Hvis du ble forelsket i en annen

[Gjest =tentacle=]

Dette er en hypotetisk problemstilling, håper at mange vil komme med sine syn

Bakgrunnen er at en jeg kjenner lever med usikkerhet etter at samboer har blitt betatt av en på jobben. De synes det er vanskelig å avklare hva de kan forvente av hverandre i en slik situasjon.

Forestill deg at du har veldig god kjemi eller har blitt skikkelig forelsket i en annen (og tror det kan være "den rette"), og føler deg dradd mellom denne og samboer som du er glad i/elsker og har det ganske godt med. Du er veldig rådvill, og usikker på om du har satset på feil person.

Hva gjør du?

Kjemper imot forelskelsen, unngår personen osv?

Prøver å bli bedre kjent med personen, men uten å innlede et forhold?

Flørter, kanskje innleder et forhold?

Forteller samboer om problemet?

Hvis du forteller det til samboer, hvordan mener du at hun/han bør forholde seg da?

Stille ultimatum?

Gi deg tid til å tenke?

Gi deg rom til å bli bedre kjent for å finne ut hva som er riktig for deg?

Hvordan tror du din nåværende ville ha reagert i virkeligheten?

Jeg synes dette er et kjempevanskelig spørsmål. Det kan jo hende at Kari kan elske Per høyere enn Pål. Hvis Pål elsker Kari, skulle han da ideelt sett la henne finne ut av det og velge, eller skal han kreve at hun kutter ut Per med en gang så han kan beholde henne, selv om det kanskje ikke er til hennes beste? Skal Pål kutte ut Kari for å beskytte seg mot smerten og usikkerheten? Bør Kari ta et valg med en gang, som vil være mindre gjennomtenkt, av respekt for Pål som har en vond usikkerhet? Er Kari forpliktet til å gi slipp på det som kan være hennes livs kjærlighet, fordi hun er i et langvarig og stort sett godt forhold?

Hvis du var Pål, hva ville du ha gjort?

Noen tanker?

[Gjest *Magica*]

Det har skjedd meg mange ganger. Prøver å bare la det gli over, og det har heldigvis funket.

[Amalie_85]

Hmmm......jeg klarer ikke helt å se det for meg. For samboeren min er lissom alt for meg, det har aldri skjedd meg. Skjedde med x min da, men jeg var ikke mer enn 19, og jeg visste det aldri kom til å vare. Men dette skal vare. Så jeg ville nok ha kjempa!

For jeg tror ikke gresset er grønnere på den andre siden, for på denne siden er det blått

for jeg svever på skyer, selv etter 2 år så gir han meg sommerfugler

[Gjest Pax]

Det har skjedd meg mange ganger. Prøver å bare la det gli over, og det har heldigvis funket.

←

Ja, jeg tror det kan lønne seg å tenke gjennom slik på forhånd. Det er normalt å forelske seg, og man må nesten regne med at det vil skje, selv om man er i et etablert forhold.

Hvis man har tenkt over dette før det skjer, tror jeg det er lettere å forholde seg til det.

[Arkana]

Det kommer jo an på så mye, som hvor godt forhold man har, hvor lenge det har vart o.l. Man er jo ikke blind selv om man er i et godt forhold, man ser at andre mennesker er kjekke og hyggelige og kan bli betatt eller forelsket.

Jeg har vært sammen med samboeren min i 8 år og vi har et godt forhold. Det er vanskelig å forestille meg at jeg skulle bli så forelsket i noen andre at jeg hadde ønsket å kaste bort alle disse årene, opplevelsene, minnene og følelsene. Og det er vel i grunnen her sakens kjerne ligger. Det er vanskelig å sammenligne en forelskelse og et langvarig kjærlighetsforhold. Man vet ikke hvordan forelskelsen vil utvikle seg, om det virkelig er noe mer der. Hvordan vet man at det er ens livs kjærlighet, trodde man ikke at det var det i det nåværende forholdet også? Alle de turbulente følelsene man gjerne har i en forelskese er jo svært overveldende, men jeg tror ikke de på noen måte sier noe om hvordan et evt langvarig forhold med den personen vil være. Kort fortalt, det skal svært mye til for at jeg skulle en gang tenke på at et evt nytt bekjentskap skulle utvikle seg til å bli et bedre forhold enn det jeg har. Det er ikke sammenlignbart en gang. Hadde jeg vært i et dårlig forhold derimot hadde kanskje disse nye følelsene vært sparket jeg trenger for å innse at man kan få bedre. Så, konklusjonen blir at jeg kanskje hadde beholdt et vennskap med denne nye personen (i full åpenhet overfor samboeren, men sannsynligvis uten å fortelle om forelskelsen), men det skal mer til for at jeg går fra samboeren min.

