessuten er det som noen påpekte, at folk kanskje har opplevd mye uten å fortelle om det. Da blir det til at jeg på en måte føler at folk skjuler noe hvis alt liksom er perfekt. Det kommer helt an på personen.

Som sagt så kjenner jeg flotte mennesker med "perfekte" liv. Det er ikke hva man har opplevd eller hva man ikke har opplevd som gjør et menneske, men hvordan man forholder seg til andres og eget liv.

[Gjest Coca]

Det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere, sies det. Tøffe tak har det vært, men jeg står fortsatt oppreist.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Hverdagen min er ikke som den til noen ajeg kjenner, ikke dem jeg kjenner nært i alle fall. Jeg går rudnt med en angst om at mennesker rundt meg skal dø(som er en veldig berettiget angst, i henhold til selvmordsforsøk overdoser etc) og svetter hver gang telefonen ringer. Samtidig som vennene mine sitter og har angst for om de bare fikk en B på eksamen... I en slik situasjon er det lett å bli litt bitter.

Men jeg merker også som andre sier her at de andre nok vil ta meg igjen, og at det er bare å godta at liv går i forskejllige tempo. De fleste vil oppleve død, sykom eller depresjon i løpet av livet, mange opplever skilsmisse, utroskap og lignende. Dette er helt normale ting i et liv, som de fleste må igjennom, noen treffer dette tidligere andre senere. Jeg for min del er veldig glad for at mine venner ikke har behøvet å erfare det samme som meg enda. Smatidig begynner også noen av disse å etablere seg, få barn og lignende og bli på samme plan som meg, selv om vi har vært litt i ubalanse en tid er det veldig kjekkt at jeg har ventet på dem og at vi nå kan dele en del av de samme opplevelsene igjen. Det å få være med å se denne utviklingen hos dem er også veldig spennende, de å få gå ved siden av noen i en modningsprosess og se hvordan de forandrer seg fra dag til dag er jeg takknemmelig for.

Jeg merker at de er mer forsiktig med å dele ting med meg, og jeg merker at jeg blir veldig irritert når de gjør dette. Fordi om livet mitt er fyllt med tunge belastninger for tiden så betyr ikke deres problemer mindre for det. Det vil alltid være noen som har det verre enn en selv her i verden, et hvert menneskets tårer og problemer er like mye verdt til tross for at det finnes andre som har det værre. Har man ikke hatt motgang i livet, virker den første motgangen tung nok for dem uten erfaring i motgang.

Som du sier det er så lett å bli bitter, men det er ikke de andre rundt oss sin skyld, alt som har skejdd med oss, så å ta ut bitterheten på dem blir litt feil...

Og som mange sier, man vet heller ikke altid hva andre har vært igjennom. Jeg visste ikke at en bekjennt av meg hadde mistet broren sin som yngre, og hun vet heller ikke hva jeg går igjennom... mange er flike til å skjule sine "nederlag" for andre...

[Grønt blad]

... Samtidig har jeg ofte litt vanskelig med å forholde meg til folk som tilsynelatende har og har hatt et problemfritt liv. Jeg føler ofte at de ikke klarer å forstå at livet kan være vanskelig. Dessuten er det som noen påpekte, at folk kanskje har opplevd mye uten å fortelle om det. Da blir det til at jeg på en måte føler at folk skjuler noe hvis alt liksom er perfekt. Det kommer helt an på personen.

...

←

Mye klokt har blitt skrevet i innleggene ovenfor. Jeg ville bare trekke fram det siste her. Jeg er en av dem som ikke snakker om ting som er vanskelige. Jeg vet at flere av mine venner og bekjente tror jeg lever et ganske problemfritt liv. Jeg skjønner også at de da synes det er vanskelig å forholde seg til meg når det kommer til enkelt saker. Jeg føler det samme i forhold til de jeg får inntrykk av at lever et problemfritt liv.

Vil bare gi deg en , for jeg tror du har opplevd flere vanskelige ting en det som er normalt for de på din alder. Håper det ordner seg.

[LaraCroft]

Folk opplever og takler ting forskjellig. Det som for deg kan virke som "små" problemer kan være store for andre, og det som for deg er stort kan for andre virke smått. Dessuten er det ikke alle som er like åpne om ting, så det kan hende de har opplevd like mye som en selv, uten at man nødvendigvis vet om det...

Har opplevd en del i mitt unge liv jeg også, så jeg forstår følelsen av å være "eldre" enn andre på sin egen alder. Man utvikler seg gjerne i forskjellig tempo, ettersom livet går, og plutselig kan det jevne seg ut igjen 

←

ja det gompen sier her er akkurat som jeg skulle sagt det selv....

