Redd for å være alene?

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal så mange klynge seg til den første som viser litt interesse, bli helt avhengig av personen og la prinsippene gå? Mange gjør jo hva som helst for partneren sin som de egentlig ikke vil, ikke av kjærlighet men fordi de er redde for å blir forlatt! Hva får man ut av det i lengden? Er ikke den største frihet og trygghet det å kunne være sin egen sjef? (Og i et evt forhod er man likestilte.)

[Gjest Gjest]

Helt enig.

Og hva er det med mennesker som vil være i et forhold, men samtidig ikke miste noe av friheten?

Hva er vitsen med å være i et forhold hvis en vil leve som om en var singel?

En gyllen middelvei er vel å foretrekke her, som i de fleste andre situasjoner.

[Gjest brit]

Kjenner altfor mange som har stupt inn i forhold for å slippe å være alene. Etter en måned sammen, så finner de ut at "de like godt kan flytte sammen", for det er både praktisk og greitt. Ja, i forelskelsens rus er det meste greitt.

Har mange skrekkeksempler på at dette kan by på overraskelser, blant annet han som fortalte samboersken sin at han måtte i gjeldsfengsel rett ETTER AT de hadde flyttet sammen.

Er ikke litt av vitsen at man skal bruke litt tid på å bli kjent? Diskutere viktige ting i livet osv. Mange får det verre i samboerlivet enn i singellivet, som de ville flykte fra, når de ikke aner hvem denne personen er, eller hva h#n skjuler.

[Gjest =tentacle=]

Hvorfor skal så mange klynge seg til den første som viser litt interesse, bli helt avhengig av personen og la prinsippene gå? Mange gjør jo hva som helst for partneren sin som de egentlig ikke vil, ikke av kjærlighet men fordi de er redde for å blir forlatt! Hva får man ut av det i lengden? Er ikke den største frihet og trygghet det å kunne være sin egen sjef? (Og i et evt forhod er man likestilte.)

←

Jo, hvis man har en trygghet i seg selv, og ikke trenger noen for å leve livet sitt og få bekreftelse. Men det har ikke alle.

[Gjest Gjest 1]

Hvorfor skal så mange klynge seg til den første som viser litt interesse, bli helt avhengig av personen og la prinsippene gå? Mange gjør jo hva som helst for partneren sin som de egentlig ikke vil, ikke av kjærlighet men fordi de er redde for å blir forlatt! Hva får man ut av det i lengden? Er ikke den største frihet og trygghet det å kunne være sin egen sjef? (Og i et evt forhod er man likestilte.)

←

Kanskje alle selvstendige mennesker med prinsipper, integritet og beundringsverdig moralsk standard kan ta en vaksine slik at en slipper å bli fanget?

[Gjest Blondie65]

Jeg har hørt flere si at alle burde prøve å dra på en 14 dagers ferie med tilkommende før de flyttet sammen for godt. Da kommer man tett nok inn på til å se hva det er man flytter sammen med.

Når det gjelder det å være trygg som sin egen sjef og sin egen herre: Det krever selvtillit og det krever også at man motarbeider samfunnet rundt en som beregnet på to i alle sammenhenger. Dette motet får man etter en stund.

[Leo]

Har mange skrekkeksempler på at dette kan by på overraskelser, blant annet han som fortalte samboersken sin at han måtte i gjeldsfengsel rett ETTER AT de hadde flyttet sammen.

←

I så fall løy han . Det finnes ikke noe som heter gjeldsfengsel i Norge ut over at man kan måtte sone subsidiær straff for bøter.

Egentlig vet jeg ikke hva jeg skal si. Min nåværende samboer og jeg flyttet vel sammen før vi strengt tatt var sammen. Han jobbet ekstremt mye på den tiden og hvis vi i det hele tatt skulle ha noen mulighet til å bli kjent, så var det den eneste løsningen vi så. Nå snakket vi imidlertid om det og bestemte oss for at vi gir det noen måneder for å se det an dessuten var det (naturligvis!) ingen barn involvert.

[Cata]

Egentlig et godt spørsmål. Jeg har vært i den fella selv. Etter å ha vært enslig i mange år så fant jeg en jeg ønsket å satse på (og omvendt), og jeg merket selv at jeg tøyde grensene for hva jeg burde ha akseptert lovlig langt. Noen god forklaring på hvordan det kunne skje har jeg ikke, for jeg er ikke det minste redd for å være alene og da han snakket om forlovelse etter bare noen måneder ( ) så nektet jeg plent. Likevel tøyde jeg som sagt egne grenser for mye i andre henseende.

