Krangla med mannen

[Gjest Vanlig bruker, logget ut nå...]

Uff, nå har graviditetshormonene gått for kraftig ut over stakkars mannen min. Jeg er på jobb nå(nattevakt), men tidligere i dag hadde jeg ordentlig problemer med garasjeporten som jeg ikke klarte å låse(hater garasjeporten kraftig fra før, av diverse grunner). Ringte til mannen som så klart ikke kunne låse den over telefonen og måtte reise fra drittporten åpen. Uansett, da mannen min kom hjem i stad, klarte han selvfølgelig å låse porten lett som bare det, og sendte meg melding om hvor enkelt det var, og hvordan det skulle gjøres. På dette tidspunktet ble jeg litt hissig...

Litt senere ringte jeg til han for å spørre om noe annet, og etter en stund kom garasjeporten opp. Han ler litt og sier noe liknende "Ikke for å være slem, men jeg må nesten fortelle deg, det var altså så enkelt..." Jeg avbryter han og sier "Vet du hva? Nå legger jeg på! Hadet."

Dette gjorde jeg fordi jeg kjente klumpen i halsen og visste det kom til å bli tårevått og surt, og ville unngå det. Ringte tilbake et minutt eller så senere for å si unnskyld og forklare hvorfor jeg hadde lagt på(er jo ikke helt psyko heller), men mobilen var av. Han svarte fort på hjemmetelefonen, og var helt rar i stemmen. Anpusten og usigelig trist. Jeg spurte om han hadde slått av mobilen, men nei. Den hadde han kasta i veggen, sammen med en fjernkontroll og så hadde han slått ned en lampe med det resultatet at han kutta seg på glasskår fra pæra. Det blødde visst en del fortalte han.

Dette er så ulikt han! Han er verdens mest sindige menneske, han har aldri vært voldsom mot et annet menneske, dyr eller en gjenstand i de over 10 årene jeg har kjent ham. Han har fortalt meg før at det verste han vet i verden er å bli avvist, og det har jeg jo gjort nå(egentlig uten å forstå det). Det hele bunner i at han er skilsmissebarn og dette har gjort ham veldig usikker på at han er verdt noe(noe jeg ikke klarer helt å forstå, han er jo fantastisk i mine øyne). Jeg føler meg så råtten, men også skremt over at han kan gjøre noe sånt. Det er snakk om dyre ting han har kastet også, ting han "bryr" seg om, ikke bare billig skvip som lett kan erstattes.

Jeg er fullstendig vippet av pinnen her, klump i halsen og tårer i øynene, hva er det jeg gjør mot mannen min? Det må være noe mer jeg gjør for tida(sikkert graviditeten eller noe), siden han reagerte så vanvittig kraftig. Har prøvd å spørre han av og til om han har det greit for tida, eller om noe plager han. Nei, han har det fint. Prøver å holde hormonene i sjakk, men klarer det ikke hele tida.

Vi måtte legge på telefonen, han måtte se til handa si, at ikke det var glasskår i den. Men han kommer hit seinere så vi kan få snakket litt. Hva skal jeg si? Hvordan reparerer jeg dette? Det hjalp uansett litt å få det ut, men håper noen har gode råd til meg.

[Gjest Gjest]

Du må vel i grunn bare få han til å snakke. Det virker jo som om din oppførsel er noe han er ekstremt lei.

Og om det er at du blir alt for fort og ofte irritert/sint så kanskje dere skal lage en liten avtale på hva dere skal gjøre når det skjer?

[Jodi]

Jeg kjenner til den der, at hormonene løper løpsk når man er gravid.

Si det som det er, at hormonene flyr rundt inni deg, og at du ikke kan noe for det. At du ikke mener å bli sinna på ham, at det ikke er han som gjør noe galt, og at du er lei deg for at du tok det ut over ham. Om du mener at han har litt skyld i det, så ikke si det. Ihvertfall ikke på dette tidspunktet.

[Gjest Den anonyme brukeren igjen]

Da har han vært her. Jeg er sånn ca like klok. Han sier(stakkars) at han ikke helt kan forstå hvorfor han eksploderte så voldsomt. Det var ikke bare mobilen, fjernkontrollen og lampa det gikk ut over heller. Stakkars katten hadde blitt så skremt av alt bråket at den lå under sofaen og nektet å komme ut...

Jeg har spurt om jeg er slitsom for tida. Han visste ikke. Om det er stress pga jobb. Han visste ikke det heller. Om det er stress pga graviditeten. Ikke det heller. Han sa han visste ikke noen ting, og håpet egentlig at han kunne våkne opp fra marerittet snart. Jeg sjekka hånda hans for glass, puttet i han litt mat og trøstet han, ikke så mye mer jeg kan gjøre nå er jeg redd.

Stakkars mannen min, kanskje han er sympatigravid og har hormoner han også. Han var helt rystet over seg selv, reaksjonen sto ikke helt i stil til årsaken her. Men det tyder vel ofte på større problemer under overflaten? Hva er galt?

[Gjest Gjest]

Han begynner nok å utvikle en form for depresjon... Så jeg tror nok at du bør tråkke litt mer varsom fram i tiden framover... Så ikke det ender med at du mister han i stedet for... Sier det, utfra det du skrev om at han stort sett ikke visste noenting når du spurte han enkle spørsmål....

Forresten... har dere sex selvom du er gravid?

[Gjest Den anonyme brukeren]

Hm... Høres helt søkt ut at han skal bli deprimert, men jeg holder alle muligheter åpne akkurat nå. På den andre siden er det mulig at han er så sjokkert at han ikke helt vet hva han skal tenke. Han har en del "varmblodige" mennesker i familien som har knust telefoner, stoler og det som verre er stadig vekk, så det er denne måten han har lært å reagere kraftig på.

Jada, vi har sex. Ikke til hverdags, da orker jeg ikke(bruker opp det bittelille overskuddet jeg har på jobb), men flere ganger hver helg og evt fridager. Vi har snakket om at det blir litt mindre nå og at det ikke er fordi jeg ikke har lyst på han. Det forstår han, og vi har det generelt veldig godt sammen.

Er vel derfor vi begge ble helt sjokkert over reaksjonen hans. Dette er IKKE typisk han.

[Gjest Gjest]

Det å være gravid/vente barn er vel heller ikke helt typisk dere.

Virker som han er redd for å virkelig føle på hva det er som er galt. Kan hende det er småting som har bygget seg opp gjennom tiden. da er det ikke alltid lett å huske hvorfor du blir forbanna.

Det har vel også sikkert noe med deg å gjøre siden du fikk begeret til å renne over. Om han har mye stress på jobb, så har han vel behov for noe stabilt hjemme.