Enstelig i forholdet

[engstelig]

Hei!

Jeg skriver inn her nå fordi jeg lever i et forhold som ikke er bra for meg. For å gjøre en lang historie kort handler det om et forhold som nærmer seg tre år, hvor jeg har levd med frykt for at det jeg gjør kan skape ugreie (hvis en kan kalle det det...) hos den jeg bor sammen med de siste to.

Vi ble sammen etter å ha vært gode venner over ei god tid, ett par år. Han brydde som om meg, han var god å prate med og han viste interesse for meg og at jeg var verdt noe, gjennom å vise meg nærhet og være oppriktig glad i meg. Jeg flyttet etter noen måneder inn til han og hans to barn, det i seg selv var en utfordring, jeg flyttet sammen med to barn som var utagerende og som viste klare tegn på utrygghet og mangler på grenser. Etter at vi flyttet sammen følte jeg at han ikke syntes noe om at jeg fartet ute på ting med venner, og jeg begynte å avlyse invitasjoner med venninner og kollegaer. Blant annet et helgebesøk hos ei venninne sammen med noen andre venninnner.

Ting gikk fint, vi hadde det bra sammen og dagene gikk greit, helt til april. Da skulle jeg på avskjedsfest hos en kollega og avtalte at han skulle hente meg på byen. Han henter meg og ei venninne og sier ikke ett ord hele veien hjem. Vel hjemme tilter han totalt. Jeg var fortsatt litt full og skjønte ingenting. Jeg prøvde å roe han ned, men det gikk ikke. Da jeg tok en dusj, sa han at han skulle gå seg en tur, jeg prøvde å stanse han, men rakk det ikke. Da han kom igjen var han fortsatt fortvilet og sint og jeg skjønte fortsatt ikke noe. Dagen etter sa han at han på turen hadde tenkt at han ikke hadde mer å leve for... Han hadde ingen annen grunn til at han hadde blitt så sint enn at han ikke likte at jeg var på byen.

Ting ble nå veldig vanskelig for meg, jeg gravde meg ned, samtidig som jeg prøvde å fortelle meg selv at jeg skulle klare dette og at ting går seg til. Det gjorde det ikke. Det ble flere episoder, særlig med alkohol i bildet, der han plutselig kunne reagere kraftig helt uten at jeg kunne skjønne hva som egentlig skjedde. Nå to år etter første episode gjentar historien seg igjen, for jeg vet ikke hvilken gang. Og jeg begynner å bli lei av å ikke klare å slappe av i eget hjem, av ikke å vite hvilket humør han er i, av ikke å bli sett av kjæresten sin.

Det har vært mye grums jeg har tålt. Han ble sint på meg da jeg i en periode ikke orket å ha sex med han. Han har bedt meg om ikke å spørre han om hvordan han har det, han synes det er mas, han har det siste året ikke gitt meg en tilbakemelding på at han liker meg eller bryr seg om meg. Når vi har sex er den eneste tida jeg føler at han ser meg og bryr seg om meg, og dette spiller jeg klart på. Jeg tar nesten alltid initiativ til sex, bare for å kunne kjenne armene hans rundt meg etterpå. Han sier ting som han senere benekter at han mener eller har sagt, blant annet at han ikke ønsker at jeg prater med andre om det vi sliter med, samtidig vet jeg at han bruker sine nærmeste og diskuterer saker med. Han ønsker ikke at jeg går på byen, man kan gjøre det selv. Jeg må alltid gi beskjed dersom jeg er ute på noe, han kan reise ut selv om han har sagt at han kommer hjem. Det er andre regler for han enn for meg...

Når jeg er bedt med ut på noe, gruer jeg meg fælt for å si noe til han. Som oftest dropper jeg å si noe og blir hjemme eller jeg drøyer det til siste liten med å si noe og reiser bort, men kjører alltid. Han skjønner ikke hvorfor jeg gruer meg til å si ifra, for han sier jo som oftest ja...?!! Men jeg går anspent som en gitarstreng hver dag for ikke å gjøre noe galt i hans øyne, for det er vanskelig å se vite hva han ser på som galt. Og hva det er han tåler eller ikke.

Vi har også gjennom disse årene stadig diskusjoner om å få barn eller ikke, jeg har ingen barn, men ønsker meg gjerne ei lita tulle eller en liten pjokk. Han har vært veldig skiftende i forhold til dette. Han endrer mening fra gang til gang vi prater på det og jeg vet aldre hva han egentlig mener.

