Er min venninne psykopat?

[Gjest Gjest]

Dette er intet tenåringsproblem, vi er begge i slutten av tyveårene.

Jeg har forklart henne så vel og inderlig at jeg ikke klarer å omgås mennesker konstant. Dette gikk jeg utifra var forstått, men etter hvert da vi ble mer nære venninner har det gått over styr. En sms tikker inn hver morgen om at hun kjeder seg i skolen og mener jeg skal dra til sentrum for å underholde henne. Har vi en avtale om å dra på kafe sammen med resten av våre venner, må jeg vente i timesvis på at hun skal gjøre seg klar til å ut fordi det er kjedelig å sitte en ti minutter lang busstur alene. Vi bor på samme plassen.

Om vi befinner oss i byen samtidig og jeg har en avtale på en annen kant av den, forlanger hun jeg tar bussen sammen med henne og sitter på rundt. Dette tar da en time til sammen. Lar jeg være å ta kontakt eller svare på meldinger om at hun kjeder seg, konkluderer hun med at jeg er sint eller drept eller det som verre er.

Hun finner det også naturlig at jeg er bussfølge med henne om hun skal treffe noen og jeg slettes ikke har noe ærend i byen.

Logger jeg meg på messenger, kan en banne på at en melding av henne følger sekunder etter at jeg er inne.

Om det blir et stille øyeblikk når vi sitter på kafe, begynner hun å skrike og skråle etter oppmerkosmhet og mener det er pinlig stillhet. Jeg er en rolig person som mener at en ikke trenger å prate hele tiden. Alt er tull og sprell, og aldri et seriøst øyeblikk.

Mange her vil nok tipse meg om å ta dette opp med henne, men det gjør jeg. Hver dag. Jeg kan ikke bare kutte henne ut heller, siden alle vennene våre er felles, og vi omgås omtrent hver dag.

I går var første dagen på måneder jeg var hjemme og ikke forlot huset. Det var herlig! Og hun var rasende.

[Gjest StockDama]

bare si du ikke orker, er ikke akkurat som at hun kan tvinge deg til å ta bussen med henne heletiden...og når hun gnåler om oppmerksomhet, gjør som man gjør med unger man dresserer, ignorer det, be henne roe seg ned.

kinda like a doggy =p

men seriøst...trenger ikke kutte henne ut selv om man ignorerer diverse ting fra tid til annen.

[Gjest Gjest]

Er det virkelig slik at du gir etter på alt dette?? Om noen hadde forlangt at jeg skulle sitte med en buss på en rundtur i en time bare fordi den personen kom til å kjede seg i 10 min, så tror jeg at jeg hadde bare ledd av den personen...

[Gjest Tweek]

Gudd for ei masekjerring

[Tiit]

Syns innlegget ditt bære noe preg av overdrivelsens kunst, men så kjenner jeg ikke helheten. Psykopat er sterke ord. Det høres ut som om hun har problemer med å ta ditt perspektiv, og å ta hensyn til dine behov. Da må du gjøre den jobben alene. Dersom det innebærer å overse noen av hennes innspill, eller å si nei til henne, så er det vel det du må gjøre. Jeg stusser litt over ordvalget ditt, fesk at hun tror at du er sur eller drept, eller det som verre er. Hva kan vel være verre, og hva har hun sagt om det? Når du kommer med slike uttalelser om henne, får jeg litt problemer med å ta det du sier helt alvorlig. Kanskje inneholder historien om dere litt mer nyanser enn du kommer med? Uansett tror jeg at svaret til deg må være at du må sette grenser for deg selv, og ikke bruke tiden på å diagnostisere vennene dine.

[Iskvinnen]

Jeg får også på følelsen at du prøver å gi "venninden" din en diagnose. Hva med deg selv da? Det er jo du som må sette grenser for deg selv. Hvis så er at du ikke har lyst til å ta bussen med henne eller sitte å se på at hun ordner seg i flere timer. Ja, så får du da bare si at du ikke gidder. Jeg er helt enig med deg i at dette minner om et tenåringsproblem. Jeg minnes at jeg selv kunne gjøre nesten hav som helst for"vennene" mine. Ting ala det du beskriver her. Men, med tiden har jeg lært å sette grenser for meg selv, jeg omgås ikke personer jeg ikke trives med, og iallefall ikke alene. Når jeg er sammen med venner er det fordi jeg har lyst selv, fordi jeg har det bra da. Jeg går ikke ut hvis jeg ikke har lyst. Selvfølgelig kan jeg treffe en venninde på en cafe fordi hun trenger å snakke med noen. Men ikke en venninde jeg ikke har så mye til overs for.

