Hva skal jeg gjøre

[Gjest Ballerina]

Jeg har en far som virker til å ikke helt bry seg... jeg sender ham meldinger, prøver å spørre om ting osv., men det er sjelden han svarer... Vi bor i samme by og min stefar som bor i en annen by har vært mer på besøk hos oss enn pappa. Vi blir heller aldri invitert til pappa... han har invitert oss ut på middag noen ganger etter at han sikkert har funnet ut at han ikke har svart meg på en stund. Jeg får fremdeles "barnebidrag" for å ha det bedre under studiene, og det er kjempeflott, men jeg ønsker meg en far som er mer involvert! Som svarer når jeg ringer eller sender melding om som kanskje bare én eneste gang hadde tatt kontakt uten at jeg har mast på ham først...

Skulle så gjerne ønske at han husket bursdagene mine... at jeg fikk en melding med "gratulerer med dagen!" - det er IKKE gavene som betyr noe (for jeg pleier få endel penger etter en stund når jeg viser hvor skuffet jeg er over at han ikke husker meg), jeg vil bare at det skal virke som om han bryr seg!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si til ham... jeg vil bare ha en pappa som tar kontakt med meg og som gjør som om han bryr seg... Noen som har tips til hva jeg kan gjøre for å få han til å forandre seg??? ...har min tvil på at det går, men verdt et forsøk...

[Holly Hobbie]

Jeg vet ikke om det gaar an aa paavirke noen til aa bry seg genuint dersom de ikke gjoer det i utgangspunktet, saa jeg har ikke noen gode raad. Tror kanskje du faar det bedre hvis du klarer aa innfinne deg med at det er saann han er. Uff, vet ikke om det var saa veldig oppmuntrende men...

Gir deg en stor i allefall.

[Gjest Veronica Mars]

Hmm, har det slik med min far selv. Har egentlig ingen gode råd å gi, føler at det er nytteløst å forandre på han. Selv har jeg bare gitt opp, og prøver å få det jeg ikke får fra han fra andre i stedet.

[Gjest Ballerina]

Gir deg en stor   i allefall.

←

Tusen takk!

[Gjest Ballerina]

Hmm, har det slik med min far selv. Har egentlig ingen gode råd å gi, føler at det er nytteløst å forandre på han. Selv har jeg bare gitt opp, og prøver å få det jeg ikke får fra han fra andre i stedet.

←

Ja, jeg holder på å gi opp selv... men det er så trist å måtte gi opp sin egen far! Og jeg har jo verdens beste stefar! ...det er nok bare det at jeg vil at pappaen min skal bry seg LITT!

[Elodi]

Uff, sånt som dette er trist! Mine egne barn har det slik med sin far. De har verken sett eller hørt fra ham på over et år, og vi bor i samme by. Minsten bryr seg egentlig ikke tror jeg, for han ser på min mann som pappa`n,men det er verre for trettenåringen. Hun sier at hun driter i han og at hun også føler at stefaren er "mest pappa for henne", men det er klart at for et barn er det vondt å ikke høre fra faren til jul og bursdag en gang!

Jeg har ikke noe annet råd å gi deg enn å prøve å la vær å bli bitter og lei deg, for det er det ikke verdt å bruke energi på. Gled deg over at du har en alle tiders stefar, og som jeg tenker, det er ikke alltid at blod er tykkere enn vann

En stor til deg i alle fall!

[Gjest Frk Åberg]

Jeg vet ikke om det gaar an aa paavirke noen til aa bry seg genuint dersom de ikke gjoer det i utgangspunktet, saa jeg har ikke noen gode raad. Tror kanskje du faar det bedre hvis du klarer aa innfinne deg med at det er saann han er. Uff, vet ikke om det var saa veldig oppmuntrende men...

Gir deg en stor   i allefall.

←

Måtte bare kommentere dette. Ja, det er vanskelig å få noen til å bry seg dersom de ikke egentlig gjør det. Men så tenker jeg at de aller, aller fleste foreldre bryr seg om og er glade i barna sine (med noen unntak, men jeg tror de fleste bryr seg innerst inne).

Men ikke alle er like flinke til å vise det. Og her kan man i det minste prøve å gjøre noe. Har du noen gang sagt tydelig fra om hvordan du føler det? Hinting teller ikke, da ikke alle klarer å plukke opp slike signaler som framstår som så tydelige for en selv. Eller er det sånn at du ikke har sagt ordentlig fra av frykt for å bli avvist igjen, bare med enda mer tyngde ved en slik direkte konfrontasjon?

Jeg skjønner veldig godt at du blir såret over at han ikke svarer på meldinger, tar initiativ til å møtes, eller husker bursdager. Du er på ingen måte urimelig som ønsker at han skal skjerpe seg. Han burde skjønne av seg selv at han ikke kan oppføre seg sånn. Men dessverre har jeg hørt om flere som opplever fraværende fedre etter foreldrenes skilsmisse. Og da trenger det ikke å handle om at faren ikke er glad i barna, men at han er tiltaksløs. Tiden flyr, og plutselig har han ikke hatt kontakt med barna på en stund, uten at helt har villet at det skulle bli sånn.

