Et hjertesukk.

[Gjest Gjest]

Til min kjære. Jeg vet du vil lese dette, og jeg tror du vil skjønne det er til deg jeg skriver dette.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Dette står om kjærligheten i bibelen, vakkert skrevet, og selv om jeg håper at dette stemmer, er jeg ikke alltid like sikker på det.

Jeg føler av og til at kjærlighet ikke alltid er nok, kjærligheten tåler ikke alltid alt.

Jeg har mistet tålmodigheten!

Langvarig fravær kan jeg tåle, men å være alene i et forhold over lengre tid

orker jeg ikke lenger. Da kan jeg like gjerne være alene.

Bortforklaringer og løgner tåler jeg ikke, og i alle fall ikke når du produserer en ny løgn for å bortforklare den gamle. Det er ikke alltid smart å tenne på huset for å skjule at du knuste tipp-oldemors verdifulle krystallvase. (billedlig talt selvsagt) Den første løgnen er ikke alltid den verste!

Ansvarsfraskivelser som: "Det var h*n som gjorde det", "de delte dem ut på jobben", eller "den er ikke min, jeg passer den bare for en kamerat" holder ikke lenger når en nærmer seg 40. Den kan forståes når en er 14, men den er på grensen til oppbrukt allerede ved 16-års alderen.

Når en nærmer seg godt voksen alder behøver en ikke gjøre alt ens yngre, single arbeidskolleger gjør. En behøver ikke sjekke opp damer for gøy på SMS selv om de single kompisene gjør det, og en behøver ikke ta i mot kondomer som blir delt ut når kona steriliserte seg for 5 år siden, og en behøver ikke la kondomene ligge i lommeboka vel vitende om at kona vil oppdage dem neste gang dere handler sammen.

Jeg har mistet tålmodigheten, men håpet er ennå der.

Håpet er der, fordi jeg vet at du elsker meg, og fordi jeg vet at familien betyr alt for deg.

Håpet er der, fordi jeg vet du vil bli voksen en gang, og jeg håper jeg er der og får oppleve det.

Men enn så lenge har jeg resignert.

Jeg blir ikke lenger hoppende glad når du foreslår en kjærlighetsferie, bare du og jeg alene uten venner, familie og barn. Jeg har blitt skuffet en gang for mye.

Jeg blir ikke lenger rørt til tårer når du erklærer din evige kjærlighet til meg foran familien, fordi jeg vet hvor lett du skriver de samme ordene til en annen du har sms-flørtet med "bare for gøy".

Jeg håper, men jeg vet ikke lenger om jeg tror.

Overbevis meg kjære! Vis meg at du fremdeles er den mannen du var da vi giftet oss, vis meg at du igjen vil bli voksen og ansvarsbevisst, og gjør det før det er for sent. Gjør det før jeg mister håpet også...

[kamela]

[Gjest Mrs. Potter]

[Gjest Gjest_Devin_*]

Til min kjære.  Jeg vet du vil lese dette, og jeg tror du vil skjønne det er til deg jeg skriver dette.

Dette står om kjærligheten i bibelen, vakkert skrevet, og selv om jeg håper at dette stemmer, er jeg ikke alltid like sikker på det.

Jeg føler av og til at kjærlighet ikke alltid er nok, kjærligheten tåler ikke alltid alt.

Jeg har mistet tålmodigheten!

Langvarig fravær kan jeg tåle, men å være alene i et forhold over lengre tid

orker jeg ikke lenger.  Da kan jeg like gjerne være alene.

Bortforklaringer og løgner tåler jeg ikke, og i alle fall ikke når du produserer en ny løgn for å bortforklare den gamle.  Det er ikke alltid smart å tenne på huset for å skjule at du knuste tipp-oldemors verdifulle krystallvase. (billedlig talt selvsagt) Den første løgnen er ikke alltid den verste!

Ansvarsfraskivelser som: "Det var h*n som gjorde det", "de delte dem ut på jobben", eller "den er ikke min, jeg passer den bare for en kamerat" holder ikke lenger når en nærmer seg 40.  Den kan forståes når en er 14, men den er på grensen til oppbrukt allerede ved 16-års alderen.

Når en nærmer seg godt voksen alder behøver en ikke gjøre alt ens yngre, single arbeidskolleger gjør.  En behøver ikke sjekke opp damer for gøy på SMS selv om de single kompisene gjør det, og en behøver ikke ta i mot kondomer som blir delt ut når kona steriliserte seg for 5 år siden, og en behøver ikke la kondomene ligge i lommeboka vel vitende om at kona vil oppdage dem neste gang dere handler sammen.

