Når samboer ikke er far til barna

[Gjest Gjest]

Har en fantastisk flott samboer, men jeg er så utslitt..

Jeg har flere barn, han har ingen. Og så da? Er det så enkelt som at jeg er moren, og alt er mitt ansvar? Jeg står opp grytidlig om morgenen, for å rekke levering av barn før jobb. Jeg henter, selv om han har vært hjemme hele dagen. Når jeg kommer hjem så har han ikke noe husarbeid som er nødvendig. Dermed så må jeg lage mat, begynne å rydde, og vaske klær. Så når kvelden kommer så er jeg helt utslitt. Det er jo mine barn, dermed mitt ansvar. På samme tid så syns jeg det er litt egoistisk av ham å tenke slik. Eller er det jeg som er egoistisk som tenker slik?

[Sofia]

Har en fantastisk flott samboer, men jeg er så utslitt..

←

Unnskyld at jeg spør... men hva er fantastisk og flott med denne mannen?

For meg høres han ut som min eks.... lat og uansvarlig. Selv om det er dine barn, kan han da hjelpe til!!! Ærlig talt altså! Dette hadde ikke jeg giddet!

[Gjest Gjest]

Kanskje litt feil skrevet av meg, han er flott på alle andre områder. Støtter meg på alle områder, etc. Ok, men hvor mye kan jeg forvente egntlig. Kan han likestilles med faren.

[Sofia]

han har vært hjemme hele dagen. Når jeg kommer hjem så har han ikke noe husarbeid som er nødvendig. Dermed så må jeg lage mat, begynne å rydde, og vaske klær.

←

Jeg gjentar....hva er fantastisk...

Disse tingene du sier her har jo ingenting med barna å gjøre, lage mat, rydde og vaske klær. Hallo jente.. dette er jo noe han absolutt bør bidra med!

Og selv om det bare er dine barn, så har jo han valgt å bo sammen med deg. Selv om de er ditt ansvar, så må da han kunne bidra hjemme med den daglige omsorgen..

[Liskat]

Min søsters mann er omtrent like mye pappa for hennes sønn utenom som hans egentlige far (i praksis kanskje litt mer, siden han har del i den daglige omsorgen, mens faren er helgepappa). Og han kom inn i min søsters liv da guttungen var 6, så han kom jo ikke inn i livet hans så veldig tidlig heller.

Men det varierer nok litt fra par til par. Søs og mannen hennes visste ganske kjapt at de skulle være en familie, og da blir det for dumt om hennes sønn skulle ha en særstilling i forhold til deres familie, spesielt etter at de fikk et felles barn, og nå er felles nummer to på vei. Det ville vært altfor rart om min svoger ikke skulle hatt noe som helst ansvar over stesønnen, som bor der fast og bør føle at han er del av fellesskapet.

[Gjest Gjest]

Ja jeg syns dette er rart selv. Tok det opp med han ved en annledning, hvor han sa at han skulle jobbe tidlig i to uker, hvor jeg da svarte ham at du har jo bare deg selv, jeg har tre andre på morgene også. Han svarte meg da at sånn er det å ha fått barn. Han hjelper meg når jeg spør, men jeg syns at det burde være unædvendig å spøre om hjelp. Hadde han bare laget middag til jeg kom hjem så hadde jeg vært verdens lykkeligste. Jeg har også sett at andre ste fedre har tatt mer ansvar enn hva han gjør.

[Gjest Gjest]

Har en fantastisk flott samboer, men jeg er så utslitt..

På samme tid så syns jeg det er litt egoistisk av ham å tenke slik. Eller er det jeg som er egoistisk som tenker slik?

Du sier han er en flott samboer, hva mener du med det? Det finnes mange flotte samboere som ikke liker unger og som ikke orker og bry seg.

At han er egoistisk kan du godt si, men når han gikk inn i forholdet var han jo fullstendig klar over at du hadde barn. Personelig syns jeg du skal si til han at du vil så gjerne at han skal ta del i det dagliglivets ting med ungene og hjemmet.

[Gjest Madam Felle]

Min mann er ikke far til mine barn, men han kan likestilles som far med tanke på det ansvaret han tar med dem. Er han hjemme, er det hans ansvar å få de avgårde på skolen. Er han hjemme, så er husarbeidet hans ansvar.

