Nå er det ca. en uke siden

[Gjest ung kvinne]

....uten å gå videre inn på saken, jeg har i et par år hatt følelser for en annen enn samboeren min, og følelsene for samboeren min er borte. Tenner ikke på ham lenger, føler bare vennskap og godhet og ingenting annet. Forrige helg måtte jeg bare fortelle ham om det, klarte ikke å holde alt inni meg lenger. Har ikke vært utro. Samboeren har løyet for meg om viktige ting (noen år siden), og innrømte det for noen få dager siden at han hele tiden har løyet og nektet for noe han faktisk gjorde.... Men han har heller ikke vært utro, da.

Vi har barn sammen og har vært sammen i 6 år, og grunnen til at vi vil prøve å få forholdet på skinner igjen er egentlig bare barna.

Samboeren min er full av stå-på-vilje. Han vil virkelig prøve. Elsker meg fortsatt, vil ha bare meg.

Jeg på min side, klarer ikke å tvinge frem følelser som ikke er der. Jeg ønsker meg frihet, å bo alene og klare meg selv. Det føles feigt og feil, både overfor meg selv og samboeren min, å skulle fortsette i dette forholdet når jeg føler det som jeg gjør.

Samtidig har vi fått time hos familierådgiver- i mai, og vil gå på den timen og kanskje noen fler før vi tar en avgjørelse.

Er det noen her som har vært i samme situasjon som meg og vil fortelle litt?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i lignede situasjon selv, selv om jeg aldri hadde følelsen for noen andre. Jeg mistet følelsene for pappaen til barna mine, men jeg ville så gjerne få forholdet til å fungere. Han ville veldig gjerne, men forskjellen var at han kunne si at han elsket meg, det kunne ikke jeg gjøre de siste 6 årene vi var sammen. Vi prøvde samlivsterapi, og vi gikk aktivt inn for å gjøre noe sammen, men følelsene uteble. Jeg ble mer og mer irritert på ham. Ingenting hjalp, for jeg kunne ikke tvinge meg selv til å føle noe mer for ham enn det jeg i utgangspunktet gjorde. Det endte med et opprivende brudd, som igjen gikk utover barna. Nå er jeg iallefall fri, og det er utrolig deilig

[messy]

Jeg tror at jeg ville prøvd samlivsterapi, og virker det ikke, så virker det ikke. Men det er verdt et forsøk.

Innlegg endret.

Trampe (mod)

Endret 15. april 2007 av Trampe

[Trampe]

Tråden er ryddet

Trampe (mod)

Endret 17. april 2007 av Trampe

[Gjest Gjest]

Har vært i en lignende situasjon, og selv om jeg har det veldig bra nå og er i et nytt forhold som jeg trives med, vil jeg nok alltid slite litt med den dårlige samvittigheten for at jeg ikke prøvde hardere.

Jeg prøvde vel og lenge, sikkert lenger enn de fleste. Men jeg prøvde ikke på riktig måte, og jeg vet at jeg ikke la sjelen min i det. Rastløsheten og ønsket om et bedre liv (med en som ville det samme som meg) som stadig lå i bakhodet, ødela muligheten til at vi skulle komme på et bedre spor. Istedenfor å lete frem de gode tingene og de gode sidene ved ham (de som gjorde at jeg ble forelsket i ham en gang), tror jeg at jeg lette heller etter dårlige ting og sider, og dermed også gode grunner til å forlate han. Det kom også til et punkt der det ble vanskelig og unaturlig å være fysisk med han, selv om jeg mange ganger bare hadde lyst å gi ham en god klem. Men jeg gjorde det ikke, for jeg var redd for å gi ham falske forhåpninger om at ting hadde forandret seg.

Jeg ser nå at det er så mye jeg skulle gjort annerledes. Som jeg sa i begynnelsen så har jeg det veldig godt nå, og ungene har klart seg bra. Men mange ganger blir jeg bare veldig trist, fordi jeg føler at jeg ikke gjorde det han hadde fortjent. Nemlig å virkelig prøve, innerst inne. Ved diverse familie"ting" som bursdager, jul, 17. mai osv. får jeg også denne triste følelsen. Mulig det er slik mange har det i denne situasjonen, selv om de vet de gjorde det de kunne.