[Gjest Bellatrix]

Dette er en hypotetisk problemstilling, håper at mange vil komme med sine syn

Bakgrunnen er at en jeg kjenner lever med usikkerhet etter at samboer har blitt betatt av en på jobben. De synes det er vanskelig å avklare hva de kan forvente av hverandre i en slik situasjon.

Forestill deg at du har veldig god kjemi eller har blitt skikkelig forelsket i en annen (og tror det kan være "den rette"), og føler deg dradd mellom denne og samboer som du er glad i/elsker og har det ganske godt med. Du er veldig rådvill, og usikker på om du har satset på feil person.

Hva gjør du?

Kjemper imot forelskelsen, unngår personen osv?

Prøver å bli bedre kjent med personen, men uten å innlede et forhold?

Flørter, kanskje innleder et forhold?

Forteller samboer om problemet?

Hvis du forteller det til samboer, hvordan mener du at hun/han bør forholde seg da?

Stille ultimatum?

Gi deg tid til å tenke?

Gi deg rom til å bli bedre kjent for å finne ut hva som er riktig for deg?

Hvordan tror du din nåværende ville ha reagert i virkeligheten?

Jeg synes dette er et kjempevanskelig spørsmål. Det kan jo hende at Kari kan elske Per høyere enn Pål. Hvis Pål elsker Kari, skulle han da ideelt sett la henne finne ut av det og velge, eller skal han kreve at hun kutter ut Per med en gang så han kan beholde henne, selv om det kanskje ikke er til hennes beste? Skal Pål kutte ut Kari for å beskytte seg mot smerten og usikkerheten? Bør Kari ta et valg med en gang, som vil være mindre gjennomtenkt, av respekt for Pål som har en vond usikkerhet? Er Kari forpliktet til å gi slipp på det som kan være hennes livs kjærlighet, fordi hun er i et langvarig og stort sett godt forhold?

Hvis du var Pål, hva ville du ha gjort?

Noen tanker?

←

Hvis jeg bare har det ganske bra i det forholdet jeg eri så må jeg vurdere å bryte det. Samtidig har alle forhold bølgedaler, så jeg må også vurdere om jeg tror vi noen gang vil få det veldig bra igjen.

Hvis jeg finner ut at jeg vil bli i det forholdet jeg er i så vil jeg prøve å ha minst mulig kontakt med den andre og prøve å tenke på mannen min og på det gode vi har sammen.

Du spør om jeg vil stille et ultimatum? Den skjønte jeg ikke, for hvis jeg har forstått rette betydningen av ordet ultimatun, så har jeg vel ikke noen "rett" til å stille noe ultimatum overfor noen om det er jeg som har havnet opp i en sånn situasjon.

[Gjest Blondie65]

Det er et uttrykk som heter: Hvis du elsker noen så sett h*n fri, kommer h*n tilbake til deg er h*n din, hvis ikke var h*n aldri det.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ville gjort. Jeg er en svært lite sjalu type selv og jeg kan ikke utstå sjalu partnere. Hvis jeg ble fasinert av en annen tror jeg jeg ville fortalt det - dersom partneren ikke var av den sjalu sorten. Hadde vi et godt forhold ville jeg bekjempet følelsen og sett etter mulighet til å utvikle det forholdet jeg hadde enda bedre.

Forelskelse/fasinasjon er noe som kommer og går hele livet. Men hvis man allerede er i et godt forhold der det både er gnist og dypere følelser kan jeg ikke skjønne vitsen med å la enhver forelskelse/fasinasjon bli til virkelighet.

