Aleneforeldre på sjekkeren

[Gjest =tentacle=]

En likeverdig kjæreste, eller avlastning med barnepass og et par ekstra hender til å rydde, vaske, lage mat, leksehjelp, henting/bringing til barnehage/skole/fritidsaktiviteter for ens barn?

Jeg synes det er helt strålende at par velger å dele oppgavene i sin sammensatte familie likt, men jeg synes det er rart at så mange mener at det er den nye parterens plikt å dekke inn forelderens oppgaver.

Jeg regner det som gitt at skaffer jeg meg barn, har jeg et selvstendig ansvar for å sørge for deres behov, sammen med faren, og hjelp til dette fra andre mennesker er et privilegium, ikke en rettighet.

Prøver å forstå hvorfor noen tenker "h*n får bare ta pakken" og "hva bør kjæresten overta av mitt husarbeid?".

[Gjest Gjest]

Tja, hva skal en svare på et slikt innlegg,da

Som alenemor ønsket jeg meg det samme som mange andre single,-en å elske, en å dele livet sammen med, en livspartner.

Det har jeg fått og vi har også fått barn. Det er klart at jeg ikke forventer at han skal elske mitt første barn som sine egne, men noen forskjellsbehandling ellers er utelukket.Det skulle tatt seg ut om han betalte og sørget for våre barn og ikke mitt.

Jeg er den som tar omtrent alt det som skal gjøres i huset, han er oppvokst med en hjemmeværende mor og er preget av det

[Gjest bada]

Det vil jeg tro varierer voldsomt fra person til person.

[Gjest Gjest]

det er vel rett foskjellig fra person til person

[Gjest Gjest]

Ja nå lurer jeg mest på hva som gjør at du har så utrrrrooolig sterke meninger og påstander om ting som tydelig ikke er så veldig gjennomtenkt...

Aleneforeldre er til opplysning ikke en egen menneskeart, men kan faktisk minne om vanlige mennesker med vanlige behov. Det hender de ønsker en livspartner som deler deres meninger og syn på ting, og vil da tilpasse søken etter en make på bakgrunn av dette....

Nei, spøk til side. Jeg tror de aller fleste ønsker seg en partner som elsker dem for det de er, og aksepterer at de faktisk har et barn fra før å ta hensyn til, og ønsker for dette barnet akkurat det samme som mulige fremtidige barn sammen med den nye partneren. Altså at om personen får barn sammen med den nye partneren så vil disse behandles på lik linje av begge parter i forholdet.

Jeg vil også tro at om jeg selv skulle bli sammen med en som hadde barn fra før så ville jeg ønske å behandle dette barnet på en måte som gjør at barnet føler seg ønsket fra min side også. Dette barnet er faktisk en stor del av det mennesket jeg hadde elsket i en slik situasjon. Men det er kanskje bare meg?

[Fønix]

Dette finnes det vel omtrent like mange svar på som det finnes single foreldre. Men her skal du i hvert fall få mitt svar.

Hvis jeg skulle få meg en kjæreste, forventer jeg ikke at hun påtar seg foreldreoppgaver for sønnen min. De håndterer jeg selv. Men jeg forventer at hun er interessert i å bli kjent med ham. En jente som ikke ønsker å tilbringe tid i lag med ham eller ser på ham som noe som ikke angår forholdet mellom henne og meg, er ikke aktuell som kjæreste for meg.

Når det er sagt, synes jeg vel det er naturlig at kjærester hjelper hverandre litt med forskjellige ting. Det har hendt at jeg har bedt en kompis hente sønnen min i barnehagen eller sitte barnevakt. Synes ikke det ville vært så snodig å spørre en kjæreste om det samme.

Når det gjelder husarbeid, stiller det seg litt forskjellig avhengig av om man bor sammen eller ikke. Så lenge vi ikke er samboere, skal hun få slippe å ta oppvasken hos meg. Flytter man sammen, forventer jeg derimot at hun tar litt ansvar for driften av hjemme. Eller tja... skal jeg være helt ærlig, er jeg ikke så sikker på at jeg forvente det. Men kan jo håpe at hun ikke roter og griser alt for mye.

[Wildy]

Jeg forventer at min partner er med på å drive hverdagen her i huset. Det forventer jeg også av venner som bor her for en kort periode. Og det forventer jeg av ungene mine. Min kjære er ikke "anskaffet" som et par ekstra hender. Han har valgt å flytte sammen med oss. Og det medfører at han blir med på å drifte daglig familieliv. Koppvask og støvtørking er vel neppe rene foreldreoppgaver?

Bor man sammen deler man på oppgavene.