Mest sannsynlig ville vi uansett ha gått ifra hverandre, men da hadde jeg ihvertfall visst at jeg gjorde det jeg kunne. Tror jeg hadde hatt det bedre da.

Så jeg anbefaler at du prøver litt først. Men er ikke viljen og hjertet tilstede, så kan du like godt la være. Da har du allerede valgt. Og det var vel sikkert det jeg også hadde..

[Gjest Don Giovanni]

....uten å gå videre inn på saken, jeg har i et par år hatt følelser for en annen enn samboeren min, og følelsene for samboeren min er borte.

Jeg på min side, klarer ikke å tvinge frem følelser som ikke er der. Jeg ønsker meg frihet, å bo alene og klare meg selv. Det føles feigt og feil, både overfor meg selv og samboeren min, å skulle fortsette i dette forholdet når jeg føler det som jeg gjør.

Samtidig har vi fått time hos familierådgiver- i mai, og vil gå på den timen og kanskje noen fler før vi tar en avgjørelse.

Er det noen her som har vært i samme situasjon som meg og vil fortelle litt?

←

Har også vært i noe som kan ligne på din situasjon. Du skriver du ønsker frihet, å bo alene og klare deg selv. Slik du skriver innlegget ditt tror jeg ikke noe på deg i det hele tatt. Du åpner tross alt innlegget med at du har følelser for en annen. Og så lenge du pleier disse følelsene for denne mannen (med pleier så mener jeg at du tenker på ham som et alternativ bl.a.) så vil du aldri få tilbake følelsene for mannen din heller. Havner du i et nytt forhold vil det helt sikkert være ting du savner der også. Det blir veldig feil om man forfølger forelskelser hver gang de oppstår når man allerede er i et forhold. Man vil i beste fall få et stressende liv. Gresset vil alltid synes grønnere osv osv. Slik er det bare, og jeg ville gjort et helhjertet forsøk på å finne utav ting sammen med han som er far til barna dine og presumtivt èn du en gang elsket. Du skriver at han går helhjertet inn for det, men det hjelper lite dersom du ikke gjør det samme.

[Nabodama]

....uten å gå videre inn på saken, jeg har i et par år hatt følelser for en annen enn samboeren min, og følelsene for samboeren min er borte. Tenner ikke på ham lenger, føler bare vennskap og godhet og ingenting annet. Forrige helg måtte jeg bare fortelle ham om det, klarte ikke å holde alt inni meg lenger. Har ikke vært utro. Samboeren har løyet for meg om viktige ting (noen år siden), og innrømte det for noen få dager siden at han hele tiden har løyet og nektet for noe han faktisk gjorde.... Men han har heller ikke vært utro, da.

Vi har barn sammen og har vært sammen i 6 år, og grunnen til at vi vil prøve å få forholdet på skinner igjen er egentlig bare barna.

Samboeren min er full av stå-på-vilje. Han vil virkelig prøve. Elsker meg fortsatt, vil ha bare meg.

Jeg på min side, klarer ikke å tvinge frem følelser som ikke er der. Jeg ønsker meg frihet, å bo alene og klare meg selv. Det føles feigt og feil, både overfor meg selv og samboeren min, å skulle fortsette i dette forholdet når jeg føler det som jeg gjør.

Samtidig har vi fått time hos familierådgiver- i mai, og vil gå på den timen og kanskje noen fler før vi tar en avgjørelse.

Er det noen her som har vært i samme situasjon som meg og vil fortelle litt?

←

Jeg tror det er viktig, uansett utfall, at dere/du tar dere tid til å rydde opp i det som har vært, og se om det er noe mer å bygge på etterpå.

Jeg og mannen min er i noenlunde samme situasjon. Jeg hadde også mistet følelsene for ham, og hadde tenkt meg ut av forholdet. Han reagerte som din mann, tok tak i ting, satte i gang en skikkelig prosess.