Hvis man derimot ikke er i et godt forhold er det min mening at man trenger tid alene mellom forholdene før man springer inn i et nytt et.

Verden er imidlertid ikke alltid så enkel og når man er midt opp i det hele er det vel ikke så enkelt å skille det ene fra det andre.

[Trampe]

Et langvarig forhold vil alltid gå opp og ned, og følelsene man har for hverandre vil aldri være konstante. Det er helt normalt å bli betatt av andre mennesker. Jeg jobber nå sammen med en jeg liker veldig godt, jeg vet at han liker meg også, og om jeg ikke var gift hadde jeg nok kasta meg på flørtern så fort som bare det. Men jeg er faktisk gift. Jeg har en mann som forguder meg over alt i verden, og det kunne ikke falle meg inn å gjøre noe med noen andre da. Min mann kjenner min arbeidskollega, og mobber meg litt nå og da med det. Han vet godt at vi trives veldig godt sammen, men han stoler på meg og er ikke sjalu. Jeg er veldig heldig som har en sånn mann. Greit nok, jeg er ikke forelsket i denne fyren i det hele tatt, jeg vil ikke si jeg er betatt heller, men det er lett å bli sjalu når partneren treffer en hun trives godt sammen med og prater mye om.

Jeg mener at det ikke er utroskap å være betatt av andre mennesker. Jeg tror at min mann vil treffe mange andre kvinner i løpet av hans forhold til meg som han godt kunne vært sammen med om han var singel. Men han er ikke singel, og dermed er den døren lukket. Det beste man gjør er å la være å tenke på det, flyktige forelskelser går over hvis man ikke gir dem noe å vokse på.

Det er vanskelig å gi konkrete råd til Pål, men om hun virkelig elsker ham vil hun finne ut av det der selv. Han vil få en tøff tid hvis han går og tenker, men om forholdet er sterkt går det som oftest bra. Om han overreagerer, hyler og roper og nekter henne å se denne mannen kan det slå feil ut.

Dette er lett å si, men ikke lett å gjøre. Jeg kjenner lusa på gangen og ville nok ha nektet min mann all kontakt med denne andre som kunne ta ham fra meg. Det er jo en forferdelig tanke at partneren vurderer å gå fra en. Om jeg noen gang kommer i en slik situasjon håper jeg at jeg greier å la ham finne ut av det selv, og ikke overreagere.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg var i et godt samboerforhold ville jeg ikke hatt kotakt med en annen mann som vekket romantiske og erotiske følelser i meg. Jeg ville forsøkt å "overføre" disse følelsene til samboeren istedet og satset på samboerforholdet.

Hvis samboerforholdet var destruktivt og jeg ikke hadde tro på at det kunne "repareres" ville jeg uansett avsluttet forholdet. Og håpet at den andre personen var villig til å vente til forholdet var helt avsluttet og vi hadde flyttet fra hverandre.

Jeg har mest tro på å satse på et langvarig forhold. Så lenge det ikke er vold eller utroskap. Jeg tror også det er en fordel å være singel noen måneder før man får ny kjæreste. Selv om behovet for bekreftelse kan være stort i en sliksituasjon. Tror man er bedre i stand til å ta rette valg hvis man ikke stresser. Samtidig viser man respekt for eks samboeren, og det de har hatt sammenhvis, man ikke går rett til en annen.

[gompen]

Jeg ville fortalt det til partneren min med en gang, så vi begge visste hvordan det lå an. Så ville vi sammen funnet en løsning som hadde passet for begge to.

Dette snakket vi om tidlig i forholdet, og vi er enige om at evnen til å forelske seg ikke forsvinner selv om man er i et forhold. Vi er enige om å være åpne og ærlige med hverandre om det, hvis en (eller begge) av oss blir forelsket i andre. Å være forelsket i noen er ikke undergangen for forholdet, så lenge begge er enige om hvordan man skal forholde seg til det.