Jeg er selv 28 år og har også opplevd mer enn de fleste på min alder, men jeg tror at man kommer styrket ut av alt man opplever.

Lykke til videre

[Rhiakath]

Jeg har opplevd endel opp igjennom de snart 20 årene jeg har levd av mitt liv, og jeg merker at mye av det har gjort at jeg ikke helt føler meg på bølgelengde med de på samme alder. Det er ikke alltid jeg klarer å relatere til de jeg omgås fordi det ofte er små problemer som blir blåst opp og gjort til livstruende, uten at det er i noen rot med virkeligheten. Et eksempel kan jo være ei jeg gikk i klasse med for et år siden, som syns at det ene ribb-benet hennes stakk litt mer ut enn det andre. Hun hadde ikke vondt eller noe, men vekket husmor midt på natten pga dette, snakket om det i tide og utide i flere måneder, til tross for å ha vært til lege og fått konstantert at hun var en helt normal og sunn jente. I tillegg klarte nevnte å si til ei som hadde mistet moren sin i selvmord at "jeg kunne ønske noe slikt hadde skjedd meg"

Jeg vet ikke, jeg blir litt matt av slikt, men tenker vel at senere kommer hun til å oppleve noe annet som setter ting i perspektiv.

Når det er sagt så sammenligner jeg aldri mine problemer og mine erfaringer med andres problemer og erfaringer. Man er jo rett og slett bare heldig hvis noe av det verste man har opplevd ikke har vært så fryktelig ille i den store sammenheng. Og når det gjelder meg selv, så har jeg det greit jeg, til tross for all ekstra bagasje Ser ingen grunn til å gå rundt og klage.

[Gjest Bellatrix]

Mye klokt har blitt skrevet i innleggene ovenfor. Jeg ville bare trekke fram det siste her. Jeg er en av dem som ikke snakker om ting som er vanskelige. Jeg vet at flere av mine venner og bekjente tror jeg lever et ganske problemfritt liv. Jeg skjønner også at de da synes det er vanskelig å forholde seg til meg når det kommer til enkelt saker. Jeg føler det samme i forhold til de jeg får inntrykk av at lever et problemfritt liv.

Vil bare gi deg en , for jeg tror du har opplevd flere vanskelige ting en det som er normalt for de på din alder. Håper det ordner seg.

←

Takk. Jeg har det bra nå selv om livet ikke alltid smiler til meg.

[Gjest synseren]

Får litt trass når jeg får problemer. Dette skal jeg klare å overse osv. Litt ekstra krefter i tilfelle krise lissom.

[Gjest Gjest]

Jeg har også opplevd mye og på mange måter er jeg kanskje mer moden enn andre. På andre måter er jeg kanskje ikke det. Jeg har venner som ikke har opplevd like mye som meg, men som jeg likevel opplever som veldig nære og gode venner. Samtidig har jeg ofte litt vanskelig med å forholde meg til folk som tilsynelatende har og har hatt et problemfritt liv. Jeg føler ofte at de ikke klarer å forstå at livet kan være vanskelig. Dessuten er det som noen påpekte, at folk kanskje har opplevd mye uten å fortelle om det. Da blir det til at jeg på en måte føler at folk skjuler noe hvis alt liksom er perfekt. Det kommer helt an på personen.

Som sagt så kjenner jeg flotte mennesker med "perfekte" liv. Det er ikke hva man har opplevd eller hva man ikke har opplevd som gjør et menneske, men hvordan man forholder seg til andres og eget liv.

←

Enig med deg. Jeg hører nok til de som har vært veldig heldige - jeg har ikke opplevd ting som det trådstarter eller enkelte andre her beskriver, og er klar over at jeg dermed kanskje ikke fullt ut forstår hvordan det oppleves å miste de aler nærmeste, være alvorlig syk osv. Samtidig hadde jeg noen tøffe år i ungdommen med ekstremt lav selvtillit, ingen nære venner (fordi jeg selv ikke klarte å nærme meg dem), og jeg har vokst opp i en familie med ganske høyt konfliktnivå og vent meg til å få slengt dritt og kommentarer i sosiale sammenhenger, fra nære familiemedlemmer. Så psykisk har jeg nok fått noen "sår", uten at jeg har satt ord på det før de siste årene.

Som tenåring og ung tror jeg jeg både var "for voksen" på noen områder, og for umoden på andre, til å føle meg tilpass sammen med jevnaldrende. Nå betyr ikke alder noe lengre, uavhengig av erfaringer.

