*Lollipop* Skrevet 28. april 2007 #1 Skrevet 28. april 2007 (endret) .......... Endret 14. juli 2007 av Tassie
naley Skrevet 28. april 2007 #2 Skrevet 28. april 2007 Vi er egentlig ikke samboere. Vi vill vente til vi er gift. Men måtte flytte inn i leiligheten i april for å holde på den. Men jeg har nesten ikke skole i mai så derfor hjemme hos mamma og de. Så vi flytter sammen for fult etter bryllupet. Vi gjør det i forhold til vårt kristne syn!
Gjest Caesarean Skrevet 1. mai 2007 #3 Skrevet 1. mai 2007 Jeg tror at man fort kommer ned på jorden når man får bodd sammen, og man legger merke til mange problemer man ikke en gang visste eksisterte. Det er sikkert mulig å få et forhold til å fungere på tross av alt, men er det virkelig det man vil? Ofre alt for å få et forhold som ikke er slik man hadde sett det for seg? Er det ikke bedre at man vet det fungere på forhånd, slik at man heller kan fokusere på å få det bedre, i stede for å slite med å holde det gående?? (PS man trenger ikke ha sex selvom man bor sammen, dersom det er problemet)
murray Skrevet 1. mai 2007 #4 Skrevet 1. mai 2007 En slektning av meg måtte fint vente med å flytte sammen med kjæresten til de var godt gifte (hun er veldig religiøs). Med tanke på skilsmissestatistikken synes jeg det er dristig, men det var vel akkurat det TS ikke ville jeg skulle si noe om
Gjest lillelou Skrevet 1. mai 2007 #5 Skrevet 1. mai 2007 All respekt til dem som velger å ikke bo sammen, men det hadde jeg virkelig ikke turt å latt være å gjøre før jeg giftet meg. Greit nok at man er bestemt på ikke å ha sex, men hvis man kun treffer kjæresten på dagtid og stort sett gjør trivelige ting sammen, tror jeg det lett blir slik at man bare viser "solsiden" når man treffes, og det er ikke noe spesielt godt grunnlag for å gifte seg. For å kunne gi et så sterkt løfte som ekteskapsløftet faktisk er ,mener jeg det er viktig å ha sett flere aspekter,og også "nattsiden" av den du har valgt deg ut, ha jobbet seg gjennom tøffe ting og vite en del om hverandres psyke,om sterke og svake sider og at man takler å være i spente situasjoner sammen.For de oppstår jo, livet er ikke bare en dans på roser ,for å si det banalt. Nå er det ikke meningen å kuppe tråden din, dberry, bare å si noe om hvilke tanker jeg har rundt saken.
Gjest Pet Skrevet 1. mai 2007 #6 Skrevet 1. mai 2007 Det virker ikke som om det hjelper så veldig mye å bo sammen først heller, da, i og med at de aller fleste gjør det og nesten halvparten blir skilt.
Gjest lillelou Skrevet 1. mai 2007 #7 Skrevet 1. mai 2007 Nei, det kan du si Pet, og igjen vil jeg presisere at jeg snakker kun for meg selv,og ikke generelt. Jeg hadde ikke turt å gifte meg med noen jeg ikke hadde bodd sammen med i minst 1 år. ...en evt.diskusjon om hvor lett det er å gå fra hverandre og skilsmissestatistikk vil jeg ikke gå inn på.
Irmelinn Skrevet 1. mai 2007 #8 Skrevet 1. mai 2007 Jeg har en venninne som skal gifte seg nå i august og hun bor ikke sammen med med forloveden siden de begge er veldig religiøse. Men de har en leilighet som han bor i nå og som hun skal flytte inn i rett etter bryllupet. De har kjent hverandre rundt 1 år nå...
Gjest StoreSky Skrevet 1. mai 2007 #9 Skrevet 1. mai 2007 Kjenner et par som faktisk giftet seg før de flyttet sammen. De hadde barn, hver sin leilighet, og var jo mye sammen. Men helt samboer var de ikke før ca 1 mnd etter bryllupp! (de ventet på huset) Jeg blir jo faktisk også forlovet før vi i det hele tatt bor sammen...Men gifte meg? Nja! Dèt tror jeg ikke jeg vil før vi har bodd sammen. Nå er vi jo på andre siden over 30 begge to, og vi har kjent hverandre lenge før vi ble kjærester.
Gjest vimse Skrevet 1. mai 2007 #10 Skrevet 1. mai 2007 Tråden er ryddet, se Kvinneguidens regler vimse-mod
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå