Er dette kjærlighetsorg?

[Gjest Piddy]

For ca 1 mnd siden ble det slutt mellom min samboer og jeg! Bruddet kunne nok vært litt reinere. Tingen er at jeg godtok det var slutt, men siden det var jeg som flyttet og hun som satt i igjen med våres felles utgifter så prøvde jeg så godt jeg kunne å hjelpe henne økonomisk. Dette førte til at vennene hennes sa at jeg kun gjorde det for jeg ville ha henne tilbake! Sannheten er at jeg gjorde det pga jeg er glad i personen og vil ikke se henne få problemer. Vi fikk altså ikke den tiden vi trengte fra hverandre i begynnelsen av et brudd. Nå har vi derimot nesten ikke kontakt. Jeg har selvfølgelig vært en del på byen og har enda draget på flotte damer, så jeg har jo draget men klarer ikke å kose meg over oppmerksomheten jeg får. Tingen er at jeg føler ingen kan måle seg opp mot henne! Nå sitter jeg og lurer på om jeg savner henne eller om jeg angrer dypt på det jeg har gjort som førte til bruddet. Dette er jo to forskjellige ting. At det er slutt er greit, men det er altså i det siste disse følelsene har dukket opp. Jeg vet rett og slett ikke om jeg angrer på det jeg har gjort eller om jeg savner henne!

Jeg er ikke den deiligste gutten i verden.

og absolutt ikke den smarteste.

jeg er ikke den søteste heller.

den morsomste kan jeg ikke være.

er ikke den beste vennen/kjæresten man kan ha.

jeg er langt i fra perfekt,

men når jeg elsker noen så gjør jeg det av

hele mitt hjerte!

[Gjest Piddy]

Når jeg leser dette igjen så virker det veldig som kjærlighetsorg! Men hvorfor savner jeg ikke det vi hadde?!?

[Vihi]

Jeg tror egentlig jeg kjenner meg litt igjen nå..

Men jeg tror ikke du har kjærlighetssorg..

Hvis du ikke savner det dere hadde.

Tror det går mer på at du er usikker på om du kommer til å møte noen som får deg til å føle deg på samme måte igjen.. Vanskelig når man har mye historie. Relasjonene og måten man oppfører seg på blir en slags "vane", om man kan kalle det det.

Blir du trist hver gang du tenker tilbake på de gode minnene? Kjenner du det kribler når dere ser hverandre/ snakker sammen?

Det tar litt tid uansett.. Det vanskeligste er å komme seg videre sånn inne i hodet ditt..

Alt annet tar ikke så lang tid.. Det å ikke kunne gjøre de tingene man er vant til..

Jeg syns ikke det høres ut som kjærlighetssorg, mer en frykt for at du kanskje ikke finner noen som vil få deg til å føle det på samme måte..

Dette ble litt rotete.. Ble litt mye tanker oppe i hodet mitt som spant rundt seg selv.. Men, håper du skjønner sånn noenlunde hva jeg mener.

[Gjest Piddy]

Blir ikke trist av å tenke på de gode minnene....føler jeg heller ser tilbake på de med et smil. Føler vel noe når vi snakker eller treffes men ikke på den måten!

[Vihi]

Jeg tror ikke det er kjærlighetssorg.. Men dette er jo en ting som oppleves forskjellig fra person til person..

For meg er det når jeg er så lei meg at jeg begynner å gråte for alt, angrer på alt jeg kunne ha gjort annerledes, og skulle gjort hva som helst for å få det til å fungere..

Men.. Vet som sagt ikke hvordan du opplever /har opplevd det samme tidligere..