Vi har snakket mye, om det som har vært, om de menneskene vi er og hvordan vi har endret oss i løpet av forholdet, og vi har snakket om det som kan bli.

For meg føltes det også både feigt og feil å skulle fortsette forholdet, men jeg lovte å prøve.

Nå har det gått noen uker, intense uker, med mye følelser. Vi har snakket mye, funnet ut at vi hadde glidd fra hverandre sakte men sikkert, funnet ut at vi ikke kjente hverandre så godt som vi trodde. Og vi har funnet ut at vi har de samme ønskene og drømmene for livet framover.

Vi reiste også til utlandet en uke midt i denne krisen, bare vi to. Og fant ut at vi virkelig koste oss sammen, og hadde det fantastisk fint og artig innimellom de vanskelige samtalene. Vel verdt både tid og penger.

Jeg kjenner utrolig nok at jeg begynner å våkne opp følelsesmessig. Jeg har igjen begynt å se hvilken fantastisk person han er. Nå kan jeg igjen kjenne hvor glad jeg egentlig er i ham, og jeg tror elske-følelsene kommer tilbake også. Men det tar tid. Det tok også lang tid for dem å forsvinne.

Å ha sex igjen føltes rart og ukjent, og feil også. Men det dreier seg om å ville. Og vil man, så er det utrolig hva som skjer. Å ha sex førte til at han "kom under huden" på meg igjen. Det ble lettere å nærme seg hverandre.

Det vi har vært igjennom disse ukene har ført til en ny og bedre nærhet enn den vi hadde før, selv da forholdet var på sitt beste. Men det har vært vanskelig, og det har kostet å VILLE.

For jeg ville jo egentlig ikke, men jeg måtte prøve. Og det er vel der du er nå, antagelig.

Du må legge fra deg følelsene for den andre, selv om det ikke er det du har lyst til nå. For tanken om et liv "alene" er fristende, jeg vet det. Og spesielt er det vanskelig å tenke på å fortsette når du egentlig har planlagt noe annet over tid. Så fryktelig vanskelig å legge de tankene til side, og virkelig prøve.

Vi har også sett på hvilke feil vi har gjort i forhold til hverandre. Dvs ikke prioritert hverandre, tatt hverandre for gitt, hvilt på det at vi har hatt et godt forhold osv. Men den største feilen var nok å bygge hus. Det tok på forholdet både fysisk (utslitt) og psykisk. I tillegg sitter vi nå med et dyrt hus, som til tross for gode inntekter, hindrer oss i å gjøre mye av det vi har lyst til i livet.

Vi har bestemt oss for å gjøre noen store endringer, bl.a å selge huset, og bo billigere for å ha råd til å gjøre det vi har lyst til. Vi skal også om et par år flytte tilbake til hjembyen vår for å komme nærmere familien.

Jeg tror det går bra med oss, men hadde du spurt for to uker siden, ville jeg nok sagt noe annet.

Endret 16. april 2007 av Nabodama

[Gjest Reisende John]

1111111111

Endret 20. april 2007 av Reisende John

[Gjest Gjest]

....uten å gå videre inn på saken, jeg har i et par år hatt følelser for en annen enn samboeren min, og følelsene for samboeren min er borte. Tenner ikke på ham lenger, føler bare vennskap og godhet og ingenting annet. Forrige helg måtte jeg bare fortelle ham om det, klarte ikke å holde alt inni meg lenger. Har ikke vært utro. Samboeren har løyet for meg om viktige ting (noen år siden), og innrømte det for noen få dager siden at han hele tiden har løyet og nektet for noe han faktisk gjorde.... Men han har heller ikke vært utro, da.

Vi har barn sammen og har vært sammen i 6 år, og grunnen til at vi vil prøve å få forholdet på skinner igjen er egentlig bare barna.

Samboeren min er full av stå-på-vilje. Han vil virkelig prøve. Elsker meg fortsatt, vil ha bare meg.

