hva er forskjellen her?

[ATV]

caracal skriver i en diskusjon her inne ( http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=261594 ) følgende kloke ord :

Legger merke til at mange sitter på gjerdet og venter. Da kan man risikere å vente lenge. Det er forskjell på å gjøre seg tilgjengelig og å være desperat.

så hvor går grensen? føler deg desperat bare du sier hei til noe og du føler deg ikke mindre desperat om du reklamerer med at er singel.

Er det noen som har den hemelige formelen for hvor grensen går og hvordan man ikke trår over grensen?

[Gjest Maxagaze]

Fant ut jeg ikke hadde noe fornuftig å komme med allikevel..

Endret 16. april 2007 av Maxagaze

[Fønix]

Slik jeg tenker, handler det ikke om å finne en grense, men om ulike måter å oppføre seg på.

[Gjest Viktor]

Er ikke den grensen ganske så subjektiv? Kan man streke opp en allmenn gyldig grense?

Desperasjon er én ting. Hva desperasjonen bunner i, og på hvilke måter den gjør seg utslag, er derimot noe helt annet.

[Caracal]

Jeg ser det er flere postinger her inne som for så vidt tar for seg samme tema. Kunne godt skrevet dette svaret på ”menn skremt av damer som vet hva de vil” men siden det ble referert til mine tidligere svar velger jeg å skrive her.

Å gjøre seg tilgjengelig som singel er det jeg sikter til. Med det mener jeg å ferdes der det er mulighet for at ting kan skje uten å nødvendigvis fly rundt å rope: Hei! til alle man ser. Her er det kun egen oppfinnsomhet som vil holde deg tilbake. De aller fleste vet hvordan de skal være åpne og imøtekommende mot andre mennesker. Dette kan i mange tilfeller være nok. Men nå kommer jeg til paradokset. Når veldig mange, spesielt jenter er single hva gjør de da? Jo, de sier til alle: jeg skal bare ta det kult. Bare la ting skje. Tenker ikke noe på det, bare seile med så skjer det nok noe. Og som regel så skjer det noe etter en stund. Men med hvem???

Kanskje nettopp pga at ting bare skal skje så går den beste ”matchen” videre til noen som er mer imøtekommende og åpen. Mens en mindre interessant person er den som prøver seg fordi han også vil at ting bare skal skje og får napp.

Matchen er mindre vellykket men pga forelskelse og tid det tar å date ++går det kanskje 2 år før bruddet oppstår. Bortkastet tid!!!

Så over til internett dating og profiler.

Som viktor sier så er det mange profiler med krav. Har sett dem og bladd forbi. Om jeg så hadde oppfylt hvert eneste ett av dem hadde jeg aldri tatt kontakt med noen som har dette som innfallsport for å bli kjent med andre. På den motsatte side er det utrolig mange profiler som tydeligvis ikke er blitt lagt noe særlig flid i. Upersonlig beskrivelse fulle av generellheter og bilder som er tatt fra mindre vellykkede fester osv. Blar forbi de også. Så tenker jeg hvorfor lager noen en slik dårlig profil av seg selv. Er ikke dette tross alt den viktigste annonsen i ditt liv. Jeg har spurt mange jenter om dette, og svaret jeg får er at hvis det blir for seriøst så er fallhøyden så stor hvis man ikke treffer noen. Da tenker de på venner og andre som vet at de ligger på nett.

På denne måten ekskluderer mange seg fra hva den normale mannen ser etter. Menn tenker: Hvorfor skal jeg kontakte en jente som ikke ser ut til å være en ”fangst” ?

Hvorfor vil jeg kontakte en kvinne som setter slike store krav før man treffes?

Derfor går de fleste videre i sin søken…

Caracal

[Cognizance]

Det er et viktig mellomtrinn her: Det å ta initiativ.

Det er stor forskjell på å bare gjøre seg passivt tilgjengelig for eksempel ved å plassere seg selv på et utested, og på å ta initiativ ved å ta kontakt med menn på utesteder også.

Det er også forskjell på å ta initiativ og å være desperat. Man kan ta initiativ selv om man er desperat, og man kan ta initiativ uten å være desperat.

Er man desperat, så er man desperat. Man blir ikke mindre desperat av å unngå kontakt med det motsatte kjønn, kansje heller motsatt.

Og er det nå så fordømt farlig å være desperat da? Det er jo en helt naturlig tilstand. Vi er mennesker og har behov. Hva så om vi skulle ende opp med å drite oss ut eller få noen til å tro om oss at vi er skikkelig desperate. Le, og lev videre.

[W. Wallace]

Det er et viktig mellomtrinn her: Det å ta initiativ.

Det er stor forskjell på å bare gjøre seg passivt tilgjengelig for eksempel ved å plassere seg selv på et utested, og på å ta initiativ ved å ta kontakt med menn på utesteder også.

Det er også forskjell på å ta initiativ og å være desperat. Man kan ta initiativ selv om man er desperat, og man kan ta initiativ uten å være desperat.

Er man desperat, så er man desperat. Man blir ikke mindre desperat av å unngå kontakt med det motsatte kjønn, kansje heller motsatt.

Og er det nå så fordømt farlig å være desperat da? Det er jo en helt naturlig tilstand. Vi er mennesker og har behov. Hva så om vi skulle ende opp med å drite oss ut eller få noen til å tro om oss at vi er skikkelig desperate. Le, og lev videre.

←

Amen!

Ingenting er morsommere enn å bli avvist med stil. Har et lager med hysteriske historier. Fordelen med å ta initiativ er at du i det minste får truffet masse mennesker. Jo flere man treffer, jo større er sjansen for å treffe noen du har lyst å tilbringe mer tid sammen med. Kanskje til og med en hel uke.

Uansett - har et inntrykk av at (og før dere leser det, jeg sier ikke ALLE) de aller fleste kvinner setter pris på at mannen tar initiativ. Da mener jeg selvsagt initiativ som i å gå bort å starte en samtale, ikke forsøke å sende telepatiske meldinger eller andre hint. Mange kvinner mener nemlig at å se på en person er å ta initiativ. Jeg nevnte det imaginære skiltet med "KOM Å PRAT MED MEG" i en tidligere tråd. Det finnes fremdeles kjønnsroller, enten folk innrømmer det eller ikke. En ting er sikkert, å sutre over at alt er så urettferdig kommer ikke til å forandre på noe. Ta initiativ!

[Gjest Gjest]

Amen!

Ingenting er morsommere enn å bli avvist med stil. Har et lager med hysteriske historier. Fordelen med å ta initiativ er at du i det minste får truffet masse mennesker. Jo flere man treffer, jo større er sjansen for å treffe noen du har lyst å tilbringe mer tid sammen med. Kanskje til og med en hel uke.

Uansett - har et inntrykk av at (og før dere leser det, jeg sier ikke ALLE) de aller fleste kvinner setter pris på at mannen tar initiativ. Da mener jeg selvsagt initiativ som i å gå bort å starte en samtale, ikke forsøke å sende telepatiske meldinger eller andre hint. Mange kvinner mener nemlig at å se på en person er å ta initiativ. Jeg nevnte det imaginære skiltet med "KOM Å PRAT MED MEG" i en tidligere tråd. Det finnes fremdeles kjønnsroller, enten folk innrømmer det eller ikke. En ting er sikkert, å sutre over at alt er så urettferdig kommer ikke til å forandre på noe. Ta initiativ!

Mannen bør ta initiativ. Alltid.