vi deler seng, men ikke noe mer(lang historie).

[Gjest "Sara"]

Jeg ønsker her å dele min histore...har ingen å snakke med om akkurat dette, da de fleste vennnene mine lever i "falske bobler" og tja..samme gjør kanskje familien. Problemer finnes nemlig ikke i deres hverdag ogs kal vel helst ikke gjøre i vår heller. JJeg er en jente på 27 år, er gift med en snasen kar på 29, og vi har det egentlig veldig bra sammen. Vi har begge attraktive jobber og bra økonomi , jeg er regionssjef i et stort firma(nevner ikke navn i frykt for å bli gjenkjent), men jobber også som modell av og til. Han er advokat og jobber ganske mye, blir kanskje feil å si at han jobber mye.....for det gjør jo jeg også, begge jobber 200% hver uke. Dette betyr selvsagt at vi sjeldent ser hverandre, så og si aldri..ja vi ser hverandre hver natt..har verdens beste sexliv og så er bort4e fra hverandre(ofte i lengre perioder da begge reiser mye).

Jeg føler meg ikke gift..bortsett fra noen svigeforeldrene, foreldrene mine eller annen familie omtaler meg som "fru...". Jeg føler ikke at jeg har noe liv egentlig..dette høres vel ganske scary ut, men det er faktisk så ille.

Jeg blir sett på som en ekstremt fashionable dame av svært mange, som har ALT..mann..hus..karriere..osv osv..men jeg føler ikke at jeg har noen ting. Jeg har begynt å tro at min mann føler det samme..

Når jeg tenker på dette nå, aner jeg ikke hvor det skal ende. Jeg er redd for å miste alt..men alt er likevel ingenting for meg..så vet ikke om jeg er redd eller bare vil at det skal skje.

Skal fortelle kort om problemene mine, vet ikke om noen av dere faktisk gidder å lese dette, men vil bare få det ut for min egen del;

1. Jeg stoler ikke på min mann lengre, og bryr meg heller ikke noe særlig om det. Han har et ekstremt pent utsende, er velltrent og jeg vet at mange jenter "prøver" seg på han. Jeg har egentlig aldri brydd meg om det, har alltid vært selvsikker på meg selv, og visst at det er meg han vil ha. Men i det siste merker jeg at det ikke hadde gjort meg noe om han hadde vært utro. Det er merkelig, for jeg elsker han virkelig...så det er helt sykt at jeg føler dette.(trenger psykolog?)

2. Han STOLER IKKE PÅ MEG, han tør ikke si det, han liker å vise attitude. Men jeg har merket at han prøver å holde oversikt over hvem jeg snakker med og omgås, hvem som er reisefølge når jeg er ute på reiser, hvem jeg er ute med, han liker også mindre og mindre at jeg jobber som modell på siden. Hvis jeg får kommentarer av det motsatte kjønn i hans nærvær, klikker det for han fullstendig, han klikker altså på meg(VELDIG INDIREKTE, dette er en dannet mann som vet hvordan han skal sette brann i meg). Han sier altså aldri at han ikke likte det, men han kan pakke det pent inn og kommentere at det er MIN feil at jeg får kommentarer..osv.

Han har også oppført seg merkelig i det siste, han deler ikke ting med meg lengre, og jeg føler derfor at vi lever to forskjellige liv..vi deler seng ja, men ikke mer. Feks så kjøpte han seg båt her om dagen, uten å nevne piip..

Han har også invitert en hel vennegjeng til oss neste uke på overnatting(de kommer fra New York) uten å forhøre seg med meg først om det passer. Mulig han ikke ønsker meg der...jeg vet ikke.

3. Våre familier FORVENTER ALTFOR mye av oss. De ønsker å se oss oftere, de ønsker at vi skal få barn, de ønsker at vi skal være med på familieselskapene oftere, reisene osv..vi vil, men vi har ikke tid til så mye desverre. Begge har krevende jobber.

4. Alle ser på oss som det "pefekte" ekteparet, ingen vet om alle problemene våre. Vi snakker nemlig aldri sammen om de, vi vet at de er der..men snakker aldri om dem..pga tid? Min mann er som sagt veldig overfladisk, han skal alltid ha alt perfekt og liker ikke å fokusere på problemer. Det eneste han vil ha er en kone som kan varte han opp, være pen og deilig 24/7, holde fokus på både hjem og jobb, være med han på reiser, bli vist frem til kollegaer og venner...uff..slik jeg føler det noen ganger.

Kan legge til at vi har vært gift i 3 år, vi traff hverandre i Dubai, vi bodde aldri sammen før vi giftet oss. Hadde aldri trodd at jeg skulle gifte meg i en så ung alder, men alt klaffet og det bare skjedde. Begge kommer fra veletablerte familier. Jeg ønsker som sagt ikke å bli gjenkjent, men når jeg skriver etablerte, så mener jeg på det ekstreme. Jeg føler derfor at jeg kan ha "kommunikasjons"problemer med dem indirekte. Jeg kommer også fra en veletablert familie, men forskjellen er kanskje at mine foreldre har oppdratt oss på en helt annen måte. Jeg har aldri fått det jeg vil,selvom foreldrene mine har hattmuligheten.. svigemor forstår derfor ikke hvorfor jeg ikke velger å være mer hjemme å slappe av, få barn..ansette flere sjåfører, kokk, masse vaskehjelp..osv osvosv.....vet ikke hvordan jeg skal forklare alt dette.