I tillegg er samboeren min veldig humørsyk, dvs han blir ikke så mye sint, men han viser en måte å være på som gjør at jeg kryper rundt for å ikke å forstyrre for mye, eller ikke å gjøre han irritert. Det er ikke så fryktelig mange gangene egentlig at han har klikket, men jeg vet aldri når det skjer. Dette gjør det fryktelig vanskelig og jeg blir veldig engstelig, hele tiden. Alt som skal til er at han har en dårlig dag, eller at jeg er lei meg. Hans dårlige dager ser ikke han. Til og med barna hans kan spørre om han er sint, eller i dårlig form...

Mye sier meg at nok er nok, samtidig tenker jeg på barna hans, som endelig begynner å slå seg til ro og har blitt fine barn. Samtidig har jeg vanskelig for å stå opp for meg selv, gjerne på vegene av andre, men på egne vegne sliter jeg. Jeg ønsker alltid å gjøre det som er best for alle andre først!

Fortvilet og engstelig blir jeg!

Gi meg gjerne litt positiv feedback!

[Gjest Gjest]

Gi meg gjerne litt positiv feedback!

←

Hvorfor skal man gi det POSITIV feedback? Mannen er jo en TYRANN - og du fortjener virkelig IKKE å ha det slik.... Du vet svaret selv sier du - vel, da bør du virkelig gjøre noe med det!!

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal man gi det POSITIV feedback? Mannen er jo en TYRANN - og du fortjener virkelig IKKE å ha det slik.... Du vet svaret selv sier du - vel, da bør du virkelig gjøre noe med det!!

←

Det er vel det jeg har funnet ut av egentlig over tid, men jeg står i det alikevel. Jeg vet jo at vi kan ha det bra sammen, men den gutten jeg ble sammen med har forsvunnet, jeg ser han bare glimtvis igjen.

Jeg skal klare alt sjøl skjønner du... Bare ikke å ta vare på meg selv...

[Gjest Blondie65]

Kjære deg.

Du kan ikke forandre en annen - du kan bare forandre deg selv. Du har allerede strukket deg langt, prøvd å finne måter, listet deg rundt, avlyst alminnelig samvær med venninner, osv. Ingenting nytter, det blir aldri godt nok. Hvorfor tror du at det som er dårlig nå i begynnelsen av forholdet skal forsvinne med tiden?

Du er i den heldige situasjon at du ikke har barn enda. Gjør noe med det dårlige forholdet - mens det fortsatt ikke er barn med i bildet. Du blir knust bit for bit - når skal du ta konsekvensen av et dårlig forhold og at "gutten du ble sammen med" ikke finnes lenger?

Du fortjener bedre!

Edit: Uklare setninger ...

Endret 30. april 2007 av Blondie65

[engstelig]

Kjære deg.

Du kan ikke forandre en annen - du kan bare forandre deg selv. Du har allerede strukket deg langt, prøvd å finne måter, listet deg rundt, avlyst alminnelig samvær med venninner, osv.

Jeg vet så godt at slik jeg har det i dag, er ikke bra for meg. Men nå har jeg hørt det så lenge at jeg er like mye skyld i det selv og at jeg ikke bare er grei jeg heller, at jeg har begynt å tro på det og det vil jeg gjerne fikse igjen...

Jeg vet det høres helt høl i hue ut, men det du hører ofte nok blir til slutt en sannhet.

[Gjest Blondie65]

Jeg vet så godt at slik jeg har det i dag, er ikke bra for meg. Men nå har jeg hørt det så lenge at jeg er like mye skyld i det selv og at jeg ikke bare er grei jeg heller, at jeg har begynt å tro på det og det vil jeg gjerne fikse igjen...

Jeg vet det høres helt høl i hue ut, men det du hører ofte nok blir til slutt en sannhet.

←

Det er helt sant det du sier: når en løgn blir gjentatt ofte nok blir den oppfattet som sannhet. Det er dermed ikke det samme som at det er sant.

Det er forsåvidt nokså uvesentlig at du har dine svakheter også - de aller fleste forhold ryker pga feil på begge sider.

Du sier du skal fikse forholdet igjen - jeg er nå veldig spent på hva du har gjort galt som kan fikse det at han uten grunn surmuler og oppfører seg urimelig når du ønsker kontakt med vennene dine.

Du kan ikke fikse noe som helst - alene. Det er det som er problemet. Skal forholdet fikses så må dere begge innse hvor dere har gjort feil og jobbe med å rette disse feilene.

