Aleneforelder med sløv andrepart...

[Joyce]

Jeg er alenemor til en gutt på 2,5 år. Jeg har kjæreste, men han er bare hos oss i helgene. Eksen min og jeg har vært kjempegode venner, men det var til han fikk seg ny samboer. Før har han kommet til meg i helgene for å ha gutten. Dette fungerte bra, men jeg skjønner at det ikke er ok lenger. Vi fikk oss kjærester på ca samme tid, men jeg føler at jeg og kjæresten min er mer åpne for å avtale, bringe, hente osv enn den andre parten. Jeg tar mer kontakt og er hyggelig, men jeg møter bare kalde og korte svar. Eksen min sier han ikke tar så mye kontakt pga nye kjæresten. Nå har ikke sønnen min sett pappa'n sin på 6 uker.

For tiden har sønnen min fått mye bedre kontakt med kjæresten min. Det er jo bra, men er redd det blir FOR bra. Sønnen min kan spørre masse etter pappa en dag og kjæresten min den neste.

Bør jeg la det gå sin gang eller bør jeg snakke mer om pappan hans? Har prøvd å snakke med barnefaren, men han er blind av forelskelse og tar alt som kritikk. Nå har det vært slik siden juletider...Er det andre som har det sånn?

[Ajantara]

Vært gjennom noe av det samme med min datter og pappaen. Når han fikk ny kjæreste ble hun nr.1 og ikke dattern lenger.Noe jeg synes var trist.Heldigvis skjønte damen etterhvert at det aldri kom til å bli no mer mellom meg og pappaen, så da ble alt bedre.(hun sa selv i ettertid at hun slet med sjalusi) Nå funker det sånn passelig med samarbeid mellom oss.

Trur du må ta tiden til hjelp. Sånn det er nå kan vi ikke tvinge den andre forelderen til å ha samvær med barnet. det ville ikke vært bra for barnet heller...hvem vil vel være til noen som føler seg tvunget til det?

Hos oss var det lengste oppholdet i samværet på 2 og en halv måned og da var jenta litt over ett år. Men nå har det gått ett år hvor pappaen har fulgt opp og det har fungert kjempebra.Vi hadde dog en tilvenningsperiode etter han var borte så lenge om gangen.men det tok ikke lenge før hun ble trygg igjen heldigvis!

Jeg hadd villa sagt ifra at samværet må fortsette og tibudt meg at de kunne ha han med seg jeg da istedet for å komme til deg(jeg forsto det slik st det hadde han gjort tidligere)Hvis det ikke funker kan du jo ringe familievernkontoret å høre om de hjelper dere.Kanskje dere alle sammen skulle hatt en samtale der hvis forholdene deres er alvorlige?Det re jo ganske viktig at barnet har kontakt med begge foreldrene sine!

[ATV]

desverre er det mange som blir litt kyllinger i knea når den nye komanderer, og desverre er det noen som mener at fortiden din skal forties og da glemmer du den.

enda mer desverre er det at noen få premie idioter lar det gå utover egne barn, de later som om de ikke eksisterer selv om det sikkert værker noe utrolig inni de. en dag vil de angre, da er det ofte for seint, alt du kan gjøre er og være begge to og minne barnet på hvem pappa/mamma er, at de elsker barnet og bla bla.

en dag kommer begge til og takke deg

[kamela]

Tror det er viktig av du forklarer for faren hans at sønnen trenger å se han jevnlig for at de to skal bevare sitt forhold. Forklar også at din kjæreste ikke på noen måte ønsker å erstatte han som far, men at det er han som blir farsfiguren hvis han ikke stiller opp selv.

Familierådgivning kan sikkert også være et godt alternativ hvis det ikke nytter å snakke med han.

