Jente på 5 som ikke tåler noe som helst

[Kaffekoppen]

Det er ei jente på fem (nærmer seg seks) som begynner å gråte for "alt". Grunnen kan være et "Nei, du får ikke mer sjokolade nå" eller et "Det er ikke lov å hakke med kniven i bordet" sagt med et helt rolig tonefall. Hvordan ville dere ha reagert? Hvorfor reagerer hun slik? (Det er ikke min datter).

[annelise]

Kjenner til noen slike barn jeg og, (jobber i barnehage) det kan være mange grunner til at barner reagerer på denne måten. Mulig det er eneste måten å få oppmerksomhet hjemme..?? Mulig barnet ikke er vant til å få tilsnakk, eller å få nei. Barn reagerer på forskjellige måter, men en ting de er veldig flinke til og det er å lære seg hvordan de skal få det på sin måte..

Funker griningen på noen voksne så vil de vel holde seg til den i god tro om at det virke på alle voksne..

Har også hørt avnoen pedagoger at barn i barnehage alder med tette søsken (spes jenter) er mere "kvinete" enn andre barn.., så kan jo være noe der...

Jeg reagerer ved å ikke høre barnet om de snakker på "kvine"språket, sier jeg ikke forstår og at de må si det en gang til med normal stemme.

Om barnet bare sitter å sipper etter tilsnakk eller nei så får det bare sitte å sippe, gis det oppmerksomhet vil det sippe ved neste anledning og..

Om ei av mine sipper etter tilsnakk sitter de der til de går lei, så ber jeg de gi meg et smil og forteller de at det er mye koseligere å se de smile, og mye penere er de og...

[Rosalie]

Vi har to nieser på 7.5 og 3.5 år. Eldstemann lider av "førstebarns-syndromet", og sladrer og sipper og sutrer hele tiden. Når vi passer henne og hun begynner slik, overser vi henne. Ganske enkelt fordi vi ikke liker sutreunger og ikke vil oppfordre til slik oppførsel.

[Lifeline]

Det kan jo være mange grunner til at hun gråter. Enkelte barn er uhyre emosjonelle og gråter lett.Om de i tillegg har opplevd noe vanskelig i livet sitt , er tårene det de utrykker med.

Jeg ville funnet ut om hun har hatt det vanskelig tidligere, kansje føler hun at hun ikke blir forstått, føler seg avvist, eller lite elsket.

Barnet vårt har en slik venninne. Hun gråter veldig lett. I tillegg til at hun er emosjonell i natur, har hun og opplevd å bli separert både fra mor og far, samt venner i løpet av sin korte levetid. Masse oppbygd frustrasjon ett barn ikke har forutsetninger for å deale med.

De store traumene kan alle forstå,

men for enkelte barn trenger det ikke å være synlige traumer som ligger til grunn for deres reaksjoner. Det kan være følelsene deres. De kan føle seg avvist selv om ikke verden ser det, de kan føle seg misforstått , annerledes. osv.

Jeg tror ikke overdreven gråting er et tegn på "å få det som man vil" . jeg ser heller på det som ett symptom på en indre smerte.

Klart man skal gråte noen ganger, men det skal være balansert. Ikke for mye gråting. Det er ett tegn på noe annet på noe slik jeg ser det.

[Kaffekoppen]

Takk for innspill. Noen ganger låser hun seg helt fast i gråten, selv om grunnen er helt uforståelig for oss voksne. Hvordan kan en rolig, mild irettesettelse utløse en slik gråt? Hvordan kan vi hjelpe henne ut av den? Hun får mye oppmerksomhet når hun er her, og når hun begynner å gråte/surmule over en mild irettesettelse, overser vi som regel surmulingen og lar henne være i fred en stund, men står på vårt. (Kniven tas vekk om hun ikke slutter å hakke med den, f.eks.) Problemet er de gangene hun låser seg.

Hun har opplevd en del vanskelige ting, men nå tror jeg hun har det ganske bra.