Jeg på min side, klarer ikke å tvinge frem følelser som ikke er der. Jeg ønsker meg frihet, å bo alene og klare meg selv. Det føles feigt og feil, både overfor meg selv og samboeren min, å skulle fortsette i dette forholdet når jeg føler det som jeg gjør.

Samtidig har vi fått time hos familierådgiver- i mai, og vil gå på den timen og kanskje noen fler før vi tar en avgjørelse.

Er det noen her som har vært i samme situasjon som meg og vil fortelle litt?

←

Heisann.

Jeg har forsåvidt ikke vært i en lignende situasjon som deg, men vil likevel råde deg til å gi dette en sjangse videre.

Slik jeg ser det har du det viktigste på plass for å kunne lykkes med dette forholdet, hvor det er en familie innvolvert, dvs mor, far og barn.

Du har vennskap og godhet og det kommer man utrolig langt med i et samliv. Kjærligheten og forelskelses følelser er noe som varierer med årene. Det kommer og går. Og kjærligheten må pleies og utvikles. Det eneste som "gror" av seg selv er missforståelser og sjalusi, men det er jo ikke tilfelle hos dere etter som jeg skjønner.

Gå på kurset ja, har hørt mye bra om disse. Vær åpen og vært innstilt på at dette kan lykkes. Husk barna trenger dere begge to

Gisle i fra sør

[Gjest Gjest_agathe_*]

Hei hei...

Ja, du har det vanskelig.. Vet godt hvordan du har det.. Tenk deg godt om før du tar det endelige valg. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden...

Har det litt på samme måte selv egentlig, men har tatt et valg om at så lenge barna er små gjelder det å holde sammen som foreldre, lykkelig eller ikke. Hvis den personen du har følelser for vil ha deg, vil han det kanskje om 10 år også..

Jeg er selv gift, snart 10 år og vi har 2 barn sammen. For ca 8 år siden var min mann i milletæret der han ble godt kjent med en mann. Denne mannen er fra samme plass som oss, men fra helt forskjellige omgangskrets. Likevel har han blitt vår venn gjennom alle disse åra. Vi koser oss i lag med for eks sopranos, lost, spill og god mat. 3 gode venner rett og slett. Han har aldri hatt noe fast forhold gjennom denne tiden. Mitt forhold med han har alltid vært bra, vi liker veldig godt bøker og kan sitte lenge å snakke om hvilke bøker vi liker nå osv... Litt flørting har det vel også alltid vært, men egentlig kun på et vennskapelig nivå..

Så var det påskeaften i år at jeg var ute på byen (min mann var hjemme). Vår felles venn var også ute, vi danset og hadde det morsommt. Han for hjem til seg, men sendte x antall meldinger om at det var nachspiel hos han og jeg tenkte at det var en god ide. Jeg tok med meg en singel venninne og dro hjem til han. Inne i huset var det ingen der, siden jeg er godt kjent der sprang jeg opp på rommet hans. Der var han og det endte med 2 fantastiske kyss. Resten av natta gikk som normalt, speilegg og bacon før jeg og min venninne dro hjem. Ingen vet om dette, kun han og meg.

Dagene etterpå alså nå går både jeg og han med en følelse om at det ikke burde skjedd men at vi kanskje har følelser for hverandre. Han er heldigvis i utlandet i et par uker nå og vi sender kun meldinger.

Forhåpentligvis vil det holde med dette, selv om fristelsen er stor for å gå videre. Men har man barn synes jeg at man skal holde i lag med faren - så lenge forholdet er greit nok...

Jaja, ble en lang historie dette. Godt å få lufta det litt..

[Nabodama]

Hei hei...

Ja, du har det vanskelig.. Vet godt hvordan du har det.. Tenk deg godt om før du tar det endelige valg. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden...

Har det litt på samme måte selv egentlig, men har tatt et valg om at så lenge barna er små gjelder det å holde sammen som foreldre, lykkelig eller ikke. Hvis den personen du har følelser for vil ha deg, vil han det kanskje om 10 år også..