Ellers i hverdagen tar vi like mye, og jeg ser ikke på det som hjelp fra hans side. Han valgte "hele pakken", og da måtte han også ta ansvar for hele pakken.

Og din samboer er kanskje flott på andre områder, men han svikter på et av de viktigste punktene i mine øyne. Barna går fremfor alt, og klarer de ikke å være der for barna da ville jeg heller vært alene.

[Gjest Gjest]

Fordi han har mange andre kvaliteter som jeg setter pris på. Og det er ikke slik at han tar avstand fra ungene, han har et godt forhold til dem. Han er flink med barna i forhold til positiv oppmerksomhet, han går aktivt inn for å enten oppmuntre eller gi beskjed om de har gjort noe som er galt. Det er mer det at han ikke hjelper meg med de dagligdagse gjøremålene. Og ja jeg er nå sliten , og en smule frustrert. Jeg har flere ganger tenkt at jeg selv ikke hadde hatt samvittighet til å ikke hjelpe. Har begynnt å fjerne meg vekk i fra ham, klarer ikke lengre å ha den følelsesmessige kontakten med ham. For han må jo se at jeg sliter, selv om jeg ikke sier noe. Hvis man elsker en person, så vil man vel prøve å hjelpe til for å lette litt på den andres gjøremål

[Gjest Gjest]

ja han svikter meg på flere måter som du sier. Er godt å få andres synspunkter, for jeg var redd for at jeg skulle forlange mer enn hva jeg kunne forvente fra ham. Det frister å bli alene, men barna kommer til å ta det knusende

[Gjest Madam Felle]

Jeg tror dere behøver en skikkelig prat, for ellers kan du regne med at du ender opp med å miste følelsene for han.

Forklar han hva dette gjør med deg, uten å anklage han for mye. Men du kommer ingen vi, om du ikke snakker med han. Beklageligvis er ikke alle mennesker like flink til å lese folk, og det virker som han er en slik type. Derfor må du forklare han hva du behøver, så får du heller være glad for at han er der når du sier i fra.

[Odny]

Du har egentlig ikke tre barn men fire? Den fjerde har du ikke født, han har bare hengt seg på som en gjøkunge? Du må fortelle han at siden han visste at du hadde barn, så forventer du litt mer av han. Hvis han bodde alene, ville ikke klærne vasket seg selv og middagen blitt satt på bordet av usynlige hender.

[Gjest Gjest]

Jeg har skjemt han skikkelig bort, og jeg har ikke sett det før nå i det siste.

[Gjest Eir]

I utgangspunktet kan man vel ikek rkeve det samme av en som ikke er far til ungene, men det er jo ett veldig lite sympatisk trekk at han ikke har noe ønske om å hjelpe til heller.

Men uansett synes jeg ikke at å rydde hjemme, eller lage mat hører innunder det å ha ansvar for barna. Så å ikke gjøre det pga barna synes jeg høres ut som en veldig dårlig unnskyldning, som jeg aldri hadde godtatt.

[Usikker]

Ellers i hverdagen tar vi like mye, og jeg ser ikke på det som hjelp fra hans side. Han valgte "hele pakken", og da måtte han også ta ansvar for hele pakken.

←

Viktig. Han gikk inn i et forhold med ei som hadde barn, og da må han ta konsekvensene av det. På godt og vondt.

Man kan ikke bare velge de bitene "som passer meg best". Det være seg i et forhold, eller en jobb - eller et tillittsverv. Man sier faktisk ja til "hele pakka".

Det er faktisk ingen ting her i livet som bare har positive sider...............

[Gjest Gjest]

Dine barn, ditt ansvar, men: dere er et par, dere deler hverdagen sammen. Dersom han elsker deg bør det være en glede for ham å hjelpe deg med å få dagen til å rundt. Når en er i et seriøst og forpliktende forhold bør det være en selvfølge å ta del i hverandres liv. Selv om du kanskje ikke kan kreve at han skal hjelpe deg hele tiden så mener jeg det burde være et ønske fra hans side om å hjelpe deg, spesielt dersom du sliter og har mye å gjøre. Det er vel hele poenget med å være to. en hjelper hverandre på ulike områder, enten dreier seg om å lytte, komme med innspill, hjelp til praktiske gjøremål osv. Sett at han mistet jobben og hadde problemer med å forsørge seg selv; ville du og barna spist biff og latt han sitte med nudler til middag? "Jaja, sånn er det å være arbeidsledig! Budsjettet blir strammere!" Høres helt urimelig ut for min del. En kommer inn i et forhold med ulike ressurser og ulike behov, og som partner bør en så lant det er mulig sørge for å bidra til å hjelpe partneren med å dekke sine behov, i den grad det er mulig.