[Gjest =tentacle=]

Takk for innspill. Noen ganger låser hun seg helt fast i gråten, selv om grunnen er helt uforståelig for oss voksne. Hvordan kan en rolig, mild irettesettelse utløse en slik gråt? Hvordan kan vi hjelpe henne ut av den? Hun får mye oppmerksomhet når hun er her, og når hun begynner å gråte/surmule over en mild irettesettelse, overser vi som regel surmulingen og lar henne være i fred en stund, men står på vårt. (Kniven tas vekk om hun ikke slutter å hakke med den, f.eks.) Problemet er de gangene hun låser seg.

Hun har opplevd en del vanskelige ting, men nå tror jeg hun har det ganske bra.

←

Utrygge barn blir ofte klengete og sutrete. At hun har hatt det vanskelig før, kan aktivere minner når det skjer noe negativt, for hukommelsen virker slik at man husker stemninger. Er man lei seg, kommer man på leie hendelser som har skjedd tidligere. Kanskje hun får assosiasjoner til ting som vekker sorg, utrygghet eller følelse av å ikke være godtatt og elsket når hun blir irettesatt?

Det kan også være en "uvane" som ikke betyr stort mer enn at hun ikke enda har utviklet kompetanse til å reagere mer konstruktivt på livets små slag, eller at hun har lært å spille en "babyrolle" for å få privilegier ved å bli behandlet som yngre enn hun er.

Jeg tror det lureste vil være å jobbe systematisk med henne for å lære henne hvordan hun selv kan møte frustrerende situasjoner på en bedre måte. Negativ atferd forsvinner lettest ved at den blir overflødig, fordi barnet har lært seg mer tilfredsstillende måter å reagere på. I stedet for å fokusere på den atferden som er uønsket, bør dere konsentrere dere om å fremelske den atferden dere ønsker at hun skal erstatte sutringen med, og styrke mestringsevnen hennes.

Enkelte barn har også mentale begrensninger som gjør det vanskeligere for dem å forstå sosial samhandling og takle frustrasjoner, f.eks ADHD og lette autistiske trekk.

[Anglofil]

Et barn som tyr til bråk er ikke nødvendigvis 'sutrete', men kan være uhyre emosjonelle. Jeg har vært en av dem, og jeg er til dels det enda. Det har selvsagt bedret seg opp gjennom årene. Nå skal det sies at jeg ikke gråt av den minste ting, men ja, noen ganger strømmet tårene på, det gjør det enda. For mitt vedkommende, ligger det nok lagt tilbake fra da jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen. Det har i den senere tid påvirket meg en del. Og jeg er meget godt klar over at det er slik. Jeg takler f. eks ikke kritikk spesielt bra - verken negativ eller positiv. Det kommer selvsagt ann på situasjonen. I min profesjonelle yrkesutøvelse som lærer eller som karateutøver, har jeg ingen problemer med å ta i mot kritikk, og jeg er som oftest glad for innspill, det gjelder også innad politisk. Men når det går på det personlige, så får jeg problemer, f. eks kommentarer eller lignende. Det er ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig med kommentaren, ofte er jeg faktisk overbevist om det er slik, og at kommentaren da bekrefter mitt ganske så negative bilde av meg selv i gitte sammenhenger.

Et eksempel; jeg var 'uheldig' på ungdomsskolen og fikk 4 + på norskprøve. Karakteren er i seg selv egentlig ikke dårlig, lagt i fra, men jeg lå alltid på rundt 5/5+. For meg sa det noe om den personen jeg var, selv om lærer sa at jeg bare hadde misforstått og det ikke fikk noen konsekvenser. I ettertid høres dette kanskje fryktelig teit ut, og jeg synes det selv er flaut å innrømme, men jeg ble kjempe lei meg. For meg gikk hele verden under. Jeg hadde jo gått ned en karakter, og det kunne ikke bety noe annet enn at jeg var en dårlig elev og jeg var en dårlig person. Skal legge til at skolen har alltid betydd mye for meg, for fagene var de eneste som ikke kunne mobbe meg, de kunne jeg gjemme meg bort i, derfor ba jeg alltid om mer lekser gjennom barneskolen og helt opp til ungdomsskolen.