Jeg er selv gift, snart 10 år og vi har 2 barn sammen. For ca 8 år siden var min mann i milletæret der han ble godt kjent med en mann. Denne mannen er fra samme plass som oss, men fra helt forskjellige omgangskrets. Likevel har han blitt vår venn gjennom alle disse åra. Vi koser oss i lag med for eks sopranos, lost, spill og god mat. 3 gode venner rett og slett. Han har aldri hatt noe fast forhold gjennom denne tiden. Mitt forhold med han har alltid vært bra, vi liker veldig godt bøker og kan sitte lenge å snakke om hvilke bøker vi liker nå osv... Litt flørting har det vel også alltid vært, men egentlig kun på et vennskapelig nivå..

Så var det påskeaften i år at jeg var ute på byen (min mann var hjemme). Vår felles venn var også ute, vi danset og hadde det morsommt. Han for hjem til seg, men sendte x antall meldinger om at det var nachspiel hos han og jeg tenkte at det var en god ide. Jeg tok med meg en singel venninne og dro hjem til han. Inne i huset var det ingen der, siden jeg er godt kjent der sprang jeg opp på rommet hans. Der var han og det endte med 2 fantastiske kyss. Resten av natta gikk som normalt, speilegg og bacon før jeg og min venninne dro hjem. Ingen vet om dette, kun han og meg.

Dagene etterpå alså nå går både jeg og han med en følelse om at det ikke burde skjedd men at vi kanskje har følelser for hverandre. Han er heldigvis i utlandet i et par uker nå og vi sender kun meldinger.

Forhåpentligvis vil det holde med dette, selv om fristelsen er stor for å gå videre. Men har man barn synes jeg at man skal holde i lag med faren - så lenge forholdet er greit nok...

Jaja, ble en lang historie dette. Godt å få lufta det litt..

←

Dere har altså i dagene etter snakket om at det kanskje er følelser mellom dere?

Ikke dyrk de følelsene, da kan du være sikker på at de kommer.

Dere sender kun meldinger.....dere er rett og slett på tynn is, for meldinger og disse kyssene kan føre til noe videre. Og det vil vel ingen av dere?

Dette er nok spennende for dere, men nå bør du tenke på familien din først og fremst, og kutte ned på meldingene til kompisen deres.

Forøvrig er denne situasjonen nesten patetisk, familievennen og kona, tenk deg mannen din sin reaksjon!

[Gjest ung kvinne (trådstarter)]

Det eneste som "gror" av seg selv er missforståelser og sjalusi, men det er jo ikke tilfelle hos dere etter som jeg skjønner.

←

Nei, men jeg synes ikke det er en bagatell at han løy for meg om noe veldig viktig i 3 år heller... man har forskjellige grenser. For meg var den løgnen ILLE. Har grått mye og hatt mye vondt pga det gjennom de siste årene.

Kan sikkert klare å tilgi ham det etterhvert, men vil det bety at følelsene for ham dermed automatisk kommer tilbake? Når tilliten er borte...

Ellers kjenner jeg meg igjen i mye av det Nabodama skriver. MYE. Jeg sliter veldig med å ville prøve. Jeg gjør det. Klarer ikke å mobilisere den viljen, siden jeg innerst inne egentlig kanskje ikke vil.

Den er så utrolig fristende, tanken på å gi seg nå. Leve alene, klare meg selv.

Den andre mannen tar jeg ikke med i beregningen. Vet ikke om jeg ville hatt et forhold til ham engang. (Men skal innrømme at sex ville jeg nok uansett ikke sagt nei til, han er lekker.)

Jeg er ikke redd for å være alene.

Det eneste aberet med hele situasjonen er egentlig barna. Samtidig er de ganske små (under 5 begge to), og jeg tror at et uungåelig brudd vil være bedre å ta NÅ, enn om fem-ti år.

Det hadde vært enklere om samboeren min ikke ville prøve videre, da hadde det jo bare vært å kaste inn håndkleet med det samme.

Hadde vi ikke hatt barn sammen, hadde jeg vært ute forlengst. Og det mener jeg.

Har fått time hos en psykiatrisk sykepleier, helt for meg selv. Skal gå dit alene, og få noen å prate med. Lufte tankene. Det blir godt.