Får vel legge til at vi begge er av den minimalt sjalu typen

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette var lett, for denne situasjonen har jeg vært i

Man bekjemper følelsene og gjør det som må til for at de skal gå over. Det er ikke lett, men det eneste man kan gjøre. For dersom man skal bytte forhold hver gang man blir betatt av noen, blir man aldri lenge i et forhold, ikke gift og kan iallefall ikke stifte familie. Man må bare innse at det finnes andre der ute man kan ha god kjemi med. Men man vet ikke hvordan det er å være i forhold med disse. Det kan jo gå til helvete, og skal man da kaste et forhold på båten for noe man ikke vet hva er? dersom argumentet er at forholdet går litt dårlig nå, ja, da sier jeg get real. For alle forhold går i bølgedaler, og man kan ikke forvente at et forhold alltid er bra. Slik er det bare. Man må jobbe seg gjennom motgangen sammen, og slik fortsetter livet, opp og nedturer. Har man ikke forstått eller innsett det vil man ha vanskeligheter med å klare å stifte familie og være lykkelig.

Man vet hva man har, men ikke hva man får, og gresset er ikke grønnere på den andre siden. Skal man gå ut av et forhold bør det være fordi forholdet er noe dritt, ikke fordi noen man tror er bedre har dukket opp.

[Gjest Ærlig_gjest]

Joda, jeg har vært i denne situasjonen et par ganger og svarer selvfølgelig - som alle andre - at man holder seg unna, skrur av følelsene for den andre personen og andre fornuftige ting som at man ikke kaster et langvarig, godt forhold på båten for en forelskelse.

Men har også opplevd at tiltrekningen er så sterk at jeg mistet kontrollen og at fornuften ikke kunne styre meg. Hodet sa nei, mens munnen sa ja samtidig som jeg oppdaget at hånden min strøk ham over kinnet. Det ble "bare" et kyss, og etterpå tenkte jeg med forferdelse på hva jeg hadde gjort. Bestemte meg selvfølgelig for ikke å dyrke fram dette, men neste gang jeg møtte ham var jeg like fortapt igjen. Vi hadde et forhold som varte i 6 mnd før han var den som klarte å bryte det av, dette er 2 år siden.

Hvis jeg var i et godt samboerforhold ville jeg ikke hatt kotakt med en annen mann som vekket romantiske og erotiske følelser i meg. Jeg ville forsøkt å "overføre" disse følelsene til samboeren istedet og satset på samboerforholdet.

←

Det er vel ikke alltid man kan velge å ikke ha kontakt med den som vekker noe hos en...

[Gjest Frøken Titt]

Jeg hadde prøvd å la det gli over.

Tror ikke han hadde tatt det så pent heller nei. Noe jeg er glad for. :rødme:

[Gjest Mayamor]

Med tanke på vår allerede kompliserte familie med mine/dine/våre barn, ville jeg unngått kontakt med det mennesket som jeg kunne blitt forelsket i. Mest fordi jeg vet at samboer har alle de kvalitetene jeg ser etter i en mann, deretter fordi jeg vet hvor høyt vi elsker hverandre, for ikke å snakke om barna våre (traumer for dem å miste den tryggheten de har nå). En forelskelse går over, ekte kjærlighet ligger der i bunn dersom en er snille med hverandre, ærlige ovenfor hverandre og da håper jeg at jeg vil kunne stå sammen med samboer i de onde dagene også.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Joda, jeg har vært i denne situasjonen et par ganger og svarer selvfølgelig - som alle andre - at man holder seg unna, skrur av følelsene for den andre personen og andre fornuftige ting som at man ikke kaster et langvarig, godt forhold på båten for en forelskelse.

Men har også opplevd at tiltrekningen er så sterk at jeg mistet kontrollen og at fornuften ikke kunne styre meg. Hodet sa nei, mens munnen sa ja samtidig som jeg oppdaget at hånden min strøk ham over kinnet. Det ble "bare" et kyss, og etterpå tenkte jeg med forferdelse på hva jeg hadde gjort. Bestemte meg selvfølgelig for ikke å dyrke fram dette, men neste gang jeg møtte ham var jeg like fortapt igjen. Vi hadde et forhold som varte i 6 mnd før han var den som klarte å bryte det av, dette er 2 år siden.

Det er vel ikke alltid man kan velge å ikke ha kontakt med den som vekker noe hos en...

←

Nope, men man kan alltid velge hva man gjør...........

