Prestasjonsangst ?

[blomster]

Jeg har en gutt som blir 8 år til sommeren.

Stort sett en grei gutt å ha med å gjøre, men på et punkt skjønner vi han ikke.

Han vil så gjerne være best i alt han fortar seg. Særlig der hvor det er et konkurransemoment.

Og det er det mange av i den alderen, hvor både lek og aktiviteter står i fokus.

Det hjelper jo ikke at han er en gutt heller.

Han bakker ut, hvis han tror han ikke blir best. Blir stående å se og observere.

Andre ganger har vi overhørt han i lek med andre, og han tar ikke fem øre for å si at han vant, og de andre jukset ol.

Og han hoverer gjerne med at han vinner.

Vi blir skikkelig lei oss, når vi hører han slik sammen med vennene sine.

Vi bruker å ta det opp med han etterpå, og presiserer at det aldri lønner seg jukse selv, hvis han vil beholde vennene sine.

Jeg må si, merkelig nok, at han har flust med kamerater som kommer hit og vil leke med han.

Det som på en måte topper seg nesten hver uke, er fotballen. Dette gjelder på fotballtreningen.

Han er en veldig flink spiller på laget sitt. Han liker veldig godt å spille fotball, det har han gjort siden han var bitte liten.

Men han oppfører seg som en....hva skal jeg si...på en måte jeg aldri har sett barn gjøre i slike aktiviterer.

Han blir sint/lei seg og gråter, når de tar ut laget, og at han kommer på feil lag, ifølge han selv. Et lag som er potesiellt et taperlag, selv om de ikke har begynt å spille engang.

Og det er ille når motstanderen scorer mål, og han selv bommer på et skudd, da er det noen ganger så snørr og tårer renner.

Fotballkamper tør han iallefall ikke være med på, nederlaget ved å tape mot et annet lag, står for han som et skrekksenario, tror jeg.

Men det er helt greit for oss at han ikke er med der.

Dette virker jo helt håpløst, og vi er frustrerte over at han er som han er.

Vet det ikke høres noe bra ut, for man skal jo godta din egen unge som den er, og ikke prøve å forandre på personligheten hans.

Jeg må presisere at vi aldri har lagt noen som helst press på han, men vi har prøvd alle tenklige måter på å få han til å tenke annerledes.

"Det er ikke viktig å vinne, man trenger ikke være best i alt, det viktigste er å delta og gjøre så godt man kan "

Men når det inn da,... nei.

Det vi er redd for, er at denne atferden skal fortsette framover, og så ødelegge mye for han selv.

Hele livet dreier seg jo om motgang og medgang, så klarer man ikke å møte motgangen, så er man ille ute.

Håper noen kan gi meg noen gode råd på veien her, og kanskje dele noen erfaringer.

[Imax]

Konkurranseinstinkt varierer jo fra person til person, og det er tydelig at gutten din har fått sin dose! Hvis jeg var dere ville jeg snakket med læreren om dette, hvordan opplever han/hun det? Samtidig kan dere jo gjøre aktiviteter der det ikke er noe "mål", og hvem som er best. Tror også det kan være viktig å snakke med ham/lære ham at det ikke alltid er målet alene som teller, men veien dit. Hva med samspill? Hva om han kan bli stolt over å hjelpe "taperlaget" til å bli et vinnerlag, eller en som ikke er så flink til å score f.eks.?

Lykke til!