Jeg er heller ikke av de som forteller om problemer til alle, verken sykdom eller annet. Riktignok har jeg snakket med venner om oppveksten, men generelt forteller jeg ikke så mye om verken smått eller stort av "hverdagsproblemer" (varierer, men dårlig råd, tvil om forhold o.l snakker jeg ikke mye om, og ønsker ikke å blåse opp. Det er ting jeg klarer å løse selv). Jeg blir også litt irritert eller oppgitt når folk fokuserer veldig mye på problemer - uten å ha en konstruktiv innfallsvinkel.

Jeg tror noe av forskjellen på folk, enten man har opplevd mye eller lite, ligger i hvordan man tar ting - eller kanskje heller hvordan man jobber seg gjennom det som dukker opp. Folk som griper fatt i ethvert problem er for meg vanskelige å forholde meg til. Men samtidig synes jeg kanskje noen av innleggene over bagatelliserer det å ha opplevd veldig mye eller traumatiserende ting - det er ikke alt man bare kan jobbe seg gjennom uten at det setter spor - men jeg tror man kommer ut av det som en klokere person, så lenge en ikke ender med å se på seg selv som en martyr.

[Gjest Gjest]

Et eksempel kan jo være ei jeg gikk i klasse med for et år siden, som syns at det ene ribb-benet hennes stakk litt mer ut enn det andre. Hun hadde ikke vondt eller noe, men vekket husmor midt på natten pga dette, snakket om det i tide og utide i flere måneder, til tross for å ha vært til lege og fått konstantert at hun var en helt normal og sunn jente. I tillegg klarte nevnte å si til ei som hadde mistet moren sin i selvmord at "jeg kunne ønske noe slikt hadde skjedd meg" 

Jeg vet ikke, jeg blir litt matt av slikt, men tenker vel at senere kommer hun til å oppleve noe annet som setter ting i perspektiv.

←

Folk som er sånn må jo nesten ha en eller annen forstyrrelse - at de trenger oppmerksomhet, at de blir ekstremt opptatt av en ting ved seg selv, og å vri andres tragedie over til en sånn kommentar - det høres ekstremt ut...

[Gjest Gjest]

Jeg vil ikke si at dette er noe tips om hvordan forholde deg bedre til bagasjen din her i livet, men jeg føler meg allikevel kallet til å sitere Bob Marley, som sa det på en ganske enkel måte:

"Everyone thinks that his burden is the heaviest"

Til ettertanke den der, håper det går bra med deg videre.

[Gjest synseren]

Enig med deg. Jeg hører nok til de som har vært veldig heldige - jeg har ikke opplevd ting som det trådstarter eller enkelte andre her beskriver, og er klar over at jeg dermed kanskje ikke fullt ut forstår hvordan det oppleves å miste de aler nærmeste, være alvorlig syk osv. Samtidig hadde jeg noen tøffe år i ungdommen med ekstremt lav selvtillit, ingen nære venner (fordi jeg selv ikke klarte å nærme meg dem), og jeg har vokst opp i en familie med ganske høyt konfliktnivå og vent meg til å få slengt dritt og kommentarer i sosiale sammenhenger, fra nære familiemedlemmer. Så psykisk har jeg nok fått noen "sår", uten at jeg har satt ord på det før de siste årene.

Som tenåring og ung tror jeg jeg både var "for voksen" på noen områder, og for umoden på andre, til å føle meg tilpass sammen med jevnaldrende. Nå betyr ikke alder noe lengre, uavhengig av erfaringer.

Jeg er heller ikke av de som forteller om problemer til alle, verken sykdom eller annet. Riktignok har jeg snakket med venner om oppveksten, men generelt forteller jeg ikke så mye om verken smått eller stort av "hverdagsproblemer" (varierer, men dårlig råd, tvil om forhold o.l snakker jeg ikke mye om, og ønsker ikke å blåse opp. Det er ting jeg klarer å løse selv). Jeg blir også litt irritert eller oppgitt når folk fokuserer veldig mye på problemer - uten å ha en konstruktiv innfallsvinkel.

Jeg tror noe av forskjellen på folk, enten man har opplevd mye eller lite, ligger i hvordan man tar ting - eller kanskje heller hvordan man jobber seg gjennom det som dukker opp. Folk som griper fatt i ethvert problem er for meg vanskelige å forholde meg til. Men samtidig synes jeg kanskje noen av innleggene over bagatelliserer det å ha opplevd veldig mye eller traumatiserende ting - det er ikke alt man bare kan jobbe seg gjennom uten at det setter spor - men jeg tror man kommer ut av det som en klokere person, så lenge en ikke ender med å se på seg selv som en martyr.

