Tror han har autistiske trekk!?!

[Gjest Tiit]

Jeg tror jeg jobber sammen med en person som har autistiske trekk. Jeg har en del kjennskap til hva autisme er, og vet at det er utallige varianter på sykdommen. Jeg er den eneste som jobber sammen med ham, som kan være istand til å tenke på om det kan være noe slikt som er årsak til at han opptrer som han gjør. Alle synes han er veldig vanskelig å forholde seg til.

Det kan virke som om han har lært seg en del sosiale spilleregler som han forholder seg veldig sterkt til, men så rakner det plutselig helt. Og da er lett å se at han ikke har "hjertet" med seg i det han tidligere har sagt og uttrykt av holdninger. Plutselig viser han helt andre tanker og holdninger.

Han forholder seg til det som "står i boka", det han har lært i studiet, og virker ikke til å evne å bruke eget skjønn på en fornuftig måte. Men "vet" at han bør kunne det, og blir derfor hele tiden enig med "siste taler" som kommer med gode forslag.

Han har veldig repeterende atferd; gjentar merkelige kroppsbevegelser og ord i unormalt store doser.

Han har en gjennomført talefeil.

Han virker ikke å skjønne spøk og ironi, og greier ikke å parère i slike samtaler.

Har mistanke om at han ikke greier å sette seg inn i andres tanker og følelser. Det blir bare ord om det, som jeg mener å gjennomskue.

Han har en spesiell interesse for å huske datoer.

BLir oppfattet som en pussig skrue.

Er det noe jeg kan gjøre for å komme vidrere i forhold til dette? Jeg og arbeidet mitt lider under å samarbeide med ham. Dette så klart fordi jeg i utgangspunktet "forventer" det samme av ham som av en normalt oppegående person. Han har overrasket meg så mange ganger negativt med å svikte/misforstå/ha ei helt annen oppfatning av meg av ting som han burde ha oppfattet rett.

Kan jeg gjøre noe for å finne ut av dette? Jeg tenker på gode spørsmål til ham, "teste" ham litt. Han er i ei stilling som han ikke burde ha med en slik personlighet som han har. Har mye med mennesker i vanskelige situasjoner å gjøre.

Jeg føler at jeg holder på å bli paranoid som har slike tanker om ham. Jeg tør ikke snakke med noen andre kollegaer om min konkrete mistanke. Men jeg tror faktsisk jeg har rett......

[fruenge]

Nå kommer autister i alle variasjoner, de er like forskjellige som oss andre.

Det som slår meg er spørsmålet om hvorfor du har gjort dette til din oppgave. Det er da virkelig arbeidgiver som må ta i et tak her.

Om det finnes så godtfungerende autister vet jeg ikke, men sånnsett minner de meg heller om Asberger syndrom, som har mange fellestrekk med autisme.

Har du tenkt på at han kan være en sær og rar skrue, med ticks. Regner med at du vet ha ticks er, det virker slik ut fra det du skriver. Veldig mange mennesker har dette i større eller mindre grad.

Og neste spm jeg har er hvorfor er det vikig for deg å få stilt en diagnose på han?

[Gjest rosina]

Hm.. Utrolig kjedelig situasjon!! Problemet er at disse autistene og asbergerne kan få ganske viktige stillinger, ettersom de kan få gode papirer etc.. Men værre er det med menneskelige relasjoner og slikt.

Og det blir jo ditt problem når det er du som jobber tett med ham, og det går utover arbeidet. Andre ser nødvendigvis ikke det samme som du. Men du bør vel gjøre arbeidsgiver/kolleger oppmerksom på dette?

(Vi omgir oss sannsynligvis av mange med asberger-syndrom, og autister, som ikke har fått diagnosen)

Har egentlig ikke noe svar til deg.. Men forstår din situasjon! Snakk med noen om det..

Lykke til

[oyli]

Her syns jeg du bør trå veldig veldig varsomt.

Jeg syns du skal overlate til kvalifisert fagpersonell å stille såpass alvorlige diagnoser uansett hvor mye du måtte vite om autisme.