Jeg tenker at du har to valg:

a) ta et skikkelig oppgjør, hvor du forteller helt tydelig hvor såret du blir av oppførselen hans - kanskje han for første gang forstår hvordan han har såret deg?

b) godta oppførselen hans, men finne en måte og forsone deg med det på, være glad for forholdet du har til stefaren din, men innse at faren din aldri vil bli helt slik du ønsker.

Jeg tror uansett at det å gå i årevis uten å si eller gjøre noe, og håpe at det skal bli bedre, samtidig som man går på den ene skuffelsen etter den andre, ikke er noe bra. Jeg tenker at det beste, hvis du klarer det, vil være å enten forsone seg med situasjonen (selv om man sikkert alltid vil gå og håpe innerst inne, så kanskje man kan ta brodden av den verste skuffelsen?) eller å ta et oppgjør.

[Gjest Ballerina]

Takk, Elodi og Frk. Åberg for fine innlegg Jeg tror det blir til å prøve å slutte og irritere meg over det... tror ikke jeg orker nok ett oppgjør med ham. Han skjønner ikke og det blir bare verre av å prøve! Sist gang jeg prøvde å ha et oppgjør med ham så gikk det to år uten at vi snakket sammen... for det er ikke noe galt med ham - alt er mamma sin feil (og sikkert min også). hehe... det er ikke greit å måtte være den "voksne" når det er min pappa det er snakk om... føler innimellom at han er en forvokst tenåring

[mumrik]

Jeg har en far som virker til å ikke helt bry seg... jeg sender ham meldinger, prøver å spørre om ting osv., men det er sjelden han svarer... Vi bor i samme by og min stefar som bor i en annen by har vært mer på besøk hos oss enn pappa. Vi blir heller aldri invitert til pappa... han har invitert oss ut på middag noen ganger etter at han sikkert har funnet ut at han ikke har svart meg på en stund. Jeg får fremdeles "barnebidrag" for å ha det bedre under studiene, og det er kjempeflott, men jeg ønsker meg en far som er mer involvert! Som svarer når jeg ringer eller sender melding om som kanskje bare én eneste gang hadde tatt kontakt uten at jeg har mast på ham først...

Skulle så gjerne ønske at han husket bursdagene mine... at jeg fikk en melding med "gratulerer med dagen!" - det er IKKE gavene som betyr noe (for jeg pleier få endel penger etter en stund når jeg viser hvor skuffet jeg er over at han ikke husker meg), jeg vil bare at det skal virke som om han bryr seg!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si til ham... jeg vil bare ha en pappa som tar kontakt med meg og som gjør som om han bryr seg... Noen som har tips til hva jeg kan gjøre for å få han til å forandre seg??? ...har min tvil på at det går, men verdt et forsøk...

←

Har ingen råd egentlig, men jeg må si at jeg kjenner meg litt igjen. Men imitt tilfelle er det slik at det er min mor som "passer på" at vi har god kontakt. Hadde det vært opp til faren min alene....vel, da hadde det vært betraktelig mindre! Jeg tror mange menn er sånn, det er ofte vi kvinner som er de sosiale og setter ting i gang, husker bursdager etc.

Det eneste rådet jeg vil gi deg er at du ikke må gi han opp! Selv om det er sårende at han ikke husker deg, så må du huske han. Hvis ikke vil du nok en vakker dag angre.....

Lykke til, til deg og faren din

[Gjest Ballerina]

Ja, mumrik du har rett... hvis ikke kommer jeg til å angre... men jeg vet ikke hva som er best; gi opp eller fortsette å prøve. Tror kanskje det er greiest å gi opp for min egen del. Nå har jeg sendt melding både i går og i dag om han vil finne på noe ettersom jeg er alene hjemme, men svarer han da? Så nå er jeg lei av å bli skuffet så jeg gidder ikke mer!

[Gjest Frk Åberg]

Ja, mumrik du har rett... hvis ikke kommer jeg til å angre... men jeg vet ikke hva som er best; gi opp eller fortsette å prøve. Tror kanskje det er greiest å gi opp for min egen del. Nå har jeg sendt melding både i går og i dag om han vil finne på noe ettersom jeg er alene hjemme, men svarer han da? Så nå er jeg lei av å bli skuffet så jeg gidder ikke mer!

←

Huff, dette høres ikke noe særlig ut. Men jeg håper uansett du klarer å ta ordentlig inn over deg at det ikke er noe galt med deg. Jeg vet ikke hva det er med ham, men lurer på om noe distraherer ham sånn som han holder på? Eller/og så er han bare utrolig sløv, og forventer at andre alltid skal ordne opp.