Hvor ofte besøker dere besteforeldre?

[Gjest Vampyra]

Jeg bor i samme kommune som bestemor og det har jeg nesten alltid gjort. Da jeg var yngre bodde jeg bare 1 min gåtur unna henne så jeg var naturligvis hos besteforeldrene mine veldig ofte, nesten hver dag.

Med årene har det blitt mindre, og særlig etter at jeg flyttet hjemmefra. Men hun blir nesten sur hvis jeg ikke er innom minst en gang i uka. Hun sier ingenting men er flink til å slenge dårlig skjulte stikk til andre familiemedlemmer om at det er vel ikke sikkert jeg har tid til henne, osv...

Min bestemor er kjempeheldig, hun har nær familie boende i umiddelbar nærhet, og stort sett har hun besøk av noen av oss hver eneste dag. Men likevel så sutrer og klager hun hvis ingen er der. Hun blir sur fordi søpla ikke blir båret ut når den er full (for hun sier aldri ifra, men forventer av vi skal se den igjenknyttede posen på kjøkkenet). Hun forventer at vi skal ordne og styre, og iallefall besøke henne.

Vel, jeg gjør jo det, men i perioder så har jeg som student, samboer og arbeidende mye å gjøre. Og så kan det hende jeg trenger å slappe av uten å måtte dra på besøk til bestemor. Ofte drar jeg dit bare av plikt og det er utrolig slitsomt.

Er det jeg som er et dårlig barnebarn? Burde jeg slutte å irritere meg og være glad jeg har en bestemor som jeg kan besøke så ofte?

Hvor ofte besøker dere besteforeldre, og hvor langt bor de unna?

[Arkana]

Jeg har bare én besteforelder i live. Min morfar (som ble 84 i går). Han er fransk og bor naturlig nok i Frankrike, så jeg ser ham ikke så ofte (sist gang sommeren 2005). Burde nok besøkt ham (og bestemor da hun levde) oftere. Da de norske besteforeldrene mine levde bodde de i samme hus som oss, så da så jeg dem hver dag, det var veldig koselig og jeg hadde et veldig godt og nært forhold til bestefar. Hadde bestefaren min bodd nærmere hadde jeg besøkt ham mye oftere, mest fordi han er kul og jeg liker ham, men også fordi jeg synes man skal ta litt vare på familien sin.

[Kylling]

Jeg synes bestemoren din høres noe utakknemlig ut. Eldre mennesker kan ikke forvente at deres voksne barnebarn kommer og duller og steller med dem hele tiden. Og i hennes tilfelle skriver du jo at hun har mye besøk. Det er veldig bra, men jeg skjønner at det er litt surt at hun "aldri" blir fornøyd.

Men det er samtidig viktig å ta vare på de eldre. Jeg har ingen besteforeldre i live lenger, og jeg har ofte tenkt på at jeg skulle vært flinkere til å besøke dem da de fremdeles levde.

[Kayli]

Begge bestemødrene mine bor i samme kommune som meg. Da jeg var liten besøkte jeg dem mye, minst en gang i uken. Etter hvert som jeg har fått det mer travelt med jobb og egne barn, blir det nok sjeldnere. Ukene går liksom så fort, og i helgene er det godt å være sammen bare vi fire. Og så skal jo foreldrene våre og søsken også besøkes innimellom.

Jeg er så heldig å ha ganske "unge" bestemødre (bestefedrene mine er døde). Ingen av dem har fylt 80 år, og den ene kjører fortsatt bil. De er mobile og sosiale, er med i pensjonistlaget, på pensjonistturer osv. De tar selv ansvar for å ha noe å gjøre, forventer ikke å bli underholdt. De spør aldri oss barnebarna om hjelp til noe, greier egentlig det meste selv enda. Trenger de hjelp til hagearbeid el.l spør de barna sine (altså mine foreldre og deres søsken).

Synes nok den bestemora di er litt storforlangende, men det kommer jo an på hvordan helsa er også. Ikke alle som er i stand til å ordne opp selv med alt. Litt takknemelighet kunne hun jo med fordel oppvise, da.

[Gjest Fjellsippa]

Du er ikke noe dårlig barnebarn Vampyra. Tvert imot.

