Kunne du stått fram i media og snakket

[Gjest Jon Are -utlogget]

Hei

Hva synes du om de som står fram i media of forteller om sine psykiske/fysiske plager? Selv synes jeg det er tøft gjort! Vet derimot ikke om jeg ville gjort det selv Hva synes dere, hadde du kunnet stille opp i media og fortalt om dine problemer?

Med hilsen fra Jon Are

[Gjest Frances]

Ja, fordi jeg skulle ønske det var noen som hadde gjort det samme da jeg trodde jeg var helt alene i verden om problemene jeg hadde.

[Gjest Tweek]

Jeg ville ikke gjort det selv, men jeg syntes det er bra og tøft gjort av andre. Mange føler seg alene om problemer de ikke tør å snakke om selv, men bare det at noen andre står frem og forteller kan føre til at mange andre gjør det også.

[Gjest Bellatrix]

Ja. Det er viktig å sette fokus på at man ikke trenger å sitte i rullestol for å være syk. Ikke noe galt om de som sitter i rullestol, men det er viktig å få vekk fordommer mot "usynlig" sykdom.

[tuji]

Hvis jeg trodde at det ville hjelpe noen eller være til annen nytte, ville jeg gjort det, men ikke bare for å si "stakkars meg, hør hva jeg har opplevd."

[Gjest Gjest_Aggi_*]

Gadd ikke logge meg inn akkurat nå..

Jeg kunne tenkt meg å gjøre det. For jeg synes det er viktig å få historiene fram, og ikke bare statistikken på bordet. Men om det da blir med fullt navn/bilde skal det vurderes grundig fra min side, både med tanke på familie og av mer personlige årsaker.

[Gjest Gjest]

Hell no!

Men veldig bra at noen gjør det!

[Gjest Emera]

Jeg har gjort det. En gang anonymt. Og jeg har stått fram med navn og bilde for en bestemt sak, da mer generelt, flere ganger. I en av artiklene kom det fram at temaet også angikk meg personlig.

[Gjest Gjest]

Nei, ikke offentlig.

Hadde kanskje gjort det anonymt (noe jeg faktisk vurderer), men da må jeg føle meg trygg på at jeg ikke blir gjenkjent. Jeg ønsker ikke at mine nærmeste, og spesielt barn, skal bli utsatt for å ha en “offentlig gal” mor.

[Gjest Gjest]

Samme som emera her. Jeg har stått frem i en artikel med navn og bilde, som sentrerte bare rundt meg. Nå gjaldt det ikke psykiske problemer, men personlige sykdomsproblemer og dårlig behdnling i forhold til dette. Jeg stod frem i håp om å rette søkelyset mot min sak, og den generelle dårlige tilreteleggingen det finnes for mennesker med mine behov. Men det var ikke så kjekkt akkurat, men glad for at jeg gjorde det likevel.

[Gjest Gjest]

Jeg er så heldig at jeg ikke er syk, men om jeg skulle bli det ville jeg vurdert om det hadde noe for seg å snakke om det i media. Synes i såfall vinklingen er viktig - at det ikke er bare klaging og syting, at jeg forstår min egen situasjon og saken som framstilles (at jeg ikke lar meg styre av journalister som ønsker en viss vinkling - min erfaring er at det skjer ...) og at det kan gi andre noe å høre om mitt tilfelle.

Jeg tror jeg hadde syntes det var lettere å snakke om fysisk enn psykisk sykdom, og jeg hadde nok også vurdert å være anonym i visse tilfelle. Synes uansett det står respekt av at folk ønsker å dele sin historie, så lenge det altså ikke er mest for å få oppmerksomhet (det tror jeg ikke skjer så ofte, altså. Og da tror jeg man heller henvender seg til venner og slekt, evt lege, enn media).

Mitt inntrykk er at det er mange lidelser folk ikke vet så mye om, selv om man har fått en diagnose. Noen ganger vet man ikke nok til å finne fram til behandlingssteder, bivirkninger osv. Da vil man vel ha utbytte av at noen snakker om sykdommen.