[Joyce]

Vi bor ca fire timers kjøring unna hverandre og siden det ikke går tog innom meg har jeg kjørt gutten til oslo s(eksen jobba der før og tok da sønnen vår med seg hjem derfra,men nå er han ferdig i jobben og etter det at han ble sløv). Jeg har opplevd at nå gutten først har vært hos faren har jeg fått han hjem med sår rumpe etter togtur og bare snop i sekken. Sårene var ganske ille og dette tok jeg opp på en skikkelig måte. Han har vært meget sløv etter dette med dama og hun er ikke en person jeg føler jeg kan snakke med. Hun slipper meg ikke helt inn. Inni meg ser jeg for meg harmoni og at alle går overens, men på utsiden vet jeg at jeg må være realistisk og ta ting ettersom faren vil. det er jo tross alt slik at om han ikke vil snakke kan jeg ikke tvinge han. Da jager jeg han bare vekk. Hvordan kan en far IKKE ville se sønnen sin? Jeg har en vakke sønn som er lite å si på. Han er snil, hjelpsom og utrolig blid. Han sier ofte at han er glad i meg. Jeg innrømmer at jeg gråter uten å si noe til kjæresten min. Jeg er så redd han skal synes jeg prøver for hardt og ikke bli fornøyd når jeg ikke får det til.

Hjelp kunne trenges, men er jeg da nødt til å involvere andre enn bare meg selv i første omgang?

[Joyce]

Jeg mente her at kjæresten min kanskje er redd jeg sårer meg selv for mye. Ikke at HAN ikke blir fornøyd...

[regine]

jeg skjønner at du ønsker at barnet skal ha et godt forhold til faren din, og det er vel og bra.

MEN - det er ikke ditt ansvar at FAREN har et bra forhold til ungen. Vi snakker vel om en mann som er voksen - ergo bør og kan og skal han selv ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Det er ingen grunn til at du skal bruke tid og energi på å "oppdra" han, slik at han "forstår" at han må gjøre ditt og datt i forhold til ungen.

jeg mener selvsagt ikke at du skal hindre samvære, eller være vrang på noe vis - men det er faktisk ungen som er ditt ansvar å oppdra - ikke faren!

Så mitt råd er at du tar en samtale med far evt. sender et saklig og rolig brev (med kopi til deg selv) og dersom han ikke reagerer så lar du det ligge. Det er mye mer fornuftig bruk av energi å ta vare på ungen din, enn å bekymre deg for hans forhold til faren, og at du skal oppdra faren...

[Joyce]

Det var ikke dumt i hele tatt. Jeg bør kanskje det. Er det noe som bør holdes litt formelt? Brevet asså? Jeg har fått et tidligere råd om å ikke vise følelser. Bare la alt handle om barnet, men ikke på en kald måte. Det er alltid jeg som gir(tar kontakt, leverer, lager avtalene osv) og han har utnytta det ganske lenge nå.

Har kjempegod støtte i kjæresten. Han er voksen og veldig bevisst på å gjøre det som er best for guttungen. Jeg vil absolutt at mine to kjæreste skal ha god kontakt og på mange måter mener jeg at han er sunnere for sønnen min enn faren. Det er stygt å tenke sånn, men det er det jeg tenker. Men blod er tykkere og faren SKAL bety mest. Skulle bare ønske han forstod hva sønnen føler...

[regine]

Du må gjerne ønske det ene og det andre ifht. faren - men det er ikke ditt ansvar!!!

Ta et skritt tilbake og vurder situasjonen. Lider ungen din overlast? Gir han uttrykk for at han ikke har det bra på noe vis/noe område?

Hvis ikke - slutt å bekymre deg!

Skriver du et brev (som kan være greiere enn en samtale både fordi du da får formulert deg ordentlig og fordi faren da (kanskje) ikke raser rett ned i skyttergraven) så hold det saklig. Det er BARNET dette handler om, ikke noe annet. Det er heller ikke sånn at du må "tigge" faren om å ta kontakt/holde kontakt etc. kun en kort og grei forklaring på at sånn og sånn er det.