Det virker som om bestemoren din er av den sorten som aldri får nok. Hvor mye man enn gjør for noen, så er det alltid noe annet som også skulle ha vært gjort. Mange er ensomme inni seg, selv om de får besøk hver dag. Det skulle helst ha vært noen der hele tiden. Det er så synd at enkelte eldre oppfører seg på en sånn måte at barn og barnebarn nesten gruer seg til å besøke dem. De oppnår bare det motsatte av det de egentlig ønsker.

Det er viktig å sette grenser. Når noen tar handa hvis de får lillefingeren må man si stopp, for den som tar handa gjør det ikke. Derfor er det du som må sette grensene. Og det må du gjøre med god samvittighet. Du har en hektisk hverdag, og må leve ditt liv.

Finn ut hvor mye tid du kan bruke på bestemoren din. Si til henne at du kan besøke henne for eksempel en gang i uka eller annenhver uke, hvis det er det du kommer frem til. Det må også være mulig å fravike planen hvis du har noe annet du må gjøre.

Nå vet ikke jeg om bestemoren din er sånn som spiller på andres dårlige samvittighet, men vær obs på det. Det kan være en effektiv måte for noen å få makt over andre.

[ToveM]

Jeg har bare en bestemor igjen, hun er godt over 90, bor langt vekke herfra (på møre) det er mange år siden jeg har sett henne, hun er frisk i kroppen, men så dement at hun ikke kjenner noen igjen lengre, men jeg har gode minner om alle 4 besteforeldre, og har og kjent flere av oldeforeldrene mine

[Anglofil]

Jeg er oppvokst med bestefar og hans kjæreste, samt farmor (og farfar - som døde i februar). Bestemor har aldri levd så lenge jeg har vært til. Så mye til bestefar og hans kjæreste da jeg var yngre, han var den gang en flittig brukt barnepasser. Siden jeg er hans eneste barnebarn, har jeg naturlig nok hatt en meget nært forhold til ham og hans kjæreste, som jeg ser på som bestemor. Nå for tiden ser jeg de sjeldnere, men jeg prøver å ringe for å holde kontakten. Jeg har alltid hatt et nært forhold til farmor, men farfar, som døde i februar, har alltid vært syk så lenge jeg har levd, så jeg har aldri hatt et nært forhold til ham egentlig. Farmor bor 1 1/2 times kjøring fra der vi bor, så henne og farfar (da han levde) har jeg natulig nok ikke sett så ofte som bestefar og hans kjæreste. Allikevel er jeg nok en av de barnebarna som har besøkt farmor og farfar mest opp gjennom årene. Hver sommer har jeg vært hos dem 1 uke, samt at vi besøker dem 1 gang hver måned/annen måned. Det gjør jeg faktisk enda.

Så alt i alt vil jeg si at jeg har et meget nært forhold til besteforeldrene mine og at jeg besøker dem ganske ofte.

Mvh Yvonne

Endret 9. april 2007 av yvonne

[dront]

Jeg har bare én besteforelder i live, og henne ser jeg sjelden, litt fordi jeg bor langt unna, litt fordi vi aldri har hatt spesielt mye kontakt. Ingen av besteforeldrene mine har forventet eller krevd noe mer enn det de enkelte barn og barnebarn har gitt dem - ingen forskjellsbehandling eller kritikk om man er "dårlig" til det, men det skal sies at familien samlet sett har vært flinke til å hjelpe til, besøke osv. Egentlig kunne jeg vel ønsket meg et nærere forhold og mer kontakt, men det har gått begge veier hele livet mitt - de har ikke tatt så mye kontakt de heller, og vi kommer liksom ikke innpå hverandre selv om jeg liker dem/den gjenlevende som person(er).

Jeg synes ikke det høres ut som du er et dårlig barnebarn - og måten bestemoren din oppfører seg på virker etter min oppfatning mot sin hensikt. Det kan jo bli til at man gruer seg til å besøke vedkommende, at man ikke orker å snakke mer enn nødvendig med henne fordi man ikke har noe særlig tillitsforhold (at hun klager til andre over at du er der "for sjelden") osv.. Egentlig burde det jo vært mulig å ha et lystbetont og hyggelig forhold, hvor det bare føltes godt å kunne hjelpe til, med så mye kontakt gjennom livet, men jeg skjønner godt at det føles vanskelig for deg når alt du får tilbake er misnøye. Noen mennesker er slik fra lenge før de blir gamle og ensomme, men det kan også hende at hun har blitt sånn etter hvert om hun er deprimert over å bli gