Bare ett barn

[Donpedro]

Er det noen her som kun har ett barn, og ikke har planer om å få flere?

Hva er deres erfaringer rundt dette, og hvorfor er det blitt slik?

[Gjest Mayamor]

Har en venninne som har en sønn på 10 år. Allerede da hun var gravid sa hun at dette skulle bli hennes første og eneste barn. Fordi hun vil ha mulghet til å følge opp barnet sitt 100%, kunne være klassekontakt, kunne være trener, kunne bo der hun bor nå (i en 3 roms leilighet i et urbant strøk av byen) uten at barnet måtte dele rom eller oppmerksomhet med søsken, kunne ha økonomi til at barnet hadde det materielt sett og oppmerksomhetsmessig godt, leksehjelp etc.

Jeg skjønner hva hun sier, men ville ikke valgt på samme måte. Men alt er da opp til den enkelte, ingen kan fortelle hvordan andre skal leve sitt liv...?

[Donpedro]

De voksne jeg kjenner som er enebarn sier innimellom at det er strevsomt å ha ansvaret for gamle foreldre alene.

På den annen side så er det ikke sikkert at alle søsken bor i nærheten av gamle foreldre likevel (eller gidder å hjelpe dem), så det hender jo man må bære byrden alene uansett.

[Hermula]

Jeg har ei veninne som er enebarn. Begge hennes foreldre var også enebarn.

Hun har sagt:"Det er et overgrep å plalegge å få bare ett barn!"

Utsagnet får selvsagt stå for hennes regning, men jeg vet hva hun mener. Hun hadde lenge "ansvar" for sin syke mor. Nå når begge hennes foreldre er døde, har hun ingen nære slektninger som hun kan dele minner med.

Men ... ikke alle føler det sånn selvsagt. ... og det må også være opp til hver enkelt å ta sine valg. Kjenner flere lykkelige enebarn.

Jeg ønsker i alle fall minst 2 barn, og det er bl.a fordi jeg har satt så stor pris på å ha søsken. Tror man lærer mye av det. Uansett er det godt å være 2 med tilsvarende historie, og to om å følge opp foreldre som blir gamlere og gamlere.

[Donpedro]

Men det er jo ikke alltid man KAN få to barn, eller TØR få flere barn, med bakgrunn i ulike opplevelser man kan ha hatt i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Det er nok mye trist ved å være enebarn, men sikkert mye bra også. De jeg kjenner som er enebarn klager ikke ihvertfall. Så å si at det å kun være ett barn er et overgrep er jo litt trist mot alle de familier som ikke kunne få flere barn. Burde disse nærmest vært forpliktet til å adoptere?

[Gjest Mayamor]

Min venninnes gutt har det veldig fint iallefall. Men nå er ikke han voksen enda selvfølgelig...

[Nasevis]

På den annen side så er det ikke sikkert at alle søsken bor i nærheten av gamle foreldre likevel (eller gidder å hjelpe dem), så det hender jo man må bære byrden alene uansett.

←

Det er iallefall helt sant. Min far hadde fire søsken som alle bodde i nærheten, men alikevel meldte alle seg ut når det gjaldt å hjelpe moren med praktiske gjøremål mens hun levde. Den dagen arveoppgjøret begynte var de plutselig "hengivne barn" igjen.

Jeg jobbet en stund på et gamlehjem hvor det bodde en helskjønn dame på 94 år. Hun hadde to barn - en sønn og en datter om jeg ikke husker feil, som hun ikke hadde sett på 4-5år fordi de aldri hadde tid til å komme.

Så nei, barn er ikke noen garanti for at du har noen til å ta seg av deg når du blir gammel(jeg håper imidlertid at ingen får barn kun av den grunn).

[Lilith]

Jeg er enebarn og skulle ønske jeg hadde søsken, særllig nå som foreldrene mine begynner å bli gamle. Hvis jeg kan, vil jeg ha to eller tre barn. Men jeg klager ikke på oppveksten min, altså - det finnes verre ting enn å være enebarn

[Gjest Silmarill]

Men det er jo ikke alltid man KAN få to barn, eller TØR få flere barn, med bakgrunn i ulike opplevelser man kan ha hatt i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Det er nok mye trist ved å være enebarn, men sikkert mye bra også. De jeg kjenner som er enebarn klager ikke ihvertfall. Så å si at det å kun være ett barn er et overgrep er jo litt trist mot alle de familier som ikke kunne få flere barn. Burde disse nærmest vært forpliktet til å adoptere?

←

Nemmlig, jeg fikk kraftig svangerskapsforgiftning og sønnen min ble forløst i uke 27. Vi lå begge på respirator og sønnen min holdt på å dø fra meg mange ganger!

(Frisk, stor, kraftig oppegående gutt i dag)

Jeg fikk beskjed av legen om at tjangsen for at jeg skulle få svangerskapsforgiftning igjen var meget stor!

Tok derfor ingen tjangs på det!

Er forøvrig 100% enig i resten av innlegget ditt også!

Endret 20. april 2007 av Silmarill

[MrsC]

Å være enebarn er litt hva foreldrene gjør det til selv også. Man kan faktisk oppdra barnet til å underholde seg selv og bli en empatisk og sosial person uten "enebarnnykker" (som "alle" med søsken mener at enebarn har ). Det er heller ingen selvfølge at søsknene leker med hverandre som barn og trives i hverandres selskap som voksne.