Når det er sagt kan jeg har forståelse for at det vanskelg å finne sin rolle i en ny familie. Deere fire, altså deg og barna dine, har jo vært en familie før han kom inn i bildet. Det kan ikke være så lett å skulle vite helt hva som bør gjøres og hvilken rolle en skal innta. Det er kanskje ikke like greit om han skulle gått 100% inn for å være far for disse barna heller. Det med å dane nye famlier er ikke bare enkelt. men i utgangspunktet høres han jo ikke særlig støttende ut.

[Gjest Frk Åberg]

Sier det samme som de andre; dette høres merkelig ut. Ja, det er du som har valgt å få barn, men det virker likevel unaturlig at den ene parten skal være helt utslitt, mens den andre skal sitte og late seg. Lik deling av husarbeid må da være det minste man kan kreve uansett, men syns det virker naturlig at han også tar seg av barna. Hva slags forhold har barna dine til ham? Henting og bringing, i tillegg til andre ting kan vel bidra ytterligere til å styrke båndene mellom ham og barna, noe jeg antar dere ønsker siden dere alle bor sammen?

[Gjest Gjest]

Han har et fint forhold til barna, og han viser at han bryr seg om de. Hvis han syns at jeg er urettferdig, så sier han i fra til meg. Og det ser jeg veldig positivt på. Fint å få støtte i de tankene jeg har hatt rundt dette.

[Lizzee]

Min mann er ikke far til mine barn, men han kan likestilles som far med tanke på det ansvaret han tar med dem. Er han hjemme, er det hans ansvar å få de avgårde på skolen. Er han hjemme, så er husarbeidet hans ansvar.

Ellers i hverdagen tar vi like mye, og jeg ser ikke på det som hjelp fra hans side. Han valgte "hele pakken", og da måtte han også ta ansvar for hele pakken.

Og din samboer er kanskje flott på andre områder, men han svikter på et av de viktigste punktene i mine øyne. Barna går fremfor alt, og klarer de ikke å være der for barna da ville jeg heller vært alene.

←

Helt enig Felle!! Er i samme situasjon. Har vært sammen med en som ikke er mine barns far i 7 år. Sammen er også vi en familie som må ta hensyn og ta vare på hverandre! Barna mine bor annenhver uke hos oss og hos sin far. Når de er her så fungerer min samboer som pappa. Jobber jeg overtid så lager han middag og følger opp lekser. Han vekker unger og lager matpakker like naturlig som om jeg skulle ha gjort det. Han roser, støtter og irettesetter på lik linje som en biologisk pappa. Og ungene behandler også ham som om han skulle vært en pappa. Fordi de har fått respekt for ham og er glad i ham. Som han selv sier; han valgte ikke bare å være sammen med meg men også med barna mine! Å være sammen med meg innebar også å være sammen med to barn som han da også må være med på å oppdra og dele livet med.

I hverdagen hjemme hos oss så er vi en helt vanlig familie og min samboer oppførerer seg og er akkurat som en helt vanlig far selv om han ikke er biologisk far!

Endret 14. april 2007 av Lizzee

[Gjest Gjest]

Har en fantastisk flott samboer, men jeg er så utslitt..

Jeg har flere barn, han har ingen. Og så da? Er det så enkelt som at jeg er moren, og alt er mitt ansvar? Jeg står opp grytidlig om morgenen, for å rekke levering av barn før jobb. Jeg henter, selv om han har vært hjemme hele dagen. Når jeg kommer hjem så har han ikke noe husarbeid som er nødvendig. Dermed så må jeg lage mat, begynne å rydde, og vaske klær. Så når kvelden kommer så er jeg helt utslitt. Det er jo mine barn, dermed mitt ansvar. På samme tid så syns jeg det er litt egoistisk av ham å tenke slik. Eller er det jeg som er egoistisk som tenker slik?

←

Når en mann velger å flytte in med en mor med flere barn, så må an regne med flere enn seg selv. Mor trenger ikke et barn til.

At han deltar i husarbeide ol er selvsagt. En som ikke gjør noe for barna vill jeg betegne som ikke intr i barna, så da har det blitt bye bye