[Nabodama]

Nei, men jeg synes ikke det er en bagatell at han løy for meg om noe veldig viktig i 3 år heller... man har forskjellige grenser. For meg var den løgnen ILLE. Har grått mye og hatt mye vondt pga det gjennom de siste årene.

Kan sikkert klare å tilgi ham det etterhvert, men vil det bety at følelsene for ham dermed automatisk kommer tilbake? Når tilliten er borte...

Ellers kjenner jeg meg igjen i mye av det Nabodama skriver. MYE. Jeg sliter veldig med å ville prøve. Jeg gjør det. Klarer ikke å mobilisere den viljen, siden jeg innerst inne egentlig kanskje ikke vil.

Den er så utrolig fristende, tanken på å gi seg nå. Leve alene, klare meg selv.

Den andre mannen tar jeg ikke med i beregningen. Vet ikke om jeg ville hatt et forhold til ham engang. (Men skal innrømme at sex ville jeg nok uansett ikke sagt nei til, han er lekker.)

Jeg er ikke redd for å være alene.

Det eneste aberet med hele situasjonen er egentlig barna. Samtidig er de ganske små (under 5 begge to), og jeg tror at et uungåelig brudd vil være bedre å ta NÅ, enn om fem-ti år.

Det hadde vært enklere om samboeren min ikke ville prøve videre, da hadde det jo bare vært å kaste inn håndkleet med det samme.

Hadde vi ikke hatt barn sammen, hadde jeg vært ute forlengst. Og det mener jeg.

Har fått time hos en psykiatrisk sykepleier, helt for meg selv. Skal gå dit alene, og få noen å prate med. Lufte tankene. Det blir godt.

←

Ja, det er forferdelig vanskelig å prøve når man egentlig ikke vil.

Jeg har kjent på den, og gjør det ennå, for livet alene frister fortsatt på den ene siden.

På den andre siden vet jeg at jeg kan få et helt fantastisk samliv med mannen min i framtida nettopp fordi vi har hatt denne runden nå, hvor så mye kom fram.

Du snakker om at han har løyet for deg. Det har min mann gjort også, om noe som var veldig viktig, men som ikke var utroskap. Han fortalte meg det ikke den gangen, for han var redd jeg ville gi ham fyken om jeg fikk vite det.

Nå vet jeg, han fortalte det selv i denne prosessen, og jeg hadde vanskelig for å takle det, nettopp fordi han ikke sa det før. Men jeg kan også forstå hvorfor han gjorde det, og hvorfor han ikke sa noe. (Men han hadde rett, han ville fått fyken om han sa noe den gangen)

Men skal fortiden (og vi hadde mye grums der) få ta kvelertak på framtida?

Kan en greie å starte på nytt igjen, og begrave det som har vært? Jeg tror det, men da må man som sagt ville det.

Over til det å være alene.

Jeg er gift for 2. gang, og har to barn med min første mann, ingen med denne mannen.

For barna er det best om dere skilles før de kommer i tenårene, hvis det først blir et brudd. Min eldste datter var 13 da vi ble skilt, og det var et svært uheldig tidspunkt for henne. Unngå det om du kan.

Det å være alene, kan se flott ut. Det å kunne gjøre som en vil, være fri i forhold til å treffe andre. Å være bundet til en mann en ikke føler særlig mye for, kjennes som en begrensning, fordi en nettopp derfor har begynt å titte på andre. Men alenelivet er også ensomt. Du vil sitte alene om kveldene og lure på hva du skal finne på. Du har to barn under fem år, som krever mye av deg, og som du nå må ta ansvar for selv i hverdagen, med alt det som skal gjøres. Og du har ikke noen å dele gledene med heller.

Du sier du ikke tar den andre med i betraktningen, men jeg tror nok du gjør det. Du har en mulighet til å gå videre med ham hvis du går fra mannen din. Det er fristende å ha muligheten, selv om du ikke nå tenker å innlede et seriøst forhold til ham.