[Gjest Frk Åberg]

Uansett tror jeg at svaret til deg må være at du må sette grenser for deg selv, og ikke bruke tiden på å diagnostisere vennene dine.

←

Enig i dette. Å betegne noen som en psykopat er ganske sterkt, og man kan fint være vanskelig, uselvstendig og innpåsliten uten å være fullstendig blottet for empati og samvittighet bl.a. Hvis du ikke kan kutte henne ut, så må du vel bare forsøke å sette grenser så godt du kan. Selv om jeg skjønner at det sikkert ikke er lett, og at det er slitsomt å ha en slik venninne man ikke blir kvitt. Men saken er vel at det er lettere å endre seg selv, hvordan man velger å se på ting eller hvordan man skal handle enn å endre andre (du sier også at du har forsøkt å si fra til henne).

[Cata]

I går var første dagen på måneder jeg var hjemme og ikke forlot huset. Det var herlig! Og hun var rasende.

←

Fortsett med det... Altså, jeg er enig med de øvrige som har svart her - det er du som må sette grensene for hva du ønsker å gjøre. Skal dere treffe venner i byen så drar dere med samme buss - hvis hun tilfeldigvis er ferdig samtidig som deg, ellers reiser dere hver for dere. (Hvorfor må du forresten vente i timesvis når dere skal treffe de samme vennene samtidig? Enten er hun fryktelig treg ut døra, eller så kommer du altfor tidlig fram?)

Skal du til et annet sted enn henne så sitter du ikke en time ekstra på bussen bare fordi hun forlanger det. Du tar bussen dit du skal og liker hun ikke det så er det faktisk hennes problem, ikke ditt.

Kjeder hun seg på skolen, så henne om det. Hun er vel der for å lære (eller undervise?). Uansett er det ingen grunn til at du skal komme ilende for å underholde henne, men avtaler dere å spise lunch sammen eller drikke kaffe sammen i en fritime eller noe slikt stiller saken seg annerledes.

Kort sagt - sett grenser i forhold til det som passer deg, så får hun bli så sur hun bare vil.

[Gjest Gjest]

Hun høres ikke ut som en psykopat, men hun har gjort seg avhengig av å ha deg med på "alt". Og du har såvidt jeg skjønner latt henne gjøre det selv om du ikke har lyst. Det lureste du kan gjøre er å si nei til ting du ikke vil, så lærer hun kanskje å se grensene dine etter hvert.

Jeg har opplevd noe liknende selv med ei venninne jeg følte kvalte meg - selv 50 mil unna, men i mildere form. Det kan skyldes noe så enkelt som at man har forskjellige behov, hun liker å ha masse kontakt, og blir usikker når man ikke er tilgjengelig en stund (jeg fikk en sint mail en gang hvor hun ramset opp akseptable grunner for å ikke svare raskt nok - ulykker, sykdom, manglende strøm osv...men det var på det verste, da.). Du (og jeg) liker å ha mer rom, da må man si fra om det og skape det selv, hvis den andre ikke skjønner eller respekterer det.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at jeg skriver så overfladisk er ganske simpelt fordi jeg ikke ønsker å bli gjenkjent her.

Jeg har da aldri sagt jeg gav etter for den timelange bussrunden. Jeg fortalte at hun forlangte det. Jeg nektet selvsagt, og hun ble rasende. Neste dag var alt fryd og gammen, og gårsdagen var et glemt kapittel. Det er mulighet for at jeg ikke ytret dette klart nok i startinnlegget.

Psykopat eller ei, kvinnemennesket er riv ruskende galt.

Jeg ønsker ikke fortelle alt, Tiit, og det har jeg all rett på å holde for meg selv også. Jeg hadde tilbragt en dag med en venn av meg og denne avtalen var hun fullt klar over. Min telefon hadde ligget i vesken hele kvelden, og da klokken nermet seg 3 om natten, sjekket jeg den. Det var 8 nye meldinger og de var alle intetsigende, altså meldinger en ikke behøver å svare på. Som "Jeg ser en rar mann på bussen" I siste melding spør hun om jeg er død.