For all del, det kan godt hende at du har rett, men jeg syns allikevel det blir vel drøyt å involvere andre kollegaer og evt. overordnede i dine mistanker. Hva om du faktisk tar feil?

Hva i all verden skal arbeidsgiver gjøre med dette? Kalle han inn til møte og presentere han for din diagnose???

At samarbeidet mellom dere ikke fungerer kan og bør du selvsagt ta opp med din overordnede, men å trekke inn en mulig psykiatrisk diagnose og bruke det som argument blir etter min mening useriøst.

[Gjest rosina]

Ja det er jeg enig i. Ikke still diagnose.. Men ta det likevel opp, helt objektivt.. Og forklar problemene.

[Gjest Hilde K S]

Det er faaktisk flere folk høyt på strå som har Asberger. Dersom du "kun" har Asberger og ikke noen tilleggsdiagnoser kan du faktisk fungere ganske godt.

De fleste vil se på deg som litt sær.

Du kan lære sosiale ting men ikke forstå dem helt. Du er også dårlig på å overføre det du har lært om en sosial situasjon til en lignende sosial situasjon.

Du har humor, men ikke på samme måte som andre. Uvanlige ting, bilder som er rare ( feks bakpå se og hør ) er morsomme.

Intelligensen er normal eller OVER gjennomsnittet, men brukes ofte på spesielle ting, datoer, togtabeller ol.

Forøvrig er de trekkene du beskriver også sett blant mennesker med diagnose manisk depressiv lidelse. Disse menneskene kan også fungere i jobbsammenheng med oppfølging.

Synes det er vanskelig å gi deg konkrete råd i denne saken. Kanskje kunne man fulgt denne arbeidstakeren bedre opp dersom man hadde en diagnose ? Da kunne annet personal fått opplæring i hva det vil si å leve med et slikt handikap og hvordan man skal forholde seg til det.

Tror jeg skulle vært uhyggelig sikker i min sak før jeg hadde bragt den videre.( Og jeg jobber både med Asbergere og mennesker med depressive lidelser. )

[fruenge]

jeg synes at du skal gå frem på følgende måte, fortelle arbeidsgiver at du har probl med å samarbeide med personen og forklare eksempler på hva som er vanskelig.- og så be de komme med innspill på hva du/dere kan løse dette.

For guds skyld ikke si noe om dine mistanker. Det var ikke det jeg mente med det forrige innlegget mitt hvis noen tolket det slik.

[Gjest Hilde K S]

Også synes jeg det hadde vært fint om du kom med tilbakemelding om hva du vil gjøre og hvordan det gikk !

Savner ofte å få vite "fortsettelsen" på tråder som starter og det kommer inn mengder av råd !

[Gjest Tiit]

Takk for mange svar og tilbakemeldinger!

Ja, det er kjempevanskelig dette her. Og jeg er enig i at det i utgangspunktet ikke er min sak. Så blir det likevel min sak, i praksis.... Jeg er den eneste som jobber sammen med denne personen som har noe kunnskap omkring autisme/Asbergers (ja, jeg har tenkt på det også, og det er kanskje mer passende i forhold til hans trekk), og dermed den eneste som tenker litt rundt om grunnen til hans merkelige måte å være på. Dessuten er det slik at jeg har et medansvar overfor de menneskene han støter på gjennom sitt arbeid. Jeg har et ansvar for at de blir behandlet på en god måte.(synes ikke jeg kan si mer om dette) Derfor er det vanskelig for meg å skyve dette tilside, og si at det ikke er min sak, når jeg ser og hører at mennesker blir sinte, såret i vanskelige livssituasjoner og ikke møtt på sine følelser pga at han ikke er i stand til å møte dem!! Det er faktisk min sak, akkurat det..

Likevel har jeg ingen intensjoner om å presentere hverken han eller noen andre kollegaer for noen diagnose, ikke slik jeg ser det nå. Men jeg må si; jeg skriver ned situasjoner som jeg opplever eller får referert, for å huske det som skjer, og som føyer seg inn i mønsteret.

