vil nok aldri bli lykkelig forelska

[Gjest Taxi]

Kan noen hjelpe meg til å omstille tankene mine? er det i det hele tatt mulig?

Jeg var sammen med en gutt i 4 år... han er min store kjærlighet. jeg har alltid vært ei vinglebøtte, aldri blitt ordentlig forelska, aldri visst hva jeg har villet. Derfor var det en fantastisk følelse for meg da jeg i 2002 ble stormforelska i T. Jeg var så sikker på at han ville jeg ha, og det jeg følte for han er vanskelig å beskrive. Da vi ble sammen var jeg verdens lykkeligste. Men det ble aldri bra med oss... Selv om følelsene var der, viljen var der... alt var liksom der. bortsett fra at vi ikke klarte å få det til å fungere i hverdagen. Jeg hadde mye frustrasjon inni meg store deler av tiden, jeg var mye såra og sint. jeg finnes ikke en kranglete person, jeg tar relativt lett på ting og er blid og omgjengelig. men med T følte jeg meg vanskelig, kjip og sur. det ble bare sånn... vi hadde forskjellig verdisyn, forskjellige prioriteringer, ville alltid forskjellige ting og var generelt forskjellige. Det gikk bare ikke!! det ble slutt totalt 3 ganger. da vi møttes igjen etter en stund, ble jeg stormforelska på nytt og denne gangen skulle vi klare det... men nei... da jeg gjorde det slutt gang nr 3 var jeg sliten av alt. da han prøvde å fikse med meg så ble jeg bare sliten langt inne i meg. jeg orka bare ikke. han var aldri slem mot meg! det må jeg si.... alltid snill, han gjorde mye for meg også, så jeg klarer nesten ikke helt å sette fingeren på hva det var som var problemet en gang. det ble bare til at jeg aldri fortalte han ting som skjedde i hverdagen min lenger, fordi han var lite entusiastisk og jeg følte bare han lo høflig. jeg lengtet etter romantikk og lidenskap, egenskaper som T var fullstendig blottet for. samtidig så hadde vi mye fra og jeg elsket han høyere enn noe. Men det skar seg da... det var en lettelse da det ble slutt, men sorgen kom etter 2 mnd og har liksom aldri gått over.

Etter 4 mnd ble jeg sammen med en annen. En herlig gutt som jeg virkelig har det knall sammen med. Alt det T ikke hadde som jeg savnet, det har han her. Han er romantisk, lidenskapelig, morsom, livsnyter... han får meg til å føle meg så bra! og det funker så bra. jeg føler meg glad, morsom, og som en lett person å være med... vi krangler så og si aldri. har vel hatt 2 krangler totalt, men jeg har takla det så bra fordi det har vært en krangel der jeg ikke har blitt såra ut av ville helvete. derfor har vi krangla, blitt venner igjen og jeg har fortsatt hatt en god følelse. han her føles på mange måter som den rette. vi vil de samme tingene, han er så super på alle områder, jeg er ikke vant til at det kan være så bra å ha kjæreste :D nå GIR jo forholdet meg energi, i steden for å TAPPE meg for energi som mitt forrige forhold gjorde. dette er jo nesten for godt til å være sant. jeg bare koser meg og vi er bestevenner i tillegg til kjærester. det er herlig. jeg vet hvor jeg har han, og jeg blir alltid glad av å snakke med han. MEN jeg har aldri blitt sånn ordentlig forelska som med T. Jeg er glad i han ja, jeg har følelser, jeg er tiltrukket... men jeg elsker ikke, og jeg har ikke så sterke følelser som for min eks. derfor tviler jeg i perioder. jeg har nemlig ikke sånn behov for å være sammen hele tiden, jeg vil ikke flytte sammen, jeg merker generelt at han føler mer enn meg. så derfor har jeg denne usikkerheten som jeg ALLTID har i forhold, bortsett fra med T.

Og jeg møtte selvfølgelig T for en stund siden og alt ble snudd på hodet, fordi følelsene kom tilbake igjen og det var så mye følelser liksom.

jeg lurer på om jeg bare må innfinne meg med at jeg alltid kommer til å føle sånn for T. han er jo min store kjærlighet, men det funka ikke, så sånn er det. Min nåværende kjæreste derimot, funker det med og han kan gjøre meg lykkelig... men stormforelska blir jeg nok aldri. jeg trodde jo ikke jeg hadde den evnen en gang før jeg møtte T. og jeg tror aldri jeg kommer til å føle sånn igjen. Jeg har liksom vært forelska 2 ganger i mitt liv eller noe så...

Hvorfor må det være sånn, og hvordan skal jeg klare å omstille meg?

For jeg kan jo aldri treffe T. Og jeg savner han så sykt mye.... enda det har gått 1 år. hulk.

Stakkars kjæresten min.

kjærlighet skal du få billig av meg:(

[Gjest Gjest]

Hmm, men hva med å ikke gruble så mye og heller gi dette forholdet mer tid? Ikke tenk så mye på fremtiden, lev heller i nåtiden og bare kos deg og kanskje ikke planlegg giftemål og unger med første.

Forholdet til han første vet du jo at ikke fungerte, så han er det bare å legge i glemmeboka.

[Knøttet]

Hmm, men hva med å ikke gruble så mye og heller gi dette forholdet mer tid? Ikke tenk så mye på fremtiden, lev heller i nåtiden og bare kos deg og kanskje ikke planlegg giftemål og unger med første.

Forholdet til han første vet du jo at ikke fungerte, så han er det bare å legge i glemmeboka.

←

Dette hørtes fornuftig ut! Og med tiden glemmer du nok T, deres forhold fungerer jo ikke uansett som du selv sier.

[Gjest Taxi]

så lett dere fikk det til å høres ut... :o

[Gjest Gjest]

Nekter å tro at det å bli forelska ikke er noe som kan settes igang på ett eller annet vis, muligens med blikkontakt, kroppsspråk mm. Har man først blitt sammen med noen man aldri har vert forelska i kan det være det aldri skjer fordi da regner man med at det aldri kommer til å skje, det må skje i starten, på ett eller annet vis..

[Gjest Gjest]

Lurer på hvordan man blir forelsket jeg. Er 32 og har bare vært det en gang, og det var ei jente jeg bare prata max. 2 setninger med. Hvor ofte er det vanlig å bli forelsket montro, og er alle parene som gifter seg/blir samboere forelsket?

[Elle Melle]

Bare en tanke:

Kanskje du er slik som meg, at du blir mer såret over ting og redd for å miste noen, jo mer du bryr deg. Og dermed blir du "vanskeligere" å ha med å gjøre jo viktigere kjæresten er for deg.

Det er lettere å være harmonisk når det står mindre på spill.

Er du mer eller mindre redd for å miste han du er sammen med nå enn han forrige?

[Gjest Taxi]

Bare en tanke:

Kanskje du er slik som meg, at du blir mer såret over ting og redd for å miste noen, jo mer du bryr deg. Og dermed blir du "vanskeligere" å ha med å gjøre jo viktigere kjæresten er for deg.

Det er lettere å være harmonisk når det står mindre på spill.

Er du mer eller mindre redd for å miste han du er sammen med nå enn han forrige?

←

mindre... jeg var ikke redd for å miste han andre heller, men jeg var vel litt i tvil enkelte ganger på om han virkelig elska meg. det var et par ting han gjorde eller ikke gjorde for meg, som gjorde at jeg tenkte: han ville vel ikke gjort sånn hvis han virkelig elska meg? men han er bare en sånn person...

han jeg er sammen med nå finnes det ikke tvil om. han stoler jeg 110 % på.