Kommer barna mellom dere som par

[Susannah]

Ja, jeg lurer litt på det. Har selv ikke barn, men vurderer det jo selvfølgelig etter hvert.

Men en av tingene jeg lurer på er hvordan parforholdet endrer seg når man får barn? Utfra tråder her og samtaler med venner etc., kan det virke som om mange småbarnsforeldre ikke har tid til å pleie forholdet oppi alt arbeidet det krever å ha barn.

Det må jo være en ganske stor overgang? Det er kanskje helt tabu å spørre om dette, men hender det at noen tenker at det å få barn har ødelagt noe i forholdet? Eller er det bare en overgang som tar forholdet inn i en ny og rikere dimensjon?

[Gjest Mayamor]

Samboer og jeg er enda nærere knyttet sammen av barna. Vi er begge barnekjære mennesker som prioriterer barna framfor venner. Barn er små så kort tid at vennekontakt blir satt litt på vent i noen år. Ikke vent som aldri kontakt, men vent som vi har kontakt noen ganger på telefonen og sees 10-15 ganger i året.

Jeg mener at samboer og jeg trenger tid for oss selv for å pleie kjærligheten. Vi tar oss tid og råd til en helg med barnefri minst 2 ganger i året. Ikke alltid vi drar noe sted; men en tur på kino og ut og spise og hjem og bare ligge i sengen i 10 timer...

Vi er ikke så flinke å få tak i barnevakt en ukedag for å finne på noe sammen, men det henger nok sammen med en travell hverdag som består av jobb, husarbeid, bringing/henting av barna, leksehjelp, se tv, internettid, telefoner til venner og familie etc.

Slik jeg ser det, går livet i faser:

* en er barn om blir tatt vare på av foreldre

* ung voksen; ansvarlig for eget liv og bolig, men ikke så store forpliktelser

* etablerer seg og får barn

* middelaldrende med store barn

* middelaldrende med voksne barn og barnebarn som en gjerne passer

* Litt eldre og må hjelpe egne foreldre/svigerforeldre som er gamle

* Eldre og trenger hjelp av hjemmehjelp, egne barn og besøk av barnebarn/oldebarn

Ved å være litt kjærester får barna det igjen ved mer harmoniske foreldre som muligens holder sammen bedre enn de som bare pioriterer barn, venner og jobb. Men fasit har jeg ikke.

[Susannah]

Veldig fint innlegg, Mayamor. Likte godt det du skrev her, det er sikkert viktig å være bevisst på at man må pleie kjærligheten.

Jeg mener at samboer og jeg trenger tid for oss selv for å pleie kjærligheten. Vi tar oss tid og råd til en helg med barnefri minst 2 ganger i året. Ikke alltid vi drar noe sted; men en tur på kino og ut og spise og hjem og bare ligge i sengen i 10 timer... 

←

[la Flaca]

Både og. Barna er både et lim mellom oss som par, og en distraksjon som legger beslag på tid vi kunne brukt på hverandre.

Men alt i alt er vi mer sammensveiset nå som vi er foreldre. Selv om lidenskapen og forelskelsen ikke pleies så ofte som før, så er følelsene vi har for hverandre sterkere likevel.

Men det er andre ting som betyr noe, andre ting som føles "romantisk". Som i går da vi var på sirkus Merano med størstemann (2,5). Da vi satt der på benken med lillemor mellom oss og så hvordan øynene hennes ble som tinntallerkner da elefanten Baba kom inn. Og mannen min flettet hånden sin inn i min, og satt og så på meg med et blikk som lyste Kjærlighet da jeg snudde meg mot han. Da hoppet hjertet mitt, og jeg fikk liksom følelsen av at vi har nådd nordpolen sammen, eller noe sånt. At vi har oppnådd noe stort - skapt to unike barn sammen. Det er verdt så enormt mye. Vi bruker mye tid på ungene jeg og han, og får veldig mye tilbake for det. Også som par, ikke bare som foreldre.