Nå har jeg tatt opp en sak med ham, og sagt at jeg er urolig for noe. Det går på at han "vingler" veldig. Han er veldig usikker i forhold til å ta selvstendige valg, og blir ofte enig med siste taler. Han klarer ikke å redegjøre for hvorfor han har skiftet ståsted, og dette i VIKTIGE BESLUTNINGER. Dette har vært ting som var klarlagt oss imellom i forhold til at vi skulle samarbeide om dem. Så plutselig har jeg fått merkelige beskjeder om at "det blir ikke slik", fordi han har bestemt seg for noe annet, helt i slutten av en prosess. Jeg har ikke med min beste vilje kunnet forstå hvorfor han skulle ha grunn til å vike bort fra sine opprinnelige holdninger, som jeg har oppfattet som "grunnfestet" i ham, og han har ikke kunnet gi meg en eneste pekepinn på hvorfor han har snudd 360 grader. Det tapper meg for kreftet å forholde meg til noe så uforutsigbart, og jeg føler at jeg blir pådyttet en rolle som "forsvarer" for den opprinnelige holdningen/ideen, som jeg tidligere oppfattet som hans/vår! Veldig ubehagelig og merkelig.

Da jeg tok dette opp med ham, takket han for at jeg sa det, beklaget det, sa at det ikke var av vond vilje. (MANGE GANGER) Alt dette som han nok har lært man skal si når man blir gjort oppmerksom på negative ting ved seg selv. Men han kom med spørsmål underveis som viste at han likevel ikke klarte å fatte helheten i det jeg sa. Så hvor fruktbart det var, gjenstår å se. Jeg følte likevel at det var godt å få det ut!

Hilde. K.S. kan du fortelle litt mer om Asbergers syndrom, slik det kan oppstå? Denne personen som jeg snakker om, har lang utdanning, har gode kunnskaper teoretisk om mye av det han jobber med. Men er preget av stor usikkerhet. Klarer ikke å overføre erfaringer og tilbakemeldinger, gjentar samme "tabben" overfor mennesker i stadig nye utgaver.

Har en voldsom latter, som liksom aldri tar slutt..... på litt enkle situasjoner som oppstår. Skjønner ikke ironi og sarkasme. Tar ironi alvorlig!

Har har hatt store "krasjer" med folk, som han skal hjelpe og tjene! Og han klarer ikke å komme seg ut av det på egen hånd. Han får omtrent panikk, og evner ikke å "rydde" etter seg.

Jeg klarer ikke å legge av meg bekymring for hvordan han ivaretar disse menneskene, og vet søren meg ikke hva jeg skal gjøre. Er usikker på om noen i ledelsen ville forstå dette. De erfaringene jeg sitter med, er jo bare mine. Og de han møter i sin jobb, vil være umulig å samle erfaringer fra.

Hilde K.S. er det noen spørsmål jeg kan stille som vil være med å bekrefte eller avkrefte dette som jeg lurer på? Kan nevne at han har stor tillit til meg, slik at jeg føler jeg kan snakke ganske åpent med ham. Det er bare det at han liksom ikke forstår likevel..... Men jeg tror han skjønner at jeg ikke er "ute etter" ham.

[Gjest Hilde K S]

Asbergere har ofte begrenset språkområde og "oversetter" ikke. Dersom du feks sier vi tok han helt ut, vil denne ofte lure på hva dere tok helt ut. Dersom du sier noen la ansiktet i folder, vil han tenke hvordan et ansikt i folder ser ut, altså se for seg et ansikt med fysiske folder. Uttrykk vi ofte bruker i språket som har flere betydninger er vanskelig for Asbergere å forstå. Særlig det som faktisk er umulig feks bølger i håret.

Asbergere kan ofte få tvangsnevroser, noen ganger så store at det hemmer de i dagliglivet. De tror noe helt fryktelig kommer til å skje dersom de ikke knyter skoen 60 ganger på hver fot før de går på jobb.

Se filmen RAINMAN, han har denne diagnosen, men hadde så vidt jeg kan huske også diagnose som autist.

Se også filmen A BEAUTIFUL MIND, han var schizofren og se på fellestrekkene. Som tidligere sagt er det også en del felles trekk med manisk depressiv lidelse.