←

Hvorfor gjør vi oss så sårbare at andre får gi oss "psykiske sår". Er det så enkelt at viss noen bestemmer seg får å "gi oss en omgang" psykisk så klarer de det? Hvorfor er vi så sårbare. Vi blir avhengige av at andre behandler oss bra for å ha det godt. Jeg bestemmer selv hva jeg vil la gå inn på meg eller ikke. Så hvis jeg hadde blitt mobba av familiemedlemmer som du skriver, så hadde jeg valgt å ikke få sår av det. Hvorfor skal noen få lov til å gi meg sår?

Bare noen tanker fra meg...

[Gjest Gjest]

Hvorfor gjør vi oss så sårbare at andre får gi oss "psykiske sår". Er det så enkelt at viss noen bestemmer seg får å "gi oss en omgang" psykisk så klarer de det? Hvorfor er vi så sårbare. Vi blir avhengige av at andre behandler oss bra for å ha det godt. Jeg bestemmer selv hva jeg vil la gå inn på meg eller ikke. Så hvis jeg hadde blitt mobba av familiemedlemmer som du skriver, så hadde jeg valgt å ikke få sår av det. Hvorfor skal noen få lov til å gi meg sår?

Bare noen tanker fra meg...

←

Fordi man ikke har noe effektivt forsvarsapparat som barn? Det er selvsagt ikke noe jeg finner meg i som voksen, men når man vokser opp med det er man ikke alltid bevisst på hva som skjer - og blir "skadet". Jeg merker nå, når jeg er i sammenhenger hvor jeg treffer dem, så treffer ikke kommentarene lengre.

[Gjest Gjest]

Hvorfor gjør vi oss så sårbare at andre får gi oss "psykiske sår". Er det så enkelt at viss noen bestemmer seg får å "gi oss en omgang" psykisk så klarer de det? Hvorfor er vi så sårbare. Vi blir avhengige av at andre behandler oss bra for å ha det godt. Jeg bestemmer selv hva jeg vil la gå inn på meg eller ikke. Så hvis jeg hadde blitt mobba av familiemedlemmer som du skriver, så hadde jeg valgt å ikke få sår av det. Hvorfor skal noen få lov til å gi meg sår?

Bare noen tanker fra meg...

←

Dette stemmer kanskje i sammenhenger med om vi blir mobbet eller rakket ned på, men psykiske sår kan forekomme av så mye annet også. Men man veger nok ikke å gjøre seg sårbar for andre. Det er ikke alle som har hatt en oppvekst som har gitt dem selvtilitt, ikke alle som har like store resurrser, da er det ikke bare å velge å ikke la det gå inn på en fordi man ikke har kapasitet til å se at dette som skjer er galt. Alle kan ta et valg om å håndtere sine problemer, men å velge at det ikke skal gå inn på en avhenger svær mye av hvilke resurrser man har, og det du sier her kan oppleves som litt nedlatende for mennesker uten de samme resurrser som deg.

Jeg har eksempelvis lærevansker, har slitt mye på skolen og blitt oppfattet som litt mindre begavet, det er ikke så lett å ikke få psykiske sår av dette... jeg vokste altså opp uten tiltro til mine egne evner og med lærere som bare mente jeg måtte arbeide litt hardere. Jeg vokste altså opp med en tro på at jeg ikke var flink nok(da allt arbedet ikke gav utslag), det er lett å si nå at jeg er det og at alt stammet fra lærevansker og at jeg nå med tilrettelegging klarer meg fint i utdanning. Men likevel stikke det enda når noen kommenterer problemene mine fordi det stikker litt i de sårene som jeg har, til tross for at jeg vet at det ikke er ment slik fra de andres side. enda har jeg også behovet for å hevde meg skolemessig, og tviler enda noen ganger på om jeg faktisk er flink nok. Dette har gjort at jeg har veldig høye krav til meg selv, og ingenting jeg gjør oppfattes av meg selv som godt nok likevel...

Hva med mennesker som har vokst opp med alkoholiserte foreldre, skal man si til dem at dere burde bare ha valgt å ikke la dette gå inn på dere? Disse menneskene kan være godt fungerende i dag uten psykiske vansker, men noen ganger kan det foreksempel komme itlbakeblikk når en møter fulle mennesker, og psykiske sår forekommer og blir edvarende. Disse tilbakeblikkene ligger i hukommelsen vår, i nervene og er ikke noe en kan kontrollere eller velge at man ikke skal ta inn over seg...

Noen tanker fra meg bare.