Når samboer?

[Gjest meg som anonym]

Vel jeg har truffet en ny mann etter halvannet år alene. Trodde ikke jeg skulle klare å stole på en mann igjen etter bruddet mitt, men denne mannen er helt annerledes enn mine to ekser. Han er vel det jeg kan kalle "normal", midt mellom mine to foregående.

Avstanden mellom oss er veldig stor, i tillegg bor han i et annet land. Men vi treffer hverandre ganske ofte likevel, og får tiden mellom til å gå ved bruk av nettet. Men nå har vi vel begge skjønt at dette er noe vi vil satse på, vi er godt voksne og har våre erfaringer fra tidligere begge to.

Jeg føler kanskje fallhøyden for meg er noe større enn for ham, da han ikke har barn. Om vi blir å flytte sammen så blir jo også mine barn en del av dette forholdet. Det er også begrensninger i forhold til hvem som kan flytte, jeg kan ikke fordi barnefaren ikke hadde godtatt det. Samværet hadde nok ikke blitt mindre av den grunn.

Men slik jeg ser det nå har vi egentlig to muligheter, og lurer på om noen her har erfaringer selv.

Han tar permisjon fra jobben sin noen måneder og flytter hit. Han har ikke problemer med å skaffe seg en midlertidig jobb her så lenge. Leier en hybelleilighet og vi får brukt mye mer tid sammen, også i hverdagen.

Han sier opp jobben, selger leiligheten sin og flytter inn sammen med oss. Noen måneder skal vi klare å bo såpass trangt. Senere får vi evt. skaffe et større sted.

Jeg heller mot nr. 1, mens han heller vil flytte rett inn med meg. Har andre løst dette? Det eneste vi nå vet er at vi vil tilbringe mer tid sammen for å bli 100 % sikre på at dette er det forholdet vi vil satse på i fremtiden.

[Amalie_85]

Jeg heller mot nr. 1, mens han heller vil flytte rett inn med meg. Har andre løst dette? Det eneste vi nå vet er at vi vil tilbringe mer tid sammen for å bli 100 % sikre på at dette er det forholdet vi vil satse på i fremtiden.

←

dette høres mer riktig ut syns jeg. Hvertfall visst dere ikke vet 100% om det kommer til å gå. Da erdet vel bedre at dere prøver dere litt sammen først kanskje. For visst det blir helt feil så er det vanskelig å snu.

Lykke til

[Wildy]

Og selv om dere er 100 % sikker på at dette vil gå bra, synes jeg forstatt løsning nr 1 hørtets best ut, ikke minst for barna. Det tar tid å bli vant til nye medlemmer i familien, og det tar tid å bli vant til en ny hverdag. Selv brukte jeg og min kjære nesten ett år som kun kjærester, slik at jentene mine fikk god tid til å bli kjent med ham og utvikle sitt forhold til ham uten å måtte bo sammen med en gang. Og jeg ser hvor glatt hele prossesen har gått for oss. Ingen sjalusi elelr vonde følelser og jentene har nå et nært og godt forhold til min samboer. Han er ikke pappa, og vil selvfølgelig aldri bli det, jentene har en far. Men han er en stabil voksenperson som har en viktig plass i hverdagen.

[Lizzee]

Jeg og min samboer ventet i 3 år før vi flyttet sammen. I de 3 årene var vi kjærester og bodde 4 mil fra hverandre. Vi hadde vel vært sammen i ca. 4 måneder før han traff barna mine. Vi byttet på å være hos hverandre i helgene. Jeg var hjemme hos ham de helgene barna var hos faren sin, og han var hjemme hos meg de helgene jeg hadde barna. I tillegg var ham mye hjemme hos oss i ukedagene. Vi hadde stort sett alle ferier sammen. Vi valgte å ta det rolig og bruke så lang tid før vi flyttet sammen. Da vi til slutt flyttet sammen var det noe alle med 100% sikkerhet ville!

Jeg synes du bør gå for alt. 1. Ikke flytt sammen med en gang. For dere som bor i forskjellige land kan det være litt ok å få være kjærester i hverdagen også, samtidig som dere bor hver for dere. I tillegg må barna dine få venne seg til at du er sammen med ham og ham som person før dere flytter sammen. Han må også få bli kjent med barna! Husk, der er ikke bare deg han skal velge å leve med, men også barna dine.

(du kan forresten lese tråden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=262320&hl=)