Takk for ellers gode innspill.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke bare kutte henne ut? Skaff deg hemmelig nummer eller blokker henne ifra telefonen din.Hun høres ikke helt god ut i hodet. :hår:

[Gjest Gjest]

Dette er intet tenåringsproblem, vi er begge i slutten av tyveårene.

Jeg har forklart henne så vel og inderlig at jeg ikke klarer å omgås mennesker konstant. Dette gikk jeg utifra var forstått, men etter hvert da vi ble mer nære venninner har det gått over styr. En sms tikker inn hver morgen om at hun kjeder seg i skolen og mener jeg skal dra til sentrum for å underholde henne. Har vi en avtale om å dra på kafe sammen med resten av våre venner, må jeg vente i timesvis på at hun skal gjøre seg klar til å ut fordi det er kjedelig å sitte en ti minutter lang busstur alene. Vi bor på samme plassen.

Om vi befinner oss i byen samtidig og jeg har en avtale på en annen kant av den, forlanger hun jeg tar bussen sammen med henne og sitter på rundt. Dette tar da en time til sammen. Lar jeg være å ta kontakt eller svare på meldinger om at hun kjeder seg, konkluderer hun med at jeg er sint eller drept eller det som verre er.

Hun finner det også naturlig at jeg er bussfølge med henne om hun skal treffe noen og jeg slettes ikke har noe ærend i byen.

Logger jeg meg på messenger, kan en banne på at en melding av henne følger sekunder etter at jeg er inne.

Om det blir et stille øyeblikk når vi sitter på kafe, begynner hun å skrike og skråle etter oppmerkosmhet og mener det er pinlig stillhet. Jeg er en rolig person som mener at en ikke trenger å prate hele tiden. Alt er tull og sprell, og aldri et seriøst øyeblikk.

Mange her vil nok tipse meg om å ta dette opp med henne, men det gjør jeg. Hver dag. Jeg kan ikke bare kutte henne ut heller, siden alle vennene våre er felles, og vi omgås omtrent hver dag.

I går var første dagen på måneder jeg var hjemme og ikke forlot huset. Det var herlig! Og hun var rasende.

←

Om hun er psykopat? det kan ingen svare deg på her inne. det trengs det en undersøkelse av psykiater til. Og det er ikke gjort ved et kort legebesøk. Alle har vi psykopatiske trekk i oss.

Det er så lett å slene ut a seg at hun/han er psykopat når oppførsel ikke står til det vi liker se/hører. Oftest brukes det over personer som har stått oss nær. Eks ektefelle etter et brudd.

Mulig din vennine har problemer. kansje takler un dårlig å være alene.

Du har mane muligheter. Du behøver ikke være tilgjengelig på mobil hele tiden. er du på msn kan du vise deg som frakoblet. Det er en menneskerett å ikke være tilgjengelig for alle og enhver.

så må du være konsekvent. Du kan si bestemt men vennlig at å ta buss for deg en time passer ikke inn i dine planer. Om hun blir forbannet? ja, hva så? Det er bedre å si fra enn å gå å irritere deg.

om hun blir så sint at du mister henne som venn, så går du el ikke glipp av så veldig mye.

[Gjest voksen gjest]

Hei. Jeg kjenner litt igjen det du skriver. Jeg er en del eldre enn deg, og har en venninne som oppfører seg ganske likt. Det virker som om de som tror at det bare er å si fra kun har møtt "vanlige" mennesker på sin vandring her i livet. Faktum er at selv om en sier fra, og prøver å trekke seg unna, så er det ikke alltid slik at sånne mennesker ønsker å gi slipp på en. Når en setter vanlige grenser overhører de det. Når en setter ekstremt sterke grenser, blir de rasende, og går langt over streken. Så starter straffingen. På ganske utspekulerte måter. Før det plutselig er kjempekos igjen. Og når en prøver å trekke seg unna, så går det ikke. Det eneste som nytter er et kjempedramatisk brudd, og ingen vil tro at det er den andre sin feil. For de eier sannheten, og sprer sin versjon til den felles vennekretsen. Forhåpentligvis vil de andre vennene etterhvert forstå hvem som egentlig eier problemet. Jeg vet at krasjet snart kommer med henne jeg beskriver. Vet ikke om det er slik for deg, men ville skrive her i tilfelle. Så kan du vite at det ikke bare er mennesker som sier til deg at det er din feil og at du må ta ansvar for hennes overgrep overfor deg. Setter du grenser og hun ikke respekterer dem, så har du "retten" på din side.