Når det gjelder barna forventer jeg at min partner er interisert i å bli kjent med de og delta i ting som er viktige for dem. For eksempel være med å høre på når min datter leser dikt foran hele skolen på 17.mai. Eller min eldste har solosang i skolerevyen. Eller avslutningskonserten på musikkskolen. Men rene foreldreoppgaver;som kontaktsamtaler og foreldremøter er mitt ansvar.Jeg forventer også at han følger de regler vi har blitt enige om når det gjelder hva ungene har lov til og ikke. Han må mer enn gjerne diskutere med meg, men det vi blir enige om forholder vi oss til. Begge to.

[Gjest =tentacle=]

Tja, hva skal en svare på et slikt innlegg,da

Som alenemor ønsket jeg meg det samme som mange andre single,-en å elske, en å dele livet sammen med, en livspartner.

Det har jeg fått og vi har også fått barn. Det er klart at jeg ikke forventer at han skal elske mitt første barn som sine egne, men noen forskjellsbehandling ellers er utelukket.Det skulle tatt seg ut om han betalte og sørget for våre barn og ikke mitt.

Jeg er den som tar omtrent alt det som skal gjøres i huset, han er oppvokst med en hjemmeværende mor og er preget av det

←

Jeg er også vokst opp med hjemmeværende mor, kanskje jeg kan få en slik tilværelse som din mann har en dag?

[Gjest =tentacle=]

Ja nå lurer jeg mest på hva som gjør at du har så utrrrrooolig sterke meninger og påstander om ting som tydelig ikke er så veldig gjennomtenkt...

Hvis du har vært her lenge nok til å ha peiling på mitt KG-nick, er det kanskje en ide å etterhvert registrere et eget nick å feste sine meninger til?

Aleneforeldre er til opplysning ikke en egen menneskeart, men kan faktisk minne om vanlige mennesker med vanlige behov. Det hender de ønsker en livspartner som deler deres meninger og syn på ting, og vil da tilpasse søken etter en make på bakgrunn av dette....

Nei, spøk til side. Jeg tror de aller fleste ønsker seg en partner som elsker dem for det de er, og aksepterer at de faktisk har et barn fra før å ta hensyn til, og ønsker for dette barnet akkurat det samme som mulige fremtidige barn sammen med den nye partneren. Altså at om personen får barn sammen med den nye partneren så vil disse behandles på lik linje av begge parter i forholdet.

Jeg vil også tro at om jeg selv skulle bli sammen med en som hadde barn fra før så ville jeg ønske å behandle dette barnet på en måte som gjør at barnet føler seg ønsket fra min side også. Dette barnet er faktisk en stor del av det mennesket jeg hadde elsket i en slik situasjon. Men det er kanskje bare meg?

←

Kan godt hende at du er et mye bedre menneske enn meg, det håper jeg virkelig at veldig mange er.

Jeg har laget denne tråden fordi jeg blir overrasket over hvor mange som mener at det å få seg ny samboer medfører en rett til å halvere sine plikter overfor sine egne barn, og det er en holdning som jeg ikke skjønner bakgrunnen for.

At alle foreldre krever rom for å faktisk være foreldre til sine barn er noe annet enn at de krever at andre skal være foreldre for dem.

Endret 16. april 2007 av =tentacle=

[Gjest =tentacle=]

Bor man sammen deler man på oppgavene.

←

Det skal jo godt gjøres å ikke i noen grad dele på oppgaver i en familie, men hva er bakgrunnen for at mange regner det som en logisk sannhet at pliktene skal deles likt mellom to voksne når den ene bringer med seg 2-3 barn inn i forholdet?

[Gjest Gjest]

Fri fra ungen en kveld? Kebab på vei hjem dersom ikke amor skyter blink i løpet av kvelden? To av flere hundre tusen muligheter som kan være plausible alt ettersom hvem det gjelder!

Ja eller mente du å "kjøre alle over samme åskam", "se gresset for bare løvtann" eller "skyte bjørnen før den var skutt"?

Jeg har svarene, du stiller spørsmålene!

[venus*]

Det skal jo godt gjøres å ikke i noen grad dele på oppgaver i en familie, men hva er bakgrunnen for at mange regner det som en logisk sannhet at pliktene skal deles likt mellom to voksne når den ene bringer med seg 2-3 barn inn i forholdet?

←

Jeg stiller meg like undrende til personer som blir sammen med noen som har barn, og tror at det er akkurat det samme som å bli sammen med en barnefri person.

Synes dette var godt skrevet

Aleneforeldre er til opplysning ikke en egen menneskeart, men kan faktisk minne om vanlige mennesker med vanlige behov. Det hender de ønsker en livspartner som deler deres meninger og syn på ting, og vil da tilpasse søken etter en make på bakgrunn av dette....