Det er selvsagt forsøket verdt med familieterapi - er han villig til det? Jeg vet også at du kan få svært god veiledning der alene uten han - spesielt når det gjelder hva du kan fikse og ikke på egen hånd.

[engstelig]

Jeg har spurt flere ganger de siste årene om samlivsterapi, men han er ikke helt med på den.

Slik han har oppført seg mot meg særlig det siste drøye halvåret så virker det som m han helt har sluttet å bry seg. Både om meg og om det jeg holder på med (jeg har startet en helt ny bedrift med 12 årsverk etter jul) og om det å vise at han bryr seg, både fysisk og verbalt.

Han har meldt meg helt ut, og de fleste dager har vært tunge. Men plutselig glimter han til igjen... Sånn i hverdagen virker det ikke som om han merker at noe er galt. Uansett hva slags "mood" han er i er han like uforståelig til at jeg tror noe er galt eller spør om han ikke er i form.. Alt er liksom helt greit, og han skjønner ikke hvorfor jeg tar meg så nær av ting.

Men jeg merker jo den stemningen han drar med seg hjem, og jeg er spent hver dag når jeg kommer hjem på hva det er som venter meg i dag....

Endret 30. april 2007 av engstelig

[maleri]

Hei

Når jeg leser innlegget ditt er det som å lese om seg selv. ( Meg altså) Jeg levde i samme type forhold i 13 år. Jeg visste hele tiden at det var galt, men trodde at han kommer seg nok snart. Vi fikk et barn. Han jeg bodde sammen med "klikket" til slutt en kveld han hadde drukket. Det holdt på å bli siste dagen i mitt liv, men heldigvis gikk det bra. Han var (er) syk, sansynligvis en psykisk lidelse.

Jeg leser akkurat de samme tendensene hos din samboer. MIN ANBEFALING....PRØV Å KOM DEG VEKK.. Du ødelegger deg selv, din selvtillitt, og livet ditt.

[engstelig]

Hei

Når jeg leser innlegget ditt er det som å lese om seg selv. ( Meg altså) Jeg levde i samme type forhold i 13 år. Jeg visste hele tiden at det var galt, men trodde at han kommer seg nok snart. Vi fikk et barn. Han jeg bodde sammen med "klikket" til slutt en kveld han hadde drukket. Det holdt på å bli siste dagen i mitt liv, men heldigvis gikk det bra. Han var (er) syk, sansynligvis en psykisk lidelse.

Jeg leser akkurat de samme tendensene hos din samboer. MIN ANBEFALING....PRØV Å KOM DEG VEKK.. Du ødelegger deg selv, din selvtillitt, og livet ditt.

←

Du er inne på noe der som jeg også har tenkt på....

Men på den annen side "har ikke han noe problem" og da er det vanskelig å forholde seg til...

Vondt å høre at det gikk så langt i ditt forhold. Og jeg håper inderlig at mannen min ikke har det i seg. Men jeg vet godt hva jeg har å gjøre, det er bare så vanskelig med en slik "likandes" kar i alles øyne samtidig som vi har det stort sett fint de dagene han er i en god "mood"... Men jeg hører deg!

[maleri]

Det handler om en grad av psykopati, e.l. Kan bare anta det fordi å stille en diagnose er å ta litt hardt i. :)/

JA..Alle synes alltid at "slike menn" er så snille og alt det der. OG JA de er jo det som alle andre, mend de er syke. Alle mennesker er gode, snille og sympatiske inderst inne, men noen er ødelagte på veien i livet.. Det andre som er helt vanlig er at de er HELT friske. Gjerne at det er den andre parten som faktisk er syk, eller vil ha han syk.

For min del måtte jeg bare bestemme meg en dag for at nå er det slutt og flytte. Tvert. Ikke noen diskusjon osv for da ble jeg bare forhandlet tilbake for å si det slik.

Ta en avgjørelse, og stå ved den. Alternativet er at han går med på at han trenger hjelp.

[maleri]

En ting til.

Vi også hadde det veldig flott til tider. Men det ble på hans premisser mye. Jeg turde ingen ting for å holde på hus freden liksom... Den kvelden som nesten ble min siste

Du sierg å " ha det i seg" Det er ikke det det handler om, men føler vi mennesker oss presset nok har vi mye i oss som ikke selv kjenner til. Videre kan jeg si at når han skulle forklare hvorfor det skjedde så sa han at jeg provoserte det frem. Vi hadde begge vert ute på fest. Jeg satt med ett og samme bord en hel kveld. Edru. Snakket med de som jeg kjente. Det var provokasjon nok.

