Når man har forskjellig syn på barneoppdragelse

[Dalila]

Si at den ene i forholdet er ganske "streng", mens den andre er "snillere". Begge tror på tydelig grensesetting, men det er litt uenighet om hvor grensene skal gå...

Ingen av partene er ekstreme i sin strenghet/snillhet. Bare forskjellig fokus på en måte. Den "snille" mener at mye må foregå på barnas premisser, mens den "strenge" mener at man ikke kan legge opp alt etter barna, noen ganger må de lære at det foregår ting som ikke er bare for dem.

Hvordan blir det da når man får barn sammen? Kan man utfylle hverandre eller blir det en evig kamp? Noen som har meninger om dette?

[Malama]

Spørs hvor gode man er på å snakke sammen og inngå kompromisser da...

Dersom ingen av dem noen gang vil "gi seg", så er det vel å be om "utfrodinger i samlivet"... men om man er forberedt på at dette er noe man må løse, og da av og til gi seg, inngå kompromisser, akseptere at det gjøres på en annen måte enn man selv ville gjort det av og til... ja, da kan man nok utfylle hverandre, og gi barna en god oppvekst likevel.

[Furstina]

Jag anser att man bör vara någolunda samspelta i samlivet och livssyn för att både kunna leva samman men särskilt för att kunna uppfostra barn.

Det viktigaste är nog att man kan prata om principerna och enas. För jag anser att barnen inte mår inte bra av dubbla budskap.

Jag har ett flertal vänner och bekanta (som jag tycker mycket om och detta är INGEN kritik gentemot dem) som jag dock aldrig skulle kunna tänka mig att ha barn tillsammans med eftersom vi har ganska stora skillnader i åsikter kring barnoppfostran, matvanor, leksaksbruk och konsumtion, religiösa värderingar med mera. Jag säger inte att deras är bättre eller sämre än mina - bara att de skulle kollidera stort om vi hade gemensamt ansvar för barn som skulle uppfostras. Att de uppfostrar sina barn på ett annat sätt än mig är ju inget problem när vi träffas och umgås. Hade det varit min man å andra sidan hade vi haft dagliga kamper tror jag.

[Dalila]

Man må selvfølgelig finne en felles linje som begge kan legge seg på, men vil dette fungere i praksis? Eller er det så enkelt som at far kan være strengere enn mor, og at dette egentlig ikke er et problem. Mine foreldre var ganske forskjellig i lynne, for eksempel. Mamma ble svært sjelden sint, og vi kunne dille litt mer, mens når pappa sa noe så visste vi at det var "alvor"

Kan ikke si at jeg fikk noen varige mèn av det. Så lenge man er enige om de store linjene, som for eksempel kosthold, hva som er lov/ikke lov innenfor husets vegger, hva man vil lære barna av verdier osv, og kan kommunisere og kompromisse så kan man vel finne ut av det. Tror aldri mannen min ville trosse mine prinsipper i en sak.

Jeg har funnet meg en "gammeldags" mann, litt sånn tradisjonell far. Jobber mye, har ikke vært vant til å delta så voldsomt i barnas hverdag. Det blir et puslespill når man har så forskjellig utgangspunkt

[Scorpina]

Vi snakket endel forut prøvinga når vi bestemte oss for å bli foreldre om dette med barneoppdragelse. Hvor sto jeg i forhold til leggetider f.eks. Hvor sto han? Hva med grensesetting? Vi fant jo (heldigvis hehe..) ut at vi var rimelig samkjørte men var enige om at hvis det var noe vi så forskjellig på skulle vi ta det opp kun jeg og han uten at ungen sto i midten og ble dratt i hver sin retning. Idag, 9 år senere (og med nr 2 på vei) har vi funnet en kjempefin oppdragelsesvei. Hvis far sier nei til noe så sier IKKE jeg ja til barnet bl.a. Hun vet at HAR pappa sagt nei, nytter det ikke å komme til meg. Å undergrave hans avgjørelse ville for det første skape utrolig mye irritasjon fra far og ikke minst forvirring for jentungen.

[Gjest =tentacle=]

Jeg tror det er en fordel å ha en viss grad av forskjellig utgangspunkt.

Til syvende og sist bør man kunne dra i samme retning, men kanskje drar man i den mest gunstige retningen om linjene blir trukket opp med det beste fra begges syn, enn om to som tenker likt ikke trenger å bli utfordret av den andres verdier og ønsker for barnet?

Alt er jo relativt, man er nødt til å kunne stole på at selv om den andre forelderen bestemte hver minste detalj, så ville ungen ha gode muligheter til å både være trygg, få utvikle seg, og bli et bra menneske.

[Dalila]

Ja, vi tenker jo på at vi kan utfylle hverandre... Ingen av oss er fastlåste, og vi ser jo at vi kan justere oss litt etter hverandre i forhold til hvordan vi har gjort ting hittil.

Og å være villig til å kommunisere og utvikle seg er jo veldig viktig.

Skriver forresten under på at det er viktig å ha en felles plattform overfor barna, og ta eventuelle diskusjoner "på kammerset".

[Gjest care]

Jeg selv har erfart at det du skriver her er mer regelen enn unntaket.