[Gjest dront ii]

Jeg har laget denne tråden fordi jeg blir overrasket over hvor mange som mener at det å få seg ny samboer medfører en rett til å halvere sine plikter overfor sine egne barn, og det er en holdning som jeg ikke skjønner bakgrunnen for.

At alle foreldre krever rom for å faktisk være foreldre til sine barn er noe annet enn at de krever at andre skal være foreldre for dem.

←

Jeg skjønner hva du tenker, og er i grunn litt enig i det du lurer på. Dersom jeg hadde hatt barn fra før, ville sannsynligvis dette barnet ha to foreldre; meg og eksen. En ny partner blir iKKE en ny forelder; foreldreoppgavene er fordelt fra før, og det vil nok ikke alltid være ønskelig at ny partner deltar i alt av oppdragelse osv. Noen ganger er det til og med best og minst forvirrende om h*n holder seg unna ting h*n har andre meninger om enn barnets foreldre.

Men likevel - dersom jeg hadde barn fra før og fikk ny kjæreste/samboer, ville jeg jo sett etter en som aksepterte barna som en del av pakka, og som så på det som naturlig å omgåes dem og bli kjent med dem.

Å ha en voksen person boende i huset, uten å "eksistere" for barna eller kunne/ville hjelpe til med dagligdagse oppgaver som henting, levering, matlaging osv, blir for meg absurd, selv om jeg kanskje hadde gode rutiner på dette selv etter å ha vært alene. Jeg ville aldri forventet at denne nye partneren betalte for barna (eller betalt for andres barn selv) - jeg tar det for gitt at eksen og jeg hadde en ordning på betaling. At man likevel finner ut at det er greit å dele utgifter på barna med ny samboer, er selvsagt helt greit, og sikkert vanlig der man har 100% fellesøkonomi.

[Gjest =tentacle=]

Jeg stiller meg like undrende til personer som blir sammen med noen som har barn, og tror at det er akkurat det samme som å bli sammen med en barnefri person.

Synes dette var godt skrevet 

←

Svart, hvitt, eller også et stort spekter imellom?

[venus*]

Svart, hvitt, eller også et stort spekter imellom?

←

Jeg forstår ikke helt hva du mener, kan du utdype det litt?

[Gjest =tentacle=]

Å ha en voksen person boende i huset, uten å "eksistere" for barna eller kunne/ville hjelpe til med dagligdagse oppgaver som henting, levering, matlaging osv, blir for meg absurd, selv om jeg kanskje hadde gode rutiner på dette selv etter å ha vært alene. Jeg ville aldri forventet at denne nye partneren betalte for barna (eller betalt for andres barn selv) - jeg tar det for gitt at eksen og jeg hadde en ordning på betaling. At man likevel finner ut at det er greit å dele utgifter på barna med ny samboer, er selvsagt helt greit, og sikkert vanlig der man har 100% fellesøkonomi.

←

Hvorfor så bastant skille mellom praktisk og økonomisk deltagelse?

[Gjest =tentacle=]

Jeg forstår ikke helt hva du mener, kan du utdype det litt?

←

Unnskyld, hugget nok litt for fort der. Jeg mente at det finnes mellomting mellom full ansvarsdeling og ingen deling, men svaret ditt utelukker jo ikke det.

[Gjest Gjest]

Da kunne du ha stilt følgende spørsmål innledningsvis og spart deg for mange unødvendige kommentarer: "Dersom man går inn i et nytt forhold med eget/egne barn på slep synes du da at det er naturlig at din nye kjæreste tar ansvar for dine barn som om de skulle vært hans egne?"

[Gjest dront ii]

Hvorfor så bastant skille mellom praktisk og økonomisk deltagelse?

←

Fordi jeg tenker at det er enkelt å fordele det økonomiske mellom de som er foreldre til barnet, mens det er mer unaturlig og upraktisk (...) å ikke forvente praktisk deltakelse fra en som blir boende i husstanden. Ikke slik at det MÅ være sånn, men hvordan løser man det med middager, klesvask, handling, henting osv om ikke den nye samboern skal delta i det hele tatt? Skal h*n bare lage mat til seg selv? Kun vaske egne sokker? En annen ting er at dersom barna bor mye av tiden i husstanden utgjør de også en stor del av hverdagen - hva skal samboeren gjøre mens barna er våkne? Lese aviser?

I praksis påvirker vel også nytt samboerskap økonomien til aleneforelderen, men jeg ville ikke som et utgangspunkt forventet at samboeren skulle betale for barnas reiser, aktiviteter osv.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke helt hva du mener, kan du utdype det litt?

←

En, eller flere kvinner i en diskusjonsfora og det er resultatet!