I dag må jeg arbeide mye med meg selv hvis jeg får kritikk. Jeg tar det veldig innover meg, kanskje nesten litt for mye. Personlig kritikk er det aller verste. Hvis noen gir en kommentar eller kritiserer min livsstil, kan jeg bli fryktelig sint eller lei meg. Kommer helt ann på kritikken. Nå skal det sies at jeg skammer meg såpass mye over å være et følesesmenneske på akkurat dette, så jeg har lært meg til å undertrykke det, ihvertfall til jeg kommer hjem. Jeg ble mobbet for det da jeg vet liten og det er vanskelig å gi slipp på gamle tanker. For meg blir det dermed et svakhetstegn når andre ser at jeg gråter.

Jeg sier ikke dette for at noen skal synes synd på meg, ei håper jeg ikke at dere her inne misliker meg mer for at jeg kommer med slike innrømmelser, for det har jeg nemlig aldri gjort 'offentlig'. Jeg søker bare forståelse, selv om det bare jeg, og ingen andre, som kan ta tak i det jeg har slitt med.

Det skal sies at for mitt vedkommende, så har jeg alltid fått beskjed om at jeg er stille og rolig av lærerne, antagelig fordi følelser er noe jeg forbiner med hjemmet mitt. Hjemme er jeg trygg og der tør jeg også å agere. Jeg forsto jo raskt på barneskolen at mobbingen ble verre hvis jeg gråt, så jeg ventet heller. Jeg har et ganske voldsomt temperament, slik min mor, men dette kommer som sagt aldri til syne for andre enn mindre foreldre. Min lærer på barneskolen ble så overrasket da mamma fortalte dette, for hun hadde aldri sett meg sint. Og når jeg sier temperament som min mor, så betyr det bare at vi blir like fort sinte, men like fort blide. Heldigvis er det ikke så ofte jeg faktisk blir sint. Og jeg reagerer gjerne med gråt når jeg blir sint, noe som er fryktelig flaut, men ikke noe jeg klarer å styre.

Mvh Yvonne

Endret 24. april 2007 av yvonne

[Knøttet]

Og jeg reagerer gjerne med gråt når jeg blir sint, noe som er fryktelig flaut, men ikke noe jeg klarer å styre. 

Mvh Yvonne

←

Litt OT, men wow! Er det virkelig noen andre som er slik også?! Jøss ... godt at jeg ikke er alene!

Angående emnet vil jeg si at "sutring" ofte ikke er bare trass, men at som andre sier her, barn kan være veldig emosjonelle ... Jeg var f.eks slik som barn. Har fått høre i ettertid at jeg var veldig utrygg, og husker selv at jeg hadde veldig lett for å føle meg kritisert og avvist ...

[Helen]

Jeg var også slik da jeg var lita, begynte å grine bare noen så på meg. Det var ganske ille. Det har takk og pris blitt myye bedre med årene.

Men jeg har en sønn på straks 11 år, han surver for det minste. Han blir lett sint og begynner å grine. Hvis han f.eks er treg og jeg maser kan det enkelte dager være nok til at tårene kommer.

Tygger han med munnen åpen når han spiser å jeg ber han om å tygge med munnen igjen kan det være nok til at ulingen begynner.

På skolen er det helt håpløst enkelte dager, han blir så fort sur og da tar det ikke lang tid før tårene kommer.

Lærerne sliter veldig for elevene liker å erte han så han blir sint og begynner å grine, det har vært mye tull med dette på skolen.

Enkelte ganger har han nektet å komme inn til timen, men sittet enten på gangen eller ute å furtet. Han griner ikke da men er bare skikkelig sur. Det lengste han har sittet ute er 2 skoletimer så det sier litt hvor trassen han kan være.

Han har vært til utredning på PPT, så han skal videre til BUP for kanskje å få litt hjelp til å takle dette, sånn det er nå sliter han veldig.