Også kan du ta med et forslag til samværsavtale, som skal gjelde f.eks for et år (ungen er liten - ergo bør det være rom for reforhandling etter en tid) og ber om at far kommer med innspill til dette. Det er greit å ha en konkret avtale å forholde seg til, i stedenfor å skulle avtale fra gang til gang. Muligens gjør dette far mer ansvarlig, hvis ikke så har du iallfall prøvd.

Det er noe med å plassere ansvaret der det hører hjemme - dersom du har tilbudt samvær/avtaler etc. og far ikke reagerer, så kan du la det ligge. Dvs. avvente at han selv tar ansvar for situasjonen, i stedenfor at du skal løpe etter for å oppdra han.

[Joyce]

Jeg er helt enig! Virkelig. Er bare redd dette skal renne rett av han slik alle andre forsøk har gjort. Tenker jeg aventer litt til og sender et brev etter et par uker. Venter på at han skal motta brev om barnebidrag. Kan jo hende han tar kontakt.

Sønnen min har det bra han. Han vokser mot å bli en flott gutt, men jeg vet han savner faren sin. Det hender han er lei seg og vil ringe, men det nytter jo ikke. Faren har aldri tid og jeg har bestemt meg for å la HAN ta kontakt. Han må innse hvem det går utover slik at han og kan delta i livet til gutten. I tillegg er guttungen litt for liten til at jeg klarer å gjøre farens "forsvinning" logisk for han. Han er jo vant med hver uke. Så ble det annenhver, men nå er det en sjelden gang...

[Frida Frosk]

Jeg har opplevd at nå gutten først har vært hos faren har jeg fått han hjem med sår rumpe etter togtur og bare snop i sekken. Sårene var ganske ille og dette tok jeg opp på en skikkelig måte.

←

Håper jeg misforstod deg her, for dere sender vel ikke en gutt på 2 og 1/2 år alene på toget?

Endret 29. april 2007 av Frida Frosk

[Kykkelikokos]

Jeg er ikke enig med regine. Å trekke seg tilbake og la forholdet mellom far og sønn fallere, det hadde ikke jeg hatt samvittighet til. Selvfølgelig finnes det en grense for hvor mye man skal slite seg selv ut for et forhold hvis det aldri kan bli bra. Men jeg tror at det kan lage store sår i et barnesinn å ikke få ha kontakt med en av foreldrene. Og om det finnes en viss sjanse for at denne mannen kan komme til å ta til fornuft, ja, så synes jeg at man skal prøve det man kan.

[Gjest Piper]

Jeg er ikke enig med regine. Å trekke seg tilbake og la forholdet mellom far og sønn fallere, det hadde ikke jeg hatt samvittighet til. Selvfølgelig finnes det en grense for hvor mye man skal slite seg selv ut for et forhold hvis det aldri kan bli bra. Men jeg tror at det kan lage store sår i et barnesinn å ikke få ha kontakt med en av foreldrene. Og om det finnes en viss sjanse for at denne mannen kan komme til å ta til fornuft, ja, så synes jeg at man skal prøve det man kan.

←

hvorfor er det alltid mor som må gjøre alt? Mor skal sørge for at far og barn møtes, når det passer far. For far må jo få det som han vil, for ellers tenker ikke mor på barnet.

Kanskje enkelte mødre burde si stopp lenge før de gjør, for at fedrene skal lære seg til å ta ansvar selv. Det er grenser for hvor mye en mor skal måtte gjøre, når far ikke gidder lengre.

[regine]

FAR er nødt til å ta ansvar for sitt forhold til barnet.

Dersom han ikke gjør dette - så KAN ikke mor tvinge han. Særlig ikke mor, hadde jeg nær sagt, på grunn av den tidligere relasjonen til far. Som mange andre i en sånn situasjon vil han antakelig gå helt i vranglås om mor skal fortelle han noe som helst om hvordan han bør/ikke bør forholde seg til barnet.

Det er greit å snakke i det vide og brede om barnets behov for kontakt med begge foreldrene. Problemet er bare at hvis den ene - far i dette tilfellet - ikke VIL gjøre noe med det, så verken skal eller kan mor ta ansvar for det! Hun MÅ forholde seg til barnet og barnets savn, og det gjør hun veldig mye bedre hvis hun slipper å også bli ansvarliggjort i fht. fars forhold til barnet.