[Knøttet]

Jeg var i den situasjonen for endel år tilbake ... Jeg sa ikke noe til samboeren min, og fortsatte å være venn med han jeg var forelsket i, men vi gjorde ALDRI noe galt, aldri! Samboeren min fant ut av dette, og mente jeg hadde vært utro- at vi hadde hatt sex og alt sånt, og det ble slutt. Han sa at jeg skulle ha sagt det til han, slik at han viste hva som foregikk, men jeg turte ikke.

Hadde jeg vært lykkelig i forholdet jeg var i hadde jeg nok ikke forelsket meg i han, men jeg var ikke lykkelig og jeg har det mye bedre med han andre- han er den rette for meg, ikke eks-samboeren min.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror og håper jeg ville tatt avstand til personen om mulig dersom jeg ble betatt. Ser faktisk ikke noe stort poeng i å si det til samboer. Jeg tenker at dette sikkert skjer noen ganger hvis man er sammen i mange år, men at det stort sett går over. Jeg har en venninne som hadde en kjæreste som fortalte henne at han var litt betatt av en annen. Han forventet at hun skulle ta det med stor ro, og fortsette som ingenting hadde skjedd. Han var så opptatt av at det var helt naturlig, og ingenting å bekymre seg over. Han hadde sikkert rett, men i dette tilfellet syns jeg ikke han burde sagt noe. Jeg er for åpenhet, men ikke på absolutt alt. Hvis jeg kommer i den situasjonen, ser jeg ikke noe poeng i å såre samboer unødig dersom jeg har alle intensjoner om å fortsette samlivet. Hvis det er alvorlig, og jeg er i tvil om jeg vil fortsette, blir det vel noe annet.

Venninna mi gjorde det forøvrig slutt ikke lenge etter. Hun klarte ikke la være å tenke på hun andre, samtidig som hun ble provosert av at kjæresten syns hun oppførte seg barnslig som ikke bare kunne komme over det. Hun fikk rett og slett ikke lov til å reagere på informasjon som hun helst ikke ville hatt.

Endret 19. april 2007 av Frk Åberg

[Tiit]

Sammenlikn svar i denne tråden og denne http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...0entry4475300. Er det forskjell om det gjelder kvinner eller menn, eller hva?

[Gjest Fruktfat]

man må regne med at både en selv og partneren vil bli betatt og kanskje forelsket i andre gjennom et langt liv, det er helt normalt. men man _må_ jo ikke gjøre noe med det! en forelskelse glir over. som med alt annet er det et valg man må ta, jeg velger kjæresten min.

senest i dag hadde jeg besøk av en "reparatør", han er helt utrolig nydelig, nesten sånn at det kiler i magen, hehehe. sambo vet at jeg synes denne mannen er veldig fin, bryr seg ikke om det.

både han og jeg trenger bekreftelse fra andre at vi ser ok ut, synes bare det er morsomt begge to. heldigvis.

betatt er en ting, forelsket en annen (for meg). om jeg hadde blitt forelsket i en annen ville jeg nok ikke sagt det til samboeren min, og har vel heller ikke lyst til å høre om han blir det heller (på samme måte som at jeg ikke vil høre det om han skulle være utro noen gang).

[Gjest Gjest]

Min mann er arbeidsgiver på et sted hvor det jobber stort sett studenter og nesten alle er unge kvinner. Det skal godt gjøres om han ikke opplever å bli betatt eller forelsket en eller flere ganger etterhvert som årene går Selv blir jeg eldre og eldre og kan ikke være ny, ung og spennende lenger.

Hva han gjør når forelskelsen kommer vet jeg ikke. Tror jeg hadde gjenkjent signalene rimelig fort, så vi får ta oss en prat når den tid kommer

For min del ble jeg bittelitt betatt av en mann for en stund siden. Helt uskyldig,men jeg fortalte det til min mann og sa at jeg savnet mer kroppskontakt og tid som kjærester. Han taklet det fint. Han vil jo selvfølgelig ikke at jeg skal tenke for mye på andre så han anstrengte seg litt ekstra etter den praten.

Jeg oppsøkte selvfølgelig ikke den andre. Holdt meg helt unna.