Jeg er enig med deg at du har et kollegialt ansvar for kollegaen din og det er fint du begynner å nøste opp. Problemet er at dette kan bli vanskelig, og du MÅ ha hjelp fra psykiater for å stille diagnosen.

Det som jeg gjentar og gjentar er at dette KAN være en alvorlig psykisk syk mann. Det jeg trenger å vite er om han alltid har vært slik eller om han bare har vært slik den siste tiden. Har det forverret seg ?

Det er ingen spørsmål du kan stille han. en diagnose på alle de tre tilstandene jeg har nevnt for deg må stilles av fagfolk. De har egne kriterier og spørerskjema for å komme fram til en diagnose. De lærde strides om Asberger en form for autisme eller en psykiatridiagnose da menge trekk er sammenfallende. ( MUlig dette er funnet ut av nå, lenge siden jeg har lest noe om det )

Alle lidelsene er sammensatte.

Lykke til !

Håper du forteller hvordan det går, jeg følger deg gjerne videre !

[Gjest Tiit]

Ja, her kommer en liten oppfølging til tema.

Jeg er nesten helt sikker på at min kollega har Aspergers syndrom, kanskje i en litt mild form.

Jeg har mange eksepler som viser at han oppfyller kravene som stilles for å kunne diagnostiseres til dette. Jeg har innhentet meg informasjon om sykdommen, og er blitt enda bedre kjent med min kollega.

Det jeg ser nå er at han sliter voldsomt. Han sliter i jobben og privat. Han sliter med å få det til, med å lykkes. Han vil så gjerne mestre, og han jobber kjempehardt for å få det til. Likevel lykkes han ikke.

Han mestrer ikke sosial samhandling på en måte som han selv er fornøyd med. Han forstår ikke hva som er spøk og hva som er alvor, og han er utrygg for at han blir gjort til latter uten å skjønne det selv. Han ønsker å skli inn i miljøet, men klarer det ikke. Han får mye tilbakemeldinger på atferden sin, men klarer ikke å gjøre noe med det.

Han misforstår mye, og må gå tilbake å sjekke ut "hva var det som skjedde" lenge etter på at alle andre er ferdige med en situasjon.

Han sliter med søvnvansker, og med magesmerter.

Jeg synes å se at han tar det veldig alvorlig når det oppstår konflikter og misforståelser mellom han og andre. Alvorligere enn tidligere... Han kan ikke lenger bortforklare ting med at han er nybegynner osv.

Jeg er alvorlig bekymret for helsen hans, og føler at jeg ikke lenger kan se på dette uten å gjøre noe. En del Aspergere kan bli psykotiske, har jeg lest. Det er en del av et sykdomsbilde. Jeg har også lest at for mange er det å få en diagnose en lettelse. De får forklaring på hvorfor ting er så vanskelig.

Det jeg tenker nå er som følger:

* snakke med ham selv om det som plager ham (det har han vært glad for at jeg har tatt init. til tidligere) Støtte ham i å gå til legen (det har han tenkt på).

* Presentere for han hva Aspergers syndrom er, og fortelle hva jeg tror. Bruke konkrete eksempler fra vår samhandling og det vi har snakket om tidligere.

* Hjelpe ham videre om han ønsker det. Lege, arbeidsgiver, osv.

Tidsperspektivet har jeg ikke helt funnet ut av. Men det blir i løpet av høsten. Tror det haster for hans del.

Jeg har sluttet å ergre meg over ham. Jeg har endret min måte å forholde meg på ham til, og det har gjort samspillet vårt mye enklere.

Jeg har drøftet dette med noen andre kollegaer, og sagt at vi ikke kan lukke øynene for dette, for det er ikke til hjelp for noen. Det er av omsorg for ham at vi må SE det som skjer. Alt kan avskrives som misforståelser og kommunikasjonsvansker, det er ikke vanskelig, men det ligger ei forklaring bak.

Arbeidsgiver er 20 mil unna, og ser ham bare få dager i året, derfor er det vi som kollegaer som må ta ansvar for ham.

Jeg har drøftet dette anonymt med fagfolk som støtter mine vurderinger, og som ønsker at jeg skal gå fram som jeg har skissert opp. Få ham til å søke hjelp selv.

Noen tanker?