VOKSNE mennesker tar ansvar for seg og sin situasjon. Dette må også gjelde fraskilte menn!

Ut fra det trådstarter skriver så gjør hun ingenting for på noe vis å hindre far i å ha kontakt eller ta kontakt. Tvert imot har hun over lengre tid forsøkt både å tilrettelegge og å oppfordre til kontakt. Når dette ikke funker - så KAN hun faktisk ikke pålegges å gjøre mer.

For de som aldri har vært i en sånn situasjon er det selvsagt fryktelig vanskelig å forstå hvor maktesløs man blir, og hvor lite som KAN gjøres. Det hjelper ikke å si "jamen, du må......" når man har prøvd det meste og litt til, uten at det funker. Og det MÅ bli slutt på at mor skal ha ansvar for at far har et godt forhold til barnet sitt! (som allerede sagt - bare for å forsøke å unngå misforståelser - hun skal selvsagt ikke på noe vis hindre kontakten el!)

[ATV]

hvorfor er det alltid mor som må gjøre alt? Mor skal sørge for at far og barn møtes, når det passer far. For far må jo få det som han vil, for ellers tenker ikke mor på barnet.

←

jeg som alenefar ser at det er mor som gir faen, men jeg anklager ikke alle kvinfolk for og gi faen i unga sinne.

selv om noen menn er idioter synes jeg ikke du skal ta alle under en kam osv.(bare svare slik dere alltid svarer om noen sier noe om alle kvinfolk)

[Gjest Piper]

jeg som alenefar ser at det er mor som gir faen, men jeg anklager ikke alle kvinfolk for og gi faen i unga sinne.

selv om noen menn er idioter synes jeg ikke du skal ta alle under en kam osv.(bare svare slik dere alltid svarer om noen sier noe om alle kvinfolk)

←

Har jeg sagt noe om alle? Vi diskuterer her far som ikke tar ansvar, og da svarer jeg på bakgrunn av det. Det vil si at jeg svarer ut i fra at far ikke tar ansvar, ikke der far tar ansvar.

[Kykkelikokos]

Det handler ikke om hva far vil, det handler om å ønske det beste for barnet sitt. Som sagt så sier jeg ikke at det skal prøves for en hver pris, men om man tror at far kan komme til fornuft, så hadde i hvert fall ikke jeg gitt opp. Selvfølgelig er det fars ansvar å ta kontakt, men når far er en liten fjott som føyer den nye kjæresten, da kommer han ikke til å ta ansvar.

[Joyce]

Håper jeg misforstod deg her, for dere sender vel ikke en gutt på 2 og 1/2 år alene på toget?

Nei nei! Er du gal?? Han var med faren sin selvfølgelig;)

[Gjest Pjusk]

For en trist situasjon!

Men det er iallefall flott at din nye kjæreste forstår situasjonen og stiller opp for sønnen din. Jeg kjenner mange som har vokst opp med steforeldre som betyr masse for dem!

Du kan jo vanskelig tvinge et voksent menneske til å ha kontakt med barnet sitt. Men det er kjempefint at du prøver å legge alt tilrette for videre kontakt.

Lykke til!

[Joyce]

For en trist situasjon!

Men det er iallefall flott at din nye kjæreste forstår situasjonen og stiller opp for sønnen din. Jeg kjenner mange som har vokst opp med steforeldre som betyr masse for dem!

Du kan jo vanskelig tvinge et voksent menneske til å ha kontakt med barnet sitt. Men det er kjempefint at du prøver å legge alt tilrette for videre kontakt.

Lykke til!

Ja det er trist, men så lenge gutten har det bra er det jo ingen fare:) Vi snakker om faren hans når han vil. Virker som om det er det nærmeste vi kommer nå.

Takk for støtten. Det setter jeg pris på