Kan absolutt anbefale å bli foreldre. Hvis begge er kommet til et punkt i livet da dere ønsker å bruke tid med barna, og det størte "partyløve-på byen"-behovet har lagt seg. Selv om det også er mulig å få i pose og sekk, hvis man vil.

[Gjest Elastica]

Jeg føler helt klart at det å få barn sammen har bragt livet over i en annen dimensjon. Men jeg vil ikke henge meg på de som overlegent fremholder at det å få barn er det eneste saliggjørende.

For min del synes jeg det å få barn var en naturlig del av vår livsutvikling, og vi hadde et veldig reflektert forhold til det å få tre stykker på fire år. Å få barn er morsomt, slitsomt, inderlig, smertefullt, medfører bekymringer, glede, hysterisk lykke, sinne og alt det andre en kan føle. Å få sjansen til å leve så sterkt som man gjør med barn, er jeg takknemlig for at jeg får oppleve. Det er noe med at når man har sett livet, ser man også døden.

Jeg er imidlertid veldig glad for at vi hadde fem barnefrie kjæresteår, hvor reising, sove lenge om morgenen - stort sett leve med seg selv i sentrum, var den naturligste sak i verden. I dag prøver vi å sette av tid for å frembringe noe av den lettsindige følelsen. Det er ikke alltid lett å få barnevakt og ta seg tid til å reise bort, men det smaker desto bedre når vi en sjelden gang er helt for oss selv. Det merkelige er at jeg også kan finne på å savne ungene i en slik situasjon.

Dette var et lite innlegg om hvordan jeg føler det, og overhodet ikke ment som en provokasjon for de som velger å leve uten barn. Jeg er ikke av den oppfatning at jeg har monopol på sannheten og tror diskusjoner a la "fullverdig liv uten barn" ofte kuppes av de som mener sin egen måte å leve på er best - uansett hva andre måtte mene.

[Susannah]

Dette var et lite innlegg om hvordan jeg føler det, og overhodet ikke ment som en provokasjon for de som velger å leve uten barn. Jeg er ikke av den oppfatning at jeg har monopol på sannheten og tror diskusjoner a la "fullverdig liv uten barn" ofte kuppes av de som mener sin egen måte å leve på er best - uansett hva andre måtte mene.

←

Takk for innspillet, det var fint. Jeg er heller ikke ute etter diskusjon om hvorvidt det er mer eller mindre fullverdig å leve uten barn, jeg lurer bare oppriktig på hvordan parforholdet utvikler seg på noen måter og eventuelt stagnerer på andre områder når man får barn.

[Gjest vsn]

Jeg hadde to unger fra før når vi ble ilag. Så noe særlig med alenetid har vi aldri hatt. Vi har fått to unger til.

Jeg mener ungene knytter oss tettere sammen. Selv hvor mye problemer vi har hatt med syke unger og bekymringer, så har det ikke gått utover forholdet våres. Og det er jo egentlig utrolig

[dront]

Jeg har ikke barn, så har tenkt å fatte meg i korthet. Men jeg tror barn kan virke styrkende på forholdet om en er ganske enige om oppdragelse og arbeidsdeling. At det ikke blir mye ekstra konflikter pga grunnleggende ulike verdier. Ikke helt fullverdig sammenlikning, men samboeren min og jeg har dyr sammen, og vi merker at det faktisk betyr mye å ha ansvar for noe annet enn oss selv - og å dele på det; ting som skjer og rett og slett bare ansvaret.

Jeg vil tro det kan være på samme måte med barn, selvsagt i en litt mer utvidet dimensjon siden barn tross alt er mennesker de også. Så lenge begge har glede av og tid til å gjøre ting sammen som en familie, og det ikke blir for mye konflikter, må det da være berikende for forholdet.

Vi merker forresten at vi som er bare to voksne kan ha lett for å bli litt "late" med tanke på å finne på ting. Andre er selvsagt flinkere til å reise, være aktive osv uansett, men jeg vil tro barn kan være ekstra motivasjon til å faktisk gjøre ting sammen. Om en er oppegående og ansvarsbevisst kan man jo ikke la egen latskap gå på bekostning av barna.