Jeg sier ikke at dette kan skje med deg, men jeg sier det for å illustrere hvor langt det kan gå i destruktive forhold der den ene parten er underdanig for det er faktisk det du er..

Vet det er vanskelig for deg, men prøv å tenke på deg selv.. PRØV...Det blir ikke bedre Jeg vet det..

[engstelig]

Det ville vært som å skyte etter gullfuglen. Det er jo jeg som trenger hjelp, ikke han! Og hjelpe seg sjøl den som hjelpe seg kan! Han har jo ikke behov for å prate slik som jeg, og da har jeg ett problem.

Dette er så utrolig vanskelig! Det er kjempegodt å få litt tilbakemeldinger på hva andre tenker også, slik at jeg ikke føler at jeg er helt på jordet. Føler at det er vanskelig å prate med de rundt meg om dette uten å svartmale han. Og det blir på en måte litt uunngåelig...

Godt å ha foreldre og tanta mi da. Som ser og bryr seg uten å måtte forklare situasjonen annet enn å si hvordan en har det.

Jeg synes det er så vanskelig ift unga hans også, de spør fælt om dagen om ikke jeg også har lyst til å bli mamma (mora deres skal ha baby til sommern) og de skjønner ikke at det er vanskelig når jeg vil. De merker jo også humørsvingningene til pappa og skjønner ikke helt hvordan han blir slik, selv om han stort sett holder maska når de er hjemme. De merker også hvordan han er mot meg, de kommer av og til bort til meg når de ser at jeg blit trist (pappan deres ser jo ikke det). De viser at de faktisk bryr seg om meg, selv om vi har hatt våre uoverenkomster og de ikke alltid setter pris på min grensesetting.

Jeg gruer meg!

[maleri]

Jeg forstår at du synes det er vanskelig m.h.t barna. Det kommer også litt an på alderen deres. Jeg tenker da på at du kan jo ha kontakt med de selv om dere bor hver for dere.

Du kan jo også prøve i først omgang å snakke med din samboer/mann å si til han hva du tenker og at om ikke dere samme kan søke eks. familierådgivning så vurderer du å avslutte forholdet osv. Han må jo først vite hva du akter å gjøre som konsekvens av at du har det vanskelig/ misstrives i forholdet, men jeg tror det er svært viktig at du er konkret med et du sier. At det er gjennomtenkt.

Det er jo uansett du som må ta avgjørelsen i ditt eget liv. Det er ikke noen andre som kan det, men du må i første rekke tenke på deg selv. Barna har en mor og en far, men de trenger deg som venn, og det kan du være uansett.

[engstelig]

Svarer deg i morgen. Nå kom samboeren min hjem.

God natta!

[maleri]

God natt ja...

[Gjest Gjest]

Jeg fikk da brukt 1. mai til noe fornuftig. Jeg fikk sagt ifra om hvordan jeg har det og har hatt det over lang tid nå, og det virket som om han faktisk hørte etter på hva jeg hadde å si. Tidligere når jeg har tatt det opp med han har han ikke verken hørt etter eller villet ta til seg at han faktisk er den som har kunne gjort noe med det. Hvor lenge forståelsen varer vet jeg ikke. Men i går holdt han faktisk rundt meg fordi jeg gråt, kan ikke huske sist gang han har vist meg omsorg. Jeg tror jeg fikk frem litt av hvordan jeg har følt at ting har vært og han kunne nå se at jeg har følt det slik.

Han spurte meg etterhvert om jeg ville fortsette. Jeg sa ikke slik som dette, men at jeg kunne bli med på familieveiledning dersom han ønsket det. Er litt usikkert på hvordan han tolket det, og jeg vil prøve uansett og at veiledning ikke er nødvendig.

Vi får se hva som skjer....

Orker ikke å bruke mer tid på å føle meg nervøs, redd for hvordan han vil reagere dersom jeg gjør noe han føler er galt, eller føle meg betydningsløs.

Prøver å ta ansvar for mitt eget liv og min selvfølelse her nå... Så skjer det som skjer etterhvert...

Ha en fin dag!

[Gjest Blondie65]

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med familievernkontoret og bestille time uansett. Deretter forteller du at det er gjort, og at du svært gjerne ønsker at han er med, men at denne timen kommer du til å ta uansett, med eller uten han. Du kan nemlig ha nytte av dette på egenhånd - og du får sett hvor langt hans "velvilje" strekker seg.