Min kjære familie

[Gjest Utlogget nå*]

Prøvde å legge denne inn under vi som sørger. Ikke fordi at noen er døde, men fordi det føles omtrent sånn Men ettersom jeg ikke vil logge meg inn med dette innlegget, så måtte det bli her.

Krig i familien er tema, og det er forferdelig trist :cry:

Det handler om min søster og min bror. De "hater" hverandre. Det hele begynte med en bagatell og har utviklet seg til hat og trusler. Jeg skriver "hater" fordi jeg tror at de innerst inne savner hverandre og er glad i hverandre. De har hatt så mye fint sammen.

Men ettersom tiden har gått(to år), så har ord blitt sagt som er veldig vanskelig å ta tilbake og veldig vanskelig å glemme.

Den ene av de har valgt og aldri ta kontakt igjen på noen som helst måte, har også nektet sine barn og ha noe med den andre å gjøre.

Den andre reagerer med å sende hat-sms, rive i stykker alle familiebilder o.l.

En av de har alltid hatt nerveproblemer og trenger i mine(og andres) øyne hjelp, men nekter å se det selv. Vi andre er kjemperedde for hva dette kan føre til.

Man leser jo om familitragedier nesten daglig og når man føler at en man er glad i er en tikkende bombe, så blir man jo redd.

H*n sistnevnte har valgt å innta en isfront mot resten av familien(som ikke er stor), fordi vi ikke tar avstand fra den andre parten.

Hvordan kan vi det? Vi var ikke tilstede når konflikten oppstod. Vi er glade i dem begge.

Den andre parten har valgt å respektere det, og h*n har vi god kontkt med.

Nå har det seg sånn at jeg savner h*n som har valgt oss bort veldig.

Savner barna til denne personen. Barna som jeg alltid har hatt så god kontakt med, og som selvfølgelig blir påvirket av mor og far

H*n og jeg har alltid hatt et fantastisk forhold, helt fra vi var små, og jeg føler at jeg har mistet h*n, og det gjør sykt vondt :cry:

Samtidig må jeg være den sterke og støtte min mor som naturlig nok lider ennå mer under dette enn meg.

Har selvfølgelig prøvd å snakke med dem, men ettersom begge mener at den andre er ond, så nytter det ikke. Jeg kan bare være der om de trenger meg og vise at jeg er glad i dem. Av og til blir jeg skikkelig sint og har lyst til å fortelle hva jeg mener om det, men i det øyeblikket jeg gjør det har jeg tatt parti, derfor har jeg latt det være.

Vi andre kan tenke og mene mye, iallefall om det som har skjedd i ettertid av "bagatellen", men i det øyeblikket vi deler de tankene og meningene, så har vi tatt parti.

I mine øyne er det ikke noen løsning på dette nå, og det tror jeg aldri det blir heller, men jeg kan ALDRI slutte å håpe og be.

Så grunnen til at jeg skriver dette, er vel ikke for å få råd, men rett og slett for at det er godt å skrive det ned. Kanskje et lite håp om at noen av de innvolerte leser dette, og får opp øynene.

Har noen opplevd noe lignende i sin familie?

[Thelma]

Har nok aldri opplevd det nei.

Men har en bror som ikke bryr seg om oss andre (speiselt meg) Tror det kommer av at jeg er yngst og han mener jeg ble litt bortskjemt som barn. Hadde det ikke vært for hans kone så tror jeg ikke jeg hadde hatt noen kontakt med han.

[Gjest Ulva35]

Opplever selv noe lingnende, og jeg vet hvor vondt det er. Vil ikke gå noe nærmere inn på det her.

Så jeg ville bare gi deg en trøste

[Gjest Gjest]

Man velger ikke sin familie..... Det gjør man med alle andre...

Jeg sier ikke at dere bare skal godta situasjonen og at det ikke er vondt å oppleve og alt det der. Men som en person som kommer fra en familie med en mor som man ikke kan omgåes på en normal måte så kan jeg forstå at slike ting kan oppstå. Og det at det er snakk om familie gjør det på en måte til noe som man bare må tvinge seg til å gjøre, og dette må jeg si at jeg er utrolig lei av, og det sårer meg hver dag når jeg tenker på det.....

Mange familier har medlemmer som bare ikke kan være venner akkurat som det er blandt mennesker som ikke er i familie. Det er det jeg har forsonet meg med i alle fall, selv om jeg omgåås min mor like ofte som før...

[Gjest Utlogget nå*]

Takk for klemmen Ulva35. En tilbake til deg.

Gjest: Jeg vet at man ikke kan velge familie og jeg vet også at de finnes mange grunner til at noen faktisk må velge bort sin familie.

Men sånn er det faktisk ikke her. Vi har alltid vært en sammensveistet familie, helt til denne bagatellen ødela hele familien.

Og det er fryktelig vanskelig. Når man i tillegg vet at en av de innvolerte, som jeg er veldig glad i trenger hjelp uten å se det selv, ja da blir alt bare veldig trist.

[Gjest Corto Maltese]

Jeg og min store søster var slik i en god del år vi snakket ikke med hverandre det var et dirkete hat mellom oss. Men det har nå gått over du kan jo håpe det samme skjer med din bror og søster. For det er nok ikke så enkelt for de andre i familien når 2 familie medlemmer hater verandre.

[Gjest Gjest]

Jeg og en av mine søsken hadde også lange perioder hvor vi ikke ville ha noen kontakt, men vi lot ikke barna merke noe. Barna møtte hverandre hos besteforeldrene og andre i familien. Vi er venner etter mange år som uvenner, og krangler nå går det fort over. Det er som regel bare bagateller og det finnes større ting og verre ting som kan skje.

Dere i familien kan ikke blande dere inn, men forsøke å være tilstede for barnas del og få din bror til å forstå at hans forhold til din søster ikke må overføres til barna, som er den uskyldige part.

Det aller beste er å bare la gamle krangler ligge og gå videre som om det ikke har skjedd. Å starte med å krangle om hvem som hadde rett i en gammel diskusjon er ikke det smarteste trekket man kan gjøre.

Vår familie lot som om det ikke var noen krangel og snakket om den andre som normalt og som om ingenting var skjedd. Det var irriterende, men de sa i fra at de ikke ville eller kunne ta parti.

Lykke til.