Det du må huske, er at alle har sine sider, og at du også vil kunne bli såret av andre menn. Kanskje mye mer enn det mannen din har såret deg.

Du vil oppleve usikkerhet når du går inn i et forhold, alt er ikke bare lykke.

Du har også to små barn, ikke alle menn er villig til å gå inn i et forhold som inkluderer små barn og alt som følger med. Og husk også på at ingen vil elske barna mer enn det du og pappan deres gjør.

Videre vil kanskje den nye partneren din ha barn fra før, som du også må innrette deg etter, og dermed også en eks som vil ha innvirking på livet ditt.

Mannen din vil nok også etterhvert finne en ny dame, som skal være sammen med barna deres, og som du også må forholde deg til.

[Estragon]

Var i samme situasjon som deg (dog på motsatt side) da min kone plutselig fortalte at hun ikke lenger var "forelsket" i meg, og ville ha skilsmisse. På meg kom det svært overraskende, barna ble knust.

Jeg har siden da sluttet å forundre meg over kvinner som oppløser familier med små barn fordi de kjeder seg.

Troen på at det er mulig å være konstant forelsket gjennom et langt ekteskap ser ut til å være fast forankret i de fleste kvinner under 50. De aller fleste menn skjønner at det ikke er mulig, og lar derfor pliktfølelse ta over i de slitsomme periodene.

Jeg gremmes.

←

Godt sagt!

Når det er sagt, så er det ikke noen lett situasjon å være i heller, å føle at man ikke har de samme følelsene for partneren lenger...

[Gjest Gjest]

Kjenner meg godt igjen her, og vet at dette ikke er enkelt. Men for å finne ut hva du virkelig ønsker er du nødt til å gå mange runder med deg selv og sammen med samboeren din. Samlivsterapaut har hjulpet oss til å finne ut at vi ønsker å fortsette sammen, men det er ikke alltid lett likevel. Det kreves mye hardt arbeid og vilje for å lykkes. Selv 1. år etter er det dager hvor jeg bare lengter etter friheten, men det er også dager hvor jeg føler at alt er riktig og at jeg elsker mannen min på den måten han fortjener.

Mitt råd er: vær tålmodig og vær ærlig med deg selv. Prøv å få et større/lengre perspektiv på livet ditt. Hvordan ønsker du å ha det om f.eks. 10 år?

[HIAS]

Jeg har det nesten akkurat på samme måte. Vi har vært gift i over 15 år og mine følelser er helt døde. Vi er bare venner. Har akkurat begynt i familieterapi. Der ble jeg (vi) anbefalt å prøve videre pga barna. Dessuten er det bedre å ha prøvd det før man gir opp, mente terapeuten.

Man må jobbe mye i et forhold, og ta seg tid til hverandre. Ungene tar alt for mye tid, i tillegg til jobb og hus. For oss føler jeg at det er for sent. Men vi skal iallfall prøve og vi har vært i terapi to ganger. Vet ikke hva som skjer framover. En del av meg har lyst til å være fri og bo alene sånn som deg, men fornuften sier at jeg må "holde ut" pga. av ungene. Terapeuten mente også at ungene er en veldig god grunn til å fortsette forholdet. Tror ikke de har merket noe fordi vi sjelden krangler eller er spesielt sure osv.

Selv om fornuften sier at man bør leve sammen pga. barna, så er det kanskje ikke helt riktig mot partneren. Han har sterke følelser for deg (meg) mens det ikke blir gjengjeldt. Jeg har til og med hatet han noen ganger, og avskydd sexlivet vårt (som har vært bra innimellom). Han har sagt mye stygt til meg og såret meg som har gjort at følelsene har blitt borte. Jeg på min side har trøstet meg med andre menn av og til, men har fryktelig dårlig samvittighet.

Det jeg trenger er en bøtte kaldt vann i hue og en som forteller meg at jeg må endre på livet mitt. Dersom det skal skje noe, f.eks. skilsmisse, må det skje snart... Jeg nærmer meg 40 og føler av og til at jeg har sløst bort halve livet mitt på den tosken...! Han har nok rett når han sier jeg er egoistisk og har et kaldt hjerte. Jeg burde nok vært singel.... Det er vanskelig å ta en avgjørelse, håper du klarer det, for jeg gjør det ikke..!!