Jeg har mistet tålmodigheten, men håpet er ennå der.

Håpet er der, fordi jeg vet at du elsker meg, og fordi jeg vet at familien betyr alt for deg.

Håpet er der, fordi jeg vet du vil bli voksen en gang, og jeg håper jeg er der og får oppleve det.

Men enn så lenge har jeg resignert.

Jeg blir ikke lenger hoppende glad når du foreslår en kjærlighetsferie, bare du og jeg alene uten venner, familie og barn.  Jeg har blitt skuffet en gang for mye.

Jeg blir ikke lenger rørt til tårer når du erklærer din evige kjærlighet til meg foran familien, fordi jeg vet hvor lett du skriver de samme ordene til en annen du har sms-flørtet med "bare for gøy". 

Jeg håper, men jeg vet ikke lenger om jeg tror.

Overbevis meg kjære!  Vis meg at du fremdeles er den mannen du var da vi giftet oss, vis meg at du igjen vil bli voksen og ansvarsbevisst, og gjør det før det er for sent.  Gjør det før jeg mister håpet også...

←

Han ville nok satt pris på å få lest brevet.

Vi kan av og til være litt tykke i hodet, vi menn.

lykke til

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for klemmene og støtten. Det satte jeg pris på.

Han ville nok satt pris på å få lest brevet.

Vi kan av og til være litt tykke i hodet, vi menn.

lykke til

←

Takk!

Menn kan kanskje være litt tykke i hodet som du sier, men det samme kan sies om mange av oss kvinner også.

Å ikke alltid se konsekvensene av handlinger, samt tankeløshet er ikke kjønnsbestemt.

Jeg håper, og tror, at når han først skjønner hva han har gjort mot familien sin, vil han bli den beste ektemann og far vi kunne ha ønsket oss, for jeg vet at han ikke ønsker å gjøre oss vondt.

[Grønt blad]

Lykke til!

[tobarnsmamma1]

Trist å lese.....

Håper inderlig han leser dette.....og forstår hva han har...FØR han mister det...!!!

Lykke til!!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Brevet er med sikkerhet lest, og behørig ignorert.

Men, han kom rett hjem fra jobb i går, for første gang på lang tid.

Mobiltelefonen fikk ligge i fred på stuebordet, og ikke i en lomme der den tidligere har gått opp og ned som en jojo.

Kondomene er fjernet fra lommeboka... (kameraten har sikkert fått dem tilbake ), og han overrasket med å ikke dra ut igjen på kvelden.

Pluss en del andre småting (som han vet har såret meg, men som jeg ikke har skrevet om her) er ordnet.

Disse småtingene gir meg troen tilbake på at han har tatt brevet til etterretning, og at dette skal ordne seg!

Kanskje det er slik at midtlivskrisen kommer tidligere hos enkelte menn, og at sms-sjekking og kondomer er hans "opprør" i stedet for en sportsbil og tupé?

Et er i alle fall sikkert, midtlivskrise eller ikke, slike ting over lengre tid setter kjærligheten på prøve.

Er igjen en forsiktig optimist, og går helgen i møte med en litt forsterket tro på kjærligheten.

Ha en fin helg alle sammen!

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Lykke til, håper veldig at dette går veien for dere

[Allimac]

Lykke til, stå på!

Dere klarer det dere VIL!

[Gjest Gjest]

Og vi vil kjempe for ekteskapet!!

En liten motbakke skal ikke være nok til å ødelegge kjærligheten vi har til hverandre. :rødme:

Hilsen en mye mer optimistisk jente nå, som fikk roser på døra for første gang på mange år

[Gjest Mysticgirl]

Det nytter å stå på for deg ser jeg Lykke til videre!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Rom ble ikke bygget på en dag, og min nyfunne optimisme ble ikke langvarig.

Rosene var sikkert godt ment, men det ble med gesten.

I går kom han hjem 2 1/2 time etter arbeidsdagens slutt, var hjemme nesten 30 minutter før han dro avgårde på en fritidsaktivitet, og kom hjem en time før "leggetid".

Og i dag var han ute av huset før jeg hadde stått opp, kom hjemom en liten time før han dro igjen, og blir borte til 16.30.

Da han var innom i sted var begeret fullt for meg!

Jeg gjorde et lite regnestykke for ham...

Jeg viste ham hvor mye han er borte i jobbsammenheng i forhold til en vanlig jobb (38 t/u).

Vi er nå 120 dager ut i dette året. Det tilsvarer 2880 timer.

En normal arbeidsmåned er på 152 timer, og ganger vi dette med 4 måneder, er 608 arbeidstimer (25 hele døgn) normalen.