Mulig jeg var redd for akkurat det å bli forlatt :klø: , ikke det å bli (eller være) alene?

[Gjest brit]

I så fall løy han . Det finnes ikke noe som heter gjeldsfengsel i Norge ut over at man kan måtte sone subsidiær straff for bøter.

←

Takk for oppklaringen, jeg visste at det var "ugler i mosen" her, kanskje det hørtes litt finere ut med gjeldsfengsel enn å sone for fyllekjøring, ....aner ikke, men noe var det han skjulte iallefall.

Selv har jeg blitt tilbudt forlovelse etter en uke,men greidde ikke ta det helt alvorlig. For noen kan sikkert det også vise seg å være det riktige, men holder en knapp på å bruke litt lenger tid å bli kjent først.

[Fønix]

Det krever selvtillit og det krever også at man motarbeider samfunnet rundt en som beregnet på to i alle sammenhenger.

←

Synes du er streng med meg nå, Blondie. Jeg føler ikke at jeg motarbeider samfunnet ved å være singel.

Ellers er jeg enig med TS i at ekte trygghet er den man finner i seg selv, men er nok likevel ikke så kritisk til mennesker som søker å finne den andre steder. Jeg har selv vært en sånn som var livredd for å bli forlatt. Paradoksalt nok var det først da det skjedde at jeg virkelig ble trygg.

[Leo]

Takk for oppklaringen, jeg visste at det var "ugler i mosen" her, kanskje det hørtes litt finere ut med gjeldsfengsel enn å sone for fyllekjøring,  ....aner ikke, men noe var det han skjulte iallefall.

←

Jeg tviler ikke på at det lå noen hunder begravet .

Foruten at min samboer og jeg valgte å flytte sammen før vi var sammen, la vi også absolutt alle kort på bordet samtidig slik at den andre kunne vurdere dem før vi tok et endelig valg. Det dukket opp en del "grums", men begge fikk muligheten til å velge og nå, etter nesten tre år, er "grumset" borte. Hadde det fått lov til å dukke opp litt etter litt, hadde sannsynligvis ikke forholdet bestått!

(Vi hadde nok ikke valgt denne litt utradisjonelle løsningen, hvis vi ikke hadde vært godt voksne, selvsikre personer uten barn som hadde "den gode samtalen" som utgangspunkt )

Det jeg vil frem til er at det er ikke nødvendigvis redselen for ensomhet eller uselvstendighet som fører til at man velger å knytte raske bånd eller flytte sammen. Jeg har f.eks. bodd en del alene og vet at jeg trives utmerket med det, økonomien min er ikke avhengig av en partner osv. Jeg valgte altså bare å gjøre det slik.

[Gjest Gjest]

Jeg og min kjære gjorde omtrent som Leo.

Grunnen her var egentlig meg. Jeg var i oppsigelsestiden min når vi traff hverandre. Hadde ingen ny jobb.

Ble tilbudt en i nærheten av han og valgte å ta den. Mest for å få en jobb, men den var såpass langt unna hjemme at jeg ville nok ikke ha tatt den om han ikke bodde i nærheten.

Planen var å reise litt til og fra, være litt hos han og litt hos venner. Resultat ble å være bare hos han, og det ble et meget godt resultat

Jeg hadde leilighet selv og flyttet tilbake dit etter nesten et halvt år. Da ble det fort klart at dette trivdes vi ikke med, og han flyttet etter.

Mye av grunnen til at vi gjorde det sånn var at jeg i utgangspunktet trivdes bedre der jeg bodde. Han trivdes også, dessuten var leiligheten hans i minste laget for to. Meg og en bag var det plass til, meg og et flyttelass hadde det ikke vært plass til.

Jeg har alltid vært klar på at i det øyeblikket han er sammen med meg "bare for å være sammen med noen", så kan han pelle seg ut.

Vi har begge vært single, og begge har trives med det. (Jeg trivdes nok best) Jeg er villig til å tåle en del, noen kameler må man svelge. Men det skal ikke gå på bekostning av det jeg tror på.

Jeg har det mye bedre alene enn i et dårlig forhold. Nå er jeg så heldig å være i et meget godt forhold, og derfor gifter vi oss om ikke så altfor lenge.