Å "psykeliggjøre" personer

[Gjest Irritert]

Nå er jeg mektig forbannet!

Jeg har hatt et veldig tøft år, og møtte veggen i helgen. Nå er jeg utrolig sliten, fysisk og mentalt, som følge av sykdom og dårlig søvnkvalitet.

Dum som jeg var fortalte jeg dette til min mor, og nå overtolker hun alt!

Hun finner årsaker som ikke finnes (psykiske selvsagt), legger ord i munnen på meg, forteller meg hvordan jeg føler og tenker, hun "psykeliggjør" meg!

Hun har bestemt seg for at sykdommen min er psykisk (det er den ikke, selv om psykiske faktorer kan forverre den), og at jeg er deprimert.

Nå eksploderte jeg nesten fordi hun spurte om jeg kjeftet mye på barna!

Jeg har ikke kjeftet på barna på år og dag, det har jeg ikke hatt grunn til, og kjefte gjør jeg aldri uten å ha en veldig god grunn for det, og det vet hun!

Alt jeg behøver er 2 uker til jerntablettene og kortisonet virker som det skal, noen få netter med rolig søvn, så er jeg "fit for fight" igjen. Men dette kan hun ikke godta!

Jeg snakket med legen min om det i dag, og han viste meg de siste prøveresultatene:

"Senkning (SR): nesten 100 (normalt er under 20), blodlager på 2, og en blodprosent på 6. Alt dette tyder på en kraftig infeksjon med blødning som vi må få under kontroll, og at du er sliten er p.g.a dette!!, sa legen, og lo da jeg spurte om jeg kunne få det skriftlig.

Hvorfor kan hun ikke bare godta at jeg er sliten på grunn av sykdommen, ikke p.g.a en "psykdom" hun har tillagt meg?

Hvorfor er det så viktig å "diagnostisere" meg, mens det å lytte til hva jeg har å si er unødvendig, hun har bestemt seg, jeg er psyk i hennes øyne, og ingenting jeg sier kan overbevise henne om annet...

Hva kan jeg gjøre for å overbevise min mor om at jeg er "frisk"?

Jeg har selvsagt lært at jeg ikke skal si noe som helst til henne når jeg føler meg dårlig, men nå har skaden skjedd, og jeg aner ikke hvordan jeg skal rette opp den tabben jeg gjorde da jeg betrodde meg til henne.

[Varda]

Jeg hadde egentlig bare bedt henne holde pisspreiket for seg selv, enkelt og greit.

Viss hun fortsetter å "stille diagnoser" på deg, så ville jeg anbefalt henne å søke nærmeste ledige legestilling, siden hun absolutt vil leke doktor.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg sagt noe slikt til henne kunne jeg ha bestillt ambulanse i samme slengen. Da tror jeg hun hadde fått "Dånedimpen".

[Gjest Irritert]

Hadde jeg sagt noe slikt til henne kunne jeg ha bestillt ambulanse i samme slengen.  Da tror jeg hun hadde fått "Dånedimpen". 

←

Og det var så klart trådstarter som svarte dette...

Og jammen er ikke diagnosestilling arvelig, jeg ga henne nettopp diagnosen "dånedimpen".

[Gjest Gjest]

Skjønner deg godt, da jeg sliter med noe av det samme selv. Forskjellen ligger i at jeg de siste ukene har erkjent at jeg er deprimert, gått til lege og fått Cipralex og nå venter på effekt. Min mor har i samme periode påpekt alt hun finner depressivt med meg, og mere til. Veldig mye hjelp i å få alt påpekt i ettertid! Men altså, du har fysiske årsaker til din tilstand, og en skulle nesten tro en mor ville ha lettere for å forholde seg til dette enn psykiske anliggender? Uansett, føler med deg, håper infeksjonen gir seg og du kan diskutere med din mor med ditt "rette jeg" igjen. Vær bevisst på hva du snakker om med henne, spar litt av temaet til venninder eller andre fortrolige utenom din mor, om du kan.

[Gjest Gjest]

Har ingen gode råd, men ønsker deg lykke til

PS. Jeg trodde mødre skulle være støttende hvis man fortalte dem at man slet litt, og i alle fall ikke få en til å fremstå som psyk! Ikke gøy...

[Gjest Irritert]

Skjønner deg godt, da jeg sliter med noe av det samme selv. Forskjellen ligger i at jeg de siste ukene har erkjent at jeg er deprimert, gått til lege og fått Cipralex og nå venter på effekt. Min mor har i samme periode påpekt alt hun finner depressivt med meg, og mere til. Veldig mye hjelp i å få alt påpekt i ettertid! Men altså, du har fysiske årsaker til din tilstand, og en skulle nesten tro en mor ville ha lettere for å forholde seg til dette enn psykiske anliggender? Uansett, føler med deg, håper infeksjonen gir seg og du kan diskutere med din mor med ditt "rette jeg" igjen. Vær bevisst på hva du snakker om med henne, spar litt av temaet til venninder eller andre fortrolige utenom din mor, om du kan.

←

Ja er det ikke morsomt?

Hvis jeg skal prøve meg på en gjetning på hvorfor hun skal "psykeliggjøre" meg, tror jeg det er lettere for henne å akseptere en psykisk knekk som jeg kan komme over, enn å godta at jeg har en kronisk sykdom som jeg vil slite med i perioder resten av livet...

Du har rett i at jeg må være mer bevisst på hva jeg snakker med henne om.

[mamma_mia]

Hei.. Kjente meg igjen i det du skrev. Jeg var selv veldig syk for 4-5 år siden, orket ingenting og ville bare sove..Følte meg helt utrolig utslitt i kroppen, og var konstant dårlig i magen/ med sterke magesmerter omtrent daglig.. Kunne sove fra jeg kom fra skolen og til neste dag.. og en rekke andre symtomer.

Men mamma sa hele tiden at det bare var psykisk..(hun er psykisk syk selv), og syntes det var latterlig når legen henviste meg til gastroskopi(svelge slangen). Enda jeg bare visste det var noe galt med kroppen min.. Etter en uke fikk jeg vite at jeg hadde cøliaki, gledet meg nesten til å fortelle henne at jeg faktisk feilte noe..

Hun sa ikke så mye mer da