pappa........

[kokkofjolla]

Jeg kommer fra en problemfylt familie,og pappa og meg har ikke lenger kontakt.

En del år har jeg hata og tenkt de verste tanker om ham,gleda meg til han var borte og hadde de mest imfanske tanker inni hodet.

Vi bor noen kilometer fra hverandre,har ikke sett han på noen år.

Idag tok jeg skikkelig oppryddning i noen saker jeg arvet etter broren min,jeg kunne ikke lenger ta vare på det,det står å samler støv og jeg har rett og slett ikke plass.

Jeg tok en avgjørelse,pakka ting ned i koffert og noen plastposer og kjørte bort til FRETEX.

Ville heller gi det vekk slik at andre får gleden av det i stedet for å kaste det.

I butikken er pappa,han begynner å bli gammel nå.

Han skulle hatt første retten til disse sakene,men jeg spurte ham ikke.

Han så meg ikke,men jeg var en meter ifra ham.

Idag er alle vonde hatefulle og hevntanker borte.

Jeg har hatt behandling i åresvis og det har hjulpet.

For første gang så ble jeg ikke svimmel, redd og sint.

Nå følte jeg bare tristhet for at ting er sånn.

Det blir aldri bra igjen.

Jeg har fått klar tale for pengene....jeg er ikke lenger hans datter.

Nå går det på det 7 året at kontakten er brutt.

Jeg ble bare så satt ut og lei meg da jeg så ham.

Normalt sett så skulle vi hilst og prata og smilt når vi så hverandre,men slik blir det ikke .

Han har sitt liv med sin kone og jeg har mitt liv med barna mine.

Jeg skulle så ønske at ting var annerledes egentlig.

Men livet går videre,llivet er hardt og brutalt.

[Gjest Tyr]

[Gjest **Evergood**]

[Far til 2]

Jeg blir så lei meg når jeg hører om slike situasjoner, samtidig som jeg (som menn flest) blir stum og ikke vet hva jeg skal si og hvordan.

Vi menn kan være noen rare dyr, og noen ganger tar stoltheten ovehånd. Jeg tror imidlertid din far ville bli glad for en utstrakt hånd (i den grad det er mulig), kansje ved å sende han et kort i ferien (eller noe tilsvarende). Rett og slett gi han et lite håp. Kansje han svarer.

Samtidig har jeg forståelse for at du ønsker å holde avstand og leve ditt liv. Men et feriekort er kansje ikke så farlig .... Da har du i det minste vist overbærenhet og kommet med et positivt utspill.

[Gjest =tentacle=]

Idag er alle vonde hatefulle og hevntanker borte.

←

Respekt.

Og gratulasjoner Ønsker deg styrke til å bearbeide sorgen over at far var noe helt annet enn barn fortjener, og masse lykke til med en fremtid hvor sporene etter det vonde får en så perifer og liten plass som mulig.

[Helen]

Dette er ingen lett situasjon, jeg hadde det også slik med min mor. Jeg hilste ikke på henne når jeg traff henne, hun var alkoholiker så jeg nektet å ha noe som helst kontakt med henne før hun sluttet å drikke.

Det var veldig vondt å ikke ha kontakt men jeg hadde opplevd så mye så jeg tilslutt bare måtte ta et valg.

[Elodi]

Jeg synes du er kjempe flink som har klart å vinne over de hatet og hevntankene!

[Gjest Peppa]

Det er flott at du har greid å lagt hatet bak deg.

Vet selv hvordan det er å hate en annen person, og hvilke tanker man kan få om dem.

Det er slitsomt å ha sånne tanker. Man føler en urettferdighet over at ikke den personen får sin straff eller en hevn for det h*n har gjort.

Håper det går bra med deg og at du greier å heve deg over det! Man kan bli veldig trist og deppa når man tenker på all sorg og smerte man har gått igjennom p g a en annen person.

Klart man skulle ønske ting kunne ende på andre måter, men enkelte personer tenker ikke på hvilke konsekvenser oppførselen deres kan få for nære og bekjente irundt seg.

Lykke til videre med livet.

[kokkofjolla]

Hadde jeg visst at et kort kunne åpnet dører til en prat og kanskje en forsoning med tiden så hadde jeg gjort det.

Men han er så hard og iskald,hadde jeg reist hjem til de så hadde han jaga meg vekk fra gårdsplassen eller ringt politiet.

jeg har aldri slått,stjelt eller gjort slike ting.

Jeg kan ikke vise følelser,i vår famile skal man være sterk og hard og kynisk.

jeg knakk det året min mann måtte sone,jeg ble rana og banka opp av et familiemedlem,kræsja bilen og broren min døde,da tilta jeg helt,da tok det vel 3 år før jeg følte at jeg hadde kontakt med moder jord.

Pappa er en gammel alkoholiker og militærmann,jeg er ikke den eneste han har slått hånden av når det gjelder oss barna,så jeg er ikke alene der.

Men det er en mager trøst.

Menjeg er den eneste som har fått hjelp,og ikke har pille og alkoholproblemer,jeg er den eneste som ikke har sitti inne for noe,jeg er den eneste som kan innrømme hva jeg har gjort.

men det jeg gjorde ble gjort i en vanskelig periode i livet mitt,mye jeg ikke husker fra den tiden.

Jeg har ringt og kaldt ham stygge ting en gang,skrevet på dumme brev og snakket om de til andre osv.

jeg angrer,den friske personen jeg er idag ville aldri gjort slikt.

Jeg mener fortsatt at de har vært stygge mot meg,men det spiser meg ikke opp lenger.

Hadde jeg tatt kontakt for å legge mine kort på bordet å eie noe ansvar så er det dem klinkende likegyldig. De hadde bare gjort narr av meg,ledd av meg osv.

Men uansett hvilken adresse man kommer fra så ønsker man seg en familie,jeg trodde aldri jeg skulle klare å legge ting bak meg slik jeg har gjort,men det har jeg klart.

Jeg ble fysisk og psykisk misshandlet da jeg var barn,det psykiske har satt spør etter seg,blodet og blåmerkene blir jo borte kort tid etter.

Så det er hjernen min som har fått juling.

Uansett hva barn opplever så er det til syvende og sist lojale mot sine foreldre,det kan ta tid,men man har foreldre,man kan ikke velge de vekk,inni meg så savner jeg en familie,men det går ikke.

Da jeg så pappa idag var det flere år siden sist,kanskje neste gang jeg ser ham blir i en kiste,om jeg kommer i begravelsen får jeg vente med å avgjøre.

Kommer jeg så blir det kanskje slossing i kiirka og det takler jeg ikke,kanskje jeg da får vente med å ta farvel til jeg vet alle har reist fra kirka.

[Gjest Peppa]

Høres ut som du har hatt det fælt opp igjennom årene!

Man glemmer aldri hvor man kommer ifra, du har rett i det. Du må prøve å heller bygge opp et nytt og eget liv en annen plass. Du har egen familie nå, vær for barna dine, slik din far aldri kunne være mot deg.