Dette gir en "fritid" fra jobb på 2272 timer, eller 94 døgn...

Av dette sover en (med 8 timer natten) 960 timer, 40 døgn.

Dette gir en resttid på 54 døgn som blir brukt til reise, familie, hus og hjem, samt fritid.

Han har vært bortreist i jobbsammenheng i 58 døgn (1392 timer), jobbet overtid

232 timer, og vært på kurs 32 timer. Totalt antall timer på jobb: 1656.

Dette gir en "fritid" fra jobb på 1224 timer, eller 51 døgn.

Etter å ha sovet i 40 døgn, har han hatt totalt 11 døgn å bruke på reise, familie, hus og hjem og fritid.

Når han da bruker mesteparten av sin fritid på barna (noe som er en selvfølge) blir det liten eller ingen tid igjen til meg!

Han ble helt , og selv om han var enig i tallene, klarte ikke se at han har vært så mye borte.

Jeg bekreftet at det hadde han, og bekreftet i samme slengen at når han først var hjemme var han så engasjert i et problem på jobben, at han ikke var tilstede da heller.

Han følte seg nok litt angrepet, men jeg har prøvd å være snill og forståelsesfull, nå er det på tide at han møter virkeligheten!

[Gjest Gjest]

Det blir oftest kortvarig fordi folk blir gjerne overveldet av inspirasjon med en gang de leser/hører noe sterkt. De føler de får styrke til å forandre seg for alltid, men det varer som regel kun en liten stund også føler de at det ikke er verdt det lenger.

Problemet er at han er bortskjemt allerede med å få gjøre som han vil uten at du har satt klare nok grenser, og nå føler han at han går glipp av alle godene han hadde før.

Kanskje bedre å fine noen som er villige til å jobbe like mye med kjærligheten som deg selv fra dag 1?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det blir oftest kortvarig fordi folk blir gjerne overveldet av inspirasjon med en gang de leser/hører noe sterkt. De føler de får styrke til å forandre seg for alltid, men det varer som regel kun en liten stund også føler de at det ikke er verdt det lenger.

Problemet er at han er bortskjemt allerede med å få gjøre som han vil uten at du har satt klare nok grenser, og nå føler han at han går glipp av alle godene han hadde før.

Kanskje bedre å fine noen som er villige til å jobbe like mye med kjærligheten som deg selv fra dag 1?

←

Du har nok dessverre rett i det meste du skriver.

Det tar tid å fjerne en godt innarbeidet uvane. Han har hatt denne oppførselen i såpass lang tid nå, og da kan jeg ikke vente at han skal snu den over natten...

Jeg er ikke klar til å gi opp ekteskapet med ham, jeg vil fortsette å kjempe, men jeg håper resultatet vil være verd kampen.

Han har i alle fall lovet å ikke jobbe overtid etter neste uke, så får vi se hvordan det barker i vei...

[Grønt blad]

Stå på! Dette klarer dere!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Takk for oppmuntringen.

[Allimac]

Dette her sier jeg igjen: klarer dere, bare dere VIL! Og det vil dere jo begge to...men livet er ikke enkelt, og vi må klare motbakker for å takle medgang.

Lykke til videre

PS: Vær glad du får roser du, vi er mange som ikke får det...

[Gjest Gjest]

Håper det går bra, men det virker som om hans personlighet ikke ligger i hjemmet. Roser kan ikke reparere et forhold. Han må forandre seg og ser han ikke problemet selv, må du sette hardt mot hardt.

Nå sitter du bare og venter på at han skal forandre seg. Hvor lenge har du tenkt å vente? Gi han en tidsfrist og si at du forlanger forandringer eller brudd.

[Gjest Blondie65]

Han har i alle fall lovet å ikke jobbe overtid etter neste uke, så får vi se hvordan det barker i vei...

←

VELGER han om han vil jobbe overtid eller ikke på tross av at han er mye ute og reiser? Denne mannen prioriterer ikke familien sin ...

Det er flott at du gir han en sjanse til å endre seg. Det kan komme til å kreve tid. Jeg vet om andre som har kjempet og vunnet denne kampen - forutsetningen er at begge vil. En av måtene han kan vise at han vil på er å innrømme feilprioriteringer og feile handlemåter. At han ikke en gang kommenterer brevet ditt synes jeg er uhøflig, selv om han åpenbart har skjønt at visse ting måtte endres.

Brevet ditt var svært saklig og voksent skrevet, håper det ender med en saklig og voksen reaksjon fra mottakeren også.

Lykke til!