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter,

Nå vet jeg ikke hvor ung du er - men jeg får en liten følelse av at du rett og slett "angrer" litt på avgjørelser du har tatt som har gjort store innvirkninger på livet ditt. Om jeg går utifra at du er rundt 25 og har barn på 5 så startet du "familielivet" tidlig. Jeg føler nemlig jeg kjenner meg litt igjen...

For min egen del møtte jeg mannen min da jeg var 18, flyttet rett hjemmefra og sammen med ham da jeg var ferdig med videregående. Fikk vårt første barn før jeg fylte 21, nå er jeg straks 30 og har tre gutter i alderen 9-3. Jeg ville ALDRI byttet bort ungene mine, men jeg tenker ofte (hver dag faktisk) hvordan livet mitt ville vært dersom -hvisomatte - tenk om... Jeg har aldri bodd alene, jeg har aldri vært "ung, vill og gal", jeg har aldri vært på en sydentur med venninner engang... Livet mitt har bestått av (og består i) barn, mann, hus og jobb. Jeg forguder ungene mine, jeg vet at mannen min elsker meg, vi er godt etablerte, jobben min skulle jeg dog gjerne byttet i noe mer meningsfylt.

Og jeg er faktisk glad i mannen min, MEN...jeg lengter. Lengter etter det ungdomslivet jeg føler jeg har gått glipp av.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok du traff spiker'n på hodet der siste gjest.

[Nabodama]

Kjære trådstarter,

Nå vet jeg ikke hvor ung du er - men jeg får en liten følelse av at du rett og slett "angrer" litt på avgjørelser du har tatt som har gjort store innvirkninger på livet ditt. Om jeg går utifra at du er rundt 25 og har barn på 5 så startet du "familielivet" tidlig. Jeg føler nemlig jeg kjenner meg litt igjen...

For min egen del møtte jeg mannen min da jeg var 18, flyttet rett hjemmefra og sammen med ham da jeg var ferdig med videregående. Fikk vårt første barn før jeg fylte 21, nå er jeg straks 30 og har tre gutter i alderen 9-3. Jeg ville ALDRI byttet bort ungene mine, men jeg tenker ofte (hver dag faktisk) hvordan livet mitt ville vært dersom -hvisomatte - tenk om... Jeg har aldri bodd alene, jeg har aldri vært "ung, vill og gal", jeg har aldri vært på en sydentur med venninner engang... Livet mitt har bestått av (og består i) barn, mann, hus og jobb. Jeg forguder ungene mine, jeg vet at mannen min elsker meg, vi er godt etablerte, jobben min skulle jeg dog gjerne byttet i noe mer meningsfylt.

Og jeg er faktisk glad i mannen min, MEN...jeg lengter. Lengter etter det ungdomslivet jeg føler jeg har gått glipp av.

←

Jeg kjenner meg også igjen i dette, fikk også første barn før jeg var 21, og det er klart det er mye jeg har gått glipp av.

Men sånn er det bare når man har tatt et livsvalg, en må gi avkall på noe, mens man får noe annet igjen,

Nå har jo tiden gått, og ungene er blitt store, jeg merker jeg har mye fritid, og kan gjøre stort sett det jeg har lyst til.

Sydentur med venninner er noe en kan gjøre selv om en har mann og barn. Om en tror en kan reise og gjøre det en har lyst til hvis en er alene med ungene, så vil nok mange måtte tenke en gang til.

Som enslig mor har en ikke god råd, og en er ofte alene om det daglige ansvaret for barna. En kan ikke dra på besøk til venner når en føler for det, og en har ofte ikke råd til sydenturer og andre reiser.

Det er mange som kjenner på lengselen etter å være alene, gjøre det en har lyst til uten å måtte ta hensyn til en annen.

Men jeg tror en må prøve å se de negative sidene ved det også.