Jeg har også vært borti mange situasjoner hvor foreldrene er gamle/ syke og hvor den ene av barna får hovedansvaret uansett hvor mange søsken de er. Ingen deling der i gården, nei. De andre har stort sett virket som om de er sjeleglade for at de slipper unna. Så om du er alene om å ta vare på dine foreldre som er gamle/ syke har etter mitt syn ikke noe å gjøre med om du er enebarn eller søsken.

Enkelte jeg kjenner har flere barn, men burde helt klart ha stoppet etter ett barn. De har verken tid eller økonomi til å følge opp tre, fire barn. Da mener jeg det er bedre å ha selvinnsikt til å ikke sette flere barn til verden enn det man kan håndtere.

Jeg har store problemer med å se hva som skal være så trist med å være enebarn. Selv hadde jeg en fin oppvekst og er både utadvendt og sosial og med en god porsjon empati. Ikke savnet jeg noen søsken når jeg var mindre heller. Lærte tidlig å underholde meg selv.

Ikke er jeg blitt en materialistisk pengesløser da jeg fikk faktisk færre ting enn det mine venner med søsken fikk, og hjemme hadde vi større inntekt enn de fleste av disse. Lærte i stedet og ta vare på sakene som var av god kvalitet noe mine venner som var søsken tydelig ikke lærte. Der var det bruk og kast.

Dersom man kun får ett barn er ikke det verdens undergang. Barn er meget tilpasningsdyktige (i motsetning til barnets egne og andre foreldre). Bedre å gi det ene barnet en trygg og sikker oppvekst hvor det både blir sett og hørt av foreldrene enn i en gjeng med barn der alt flyter fritt.

[dront]

Jeg synes det er en skikkelig drøy påstand å si at det er et overgrep å bare (velge å) få ett barn. Som andre her nevner er det ikke alltid den avgjørelsen er tatt på enkleste måte; flere enebarn jeg kjenner (voksne) har foreldre som enten var "gamle" da de fikk barn, eller det var f eks høyt konfliktnivå mellom foreldrene. De enebarna jeg kjenner har alle blitt veldig bra folk, og stort sett mer omsorgsfulle mennesker enn det _jeg_ er, som har vokst opp med søsken...

Jeg tror nok mange enebarn savner søsken og noen å dele erfaringer fra oppveksten med, men hvor dypt og traumatisk dette savnet er aner jeg ikke, stort sett virker det som det går veldig bra... Men klart noen ting kan bli vanskeligere, særlig det med omsorg for gamle foreldre har jeg sett er en byrde (feil ord, kanskje) for noen enebarn. Jeg tror de har lettere for å føle "for stort" ansvar fordi de ikke har fått samme "korreksjon" på forholdet til foreldrene som de med søsken kanskje gjør. Har f eks ei venninne, enebarn med relativt gamle foreldre, som i hele sitt voksne liv har vært redd for å flytte, reise bort over lengre tid og andre ting hun egentlig har lyst til, fordi hun tenker på de gamle foreldrene. Og det er først nå, etter 15 år i voksenlivet, at en av foreldrene faktisk begynner å bli skrøpelig...

Så noen ulemper er det jo. Samtidig er slike ting; relasjoner mellom foreldre og barn, noe som er så individuelt at det blir dumt å bruke det som entydige argumenter for antall søsken. Kjenner da til flere søskenflokker som har blitt godt traumatisert av foreldrene, så man er ikke berget bare fordi man har søsken...

[Gjest bada]

At mange velger å få flere enn ett barn, kan jeg godt forstå. Noen av fordelene med dette er jo også beskrevet i denne tråden.

Det at det finnes mange gode grunner til å få flere barn betyr ikke nødvendigvis at det å få bare ett er så veldig dumt.

Jeg har bare ett (stort) barn, og jeg har ingen planer om å få flere. Det ville ha vært fint å ha ett til, men da barnet mitt var i den alderen da man vanligvis begynner å planlegge søsken (2-4 år), var det å bli gravid igjen av ulike årsaker omtrent det dummeste jeg kunne ha funnet på. Så det at h*n er enebarn, er bare noe som har "blitt slik" på grunn av livssituasjonen jeg var i i noen år. Hvis jeg skulle blitt gravid igjen nå, ville det nye barnet også blitt et slags enebarn på grunn av den store aldersforskjellen til den førstefødte.

Jeg er fornøyd med å ha et enebarn, og er ikke misfornøyd med at det har "blitt slik", særlig fordi jeg vet at det i mange år rett og slett ikke var noe alternativ å få flere barn.

Ulempen med å være enebarn er slik jeg ser det er at det kan være litt ensomt til tider. Det er derfor viktig å ha nær kontakt med familier som har barn på samme alder, og ha felles middager, utflukter, ferier, osv.

[Gjest bada]

Jeg har forresten to venninner som bevisst har valgt å få bare ett barn. Den ene fordi hun vokste opp i en barnerik familie, og følte at foreldrene ikke hadde nok tid til å ta seg av hvert enkelt barn, og den andre fordi hun er veldig ambisiøs i jobben sin, og føler at hun rett og slett ikke har tid nok til flere barn. Begge disse enebarna er tenåringer, og jeg tviler på at de to det gjelder kommer til å ombestemme seg.