FOR ET ROTETE INNLEGG, JEG BEKLAGER SÅ MYE..HAR NEMLIG TATT KORTE PAUSER MENS JEG HAR SKREVET DETTE:) For min egen del...akkurat nå føler jeg ingenting. Min mann er i Japan, han kommer hjem imorgen kveld...jeg har bare lyst til å dø!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

vil legge til at jeg innledningsvis mente at vi har det bra sammen i gåseøyne.

[gizmoo]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver om forholdet deres.. Jeg var til slutt likegyldig i om min eks var utro eller ikke. Alle trodde vi hadde det perfekt, mens sannheten var at vi var minst mulig sammen... Var sammen han i fire år, og krisen kom vel for fullt etter ca tre år. Mens andre spurte om vi skulle gifte oss/ få barn osv følte jeg at det var noe som ikke stemte. At jeg ga f... liksom. Har jo funnet ut hva det var. Jeg elsket han egentlig ikke, men trodde det selv.

Min nåværende samboer og jeg har vært sammen i 4 år, og dette er helt annerledes.Vi jobber mye, men bruker hvert ledige øyeblikk sammen. Sånn skal det være når man elsker noen fullt og helt mener nå jeg. Sexlivet har vært gjevnt og ofte gjennom hele forholdet også, noe jeg merker er kjempe viktig.

Kjenner til alt for mange par som har giftet seg/ fått barn osv... selv om de ikke er riktige for hverandre. Og forholdet blir hvertfall ikke bedre når man får mer ansvar hvis det ikke fungerer i utgangspunktet. Det blir bare verre og ender i utroskap og skilsmisse. Har en storesøster som har opplevd nettopp dette også som har gitt meg mange råd.

Husk jobb er ikke alt... Tenker mer på det som noe jeg gjør for å ha et liv utenom. Jobben bør ikke bli det livet dreier seg om. Fritiden er det viktigste syns jeg.

[Wildy]

Det er kanskje på tide med en liten stopp og en tenkepause?

[Gjest Gjest]

Det eneste du kan er vel egentlig å snakke med ham om det.

Dersom du ikke allerede har bestemt deg for å gå.

[Gjest Gjest]

Han er advokat og jobber ganske mye, blir kanskje feil å si at han jobber mye.....for det gjør jo jeg også, begge jobber 200% hver uke.

←

Jeg tror de fleste som jobber ca 200% ikke har særlig bra liv. For hvordan skal man få tid til å leve når man er på jobb bestandig?

[Gjest Vampyra]

Selv om dere kanskje ikke har lyst, vil jeg anbefale dere begge å kutte ned på jobbingen. Ikke rart man ikke stoler på hverandre når man aldri ser hverandre eller har tid til å prate...

[Gjest Gjest]

3. Våre familier FORVENTER ALTFOR mye av oss. De ønsker å se oss oftere, de ønsker at vi skal få barn, de ønsker at vi skal være med på familieselskapene oftere, reisene osv..vi vil, men vi har ikke tid til så mye desverre. Begge har krevende jobber.

←

Det høres ut som familiene deres er glade i dere og gjerne vil være sammen med dere. Dette er helt normalt i velfungerende og glade familier.

På meg virker det som om dere selv forventer altfor mye av dere selv (eller at arbeidsgiver forventer for mye av dere).

[Gjest Gjest]

Det eneste han vil ha er en kone som kan varte han opp, være pen og deilig 24/7, holde fokus på både hjem og jobb, være med han på reiser, bli vist frem til kollegaer og venner...uff..slik jeg føler det noen ganger.

←

Da har du et valg, du aksepterer å være denne kona som tilfredsstiller mannen sin. eller så er du det ikke og begynner å stille noen krav til hvordan folk får behandle deg.

[Gjest Gjest 1]

Jeg tror de fleste som jobber ca 200%  ikke har særlig bra liv. For hvordan skal man få tid til å leve når man er på jobb bestandig?

←

Jobb er for mange en stor del av en og blir i stadig større grad noe en gjør, og ikke noe man går til mellom åtte og fire.

[kamela]

Det er vel på tide å stoppe opp og snakke sammen.

Dere må finne ut hva dere ønsker sammen, å dele hus og seng med en kjekk partner som tjener mye og fremstår som vellykket, blir ingen av dere lykkelige av, med mindre dere er veldig påvirket av oppveksten og at det kun er materielle verdier som teller.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Han om hjem idag morges og ligger i å sover nå. Senere på dagen skal vi ut med hver vår gjeng, ikke ofte vi får tid til det så det blir godt. Vi er våre egne arbeidsgivere på mange måter, er derfor ikke lett å kutte ned når man har så stort ansvar.

Men jeg har altså forstått at noe må skje før vi begge sprekker.

Skal snakke med han nestee heeelg....................................

[Rosalie]

Oh, Jesus. Ikke nok med at dere jobber dere halvti hjel dere, men dere gidder ikke å brukde den lille fritiden dere har sammen en gang. Og du lurer på hvorfor dere har problemer..?

[Allimac]

200 %? du har 100 % jobb: 35, 5 time, og du jobber da 75 timer. 168 timer er det per 7 dagers uke, det vil si at dere har 93 timer igjen. Jeg tar utgangspunkt i at dere sover 7 timer (49 per uke), og dre har da 93 minus 49 = 44 timer igjen: og vi sitter igjen med litt over 6 timer pr dag som dere kan bruke sammen.

Hva gjør dere disse 6 timene (dersom jeg ikke har regnet feil?). Må vle være tid til både familie og felles venner? Hvis dere har felles venner? Hvis han har kjøtp seg båt, hva med å interessere deg litt for den slik at dere har noe dere kan gjøre sammen?

Lykke til

Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut.

Poul Bundgaard

- pakker du det ordentlig ut med 200 % jobb....

[Artemis]

Jeg tror mye av problemene skyldes jobbing, når man nesten aldri ser hverandre og størstedelen av livet består av jobb, da er det ikke så lett å få et samliv til å fungere, eller ha overskudd til å prøve.

Dere har krevende jobber begge, hva med å redusere litt på arbeidsmengden begge to og sette av faste avtaler hver uke til bare dere to, hvor dere gjør ting sammen ?

[Gjest Gjest]

Jeg tror mye av problemene skyldes jobbing, når man nesten aldri ser hverandre og størstedelen av livet består av jobb, da er det ikke så lett å få et samliv til å fungere, eller ha overskudd til å prøve.

Dere har krevende jobber begge, hva med å redusere litt på arbeidsmengden begge to og sette av faste avtaler hver uke til bare dere to, hvor dere gjør ting sammen ?

←

Ja, riktig!! Dette er noe begge innerst inne vil. Jeg må bare poengtere4 at jobben har blitt en stor del av livstilen vår. Altså jobb er ikke bare 35.5 timer, men vi er alltid på "Jobb". Det er veldig vanskelig å ha 45 minutter for seg selvi en slik hverdag. Når jeg da feks har fri 3 timer på kvelden/dagen, så må jeg gjøre andre viktige ting som MÅ gjøres. Jeg har bestemt meg for å høre med han omv i kan lunsje sammen på mandag og evt spise kvelds da også:-) Han reiser til Nepal på tirsdag og blirb orte to dager, på torsdag får vi besøk og begge har da bestemt seg for å ta 2 dager fri fra jobben og bare kose oss! Dette er en begynnelse..på det gode!(håper jeg)

[Allimac]

Nå virker det som dere er på rett vei :)

Lykke til og stå på!

[Gjest Gjest]

Du må fortelle mannen din hvordan du har det. Kanskje har han det som deg, og sannsynligvis blir han glad for at du vil at dere skal få mer tid sammen. Hvis han er selvstendig, kan ha sikkert prioritere anderledes. Hvis han jobber for seg selv, kan ingen forvente at han jobber så mye.

Det dere sikkert her noe av, er penger, og det dere vil tape på å endre livsstil, er penger. Det burde la seg gjøre.

Jeg er selv gift med en mann som driver flere bedrifter og har mange ansatte. Han har en helt vanlig arbeidsdag og kommer hjem til middag kl seks hver dag, er nesten aldri borte om kvelden osv. Det hører med til historien at jeg gjør alt på hjemme, så han har egentlig en veldig ok arbeidsdag.

Forøvrig har jeg bare lyst til å legge til at vi også tilhører de veldig etablerte med svært solid økonomi. Vi har ikke mange sjåfører, kokker, osv.... Vi har vaskehjelp to ganger i uken og hadde praktikant i noen år, har hjelp i haven osv, men ellers klarer vi oss selv.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Koselig med svar altså!

Når vi giftet oss ble vi enige om å ansette flere vaskehjelp for at vi skulle få mer tid til hverandre utover, vi visste at begge hadde en hektisk hverdag, men tenkte at dette da kunne avlaste oss litt. Per idag har vi 2 som nærmest bort hos oss, begge har hjem hos oss, de deler på4 vasking/stell, samt at det kommer en annen 2 ganger i uken som hjelper dem. Dette gjør at vi slipper å styre med det selv, og i utgangspunket var hensikten at vi skulle tilbringe mer tid til hverandre. Vi spiser svært sjeldent hjemme, men når vi gjør det har vi kokk..

Jeg er fastbestemt på å endre store deler av livstilen min/vår, men med hans samtykke. Skal sette meg ned idag å skrive ned alt jeg har på hjernen, for det er MYE!

Ja, han bestemmer selv hvor mye han vil jobbe, han er jo sin egen sjef..dette advokatfirmaet hans er meget kjent og populært, så han vil jo så klart væretilgjengelig til enhver tid for å "Holde deg oppe", men det funker ikke når man har familie. (Jeg ønsker meg barn..og det gjør han også vet jeg innerst inne..)

[Gjest vimse]

Tråden er ryddet, se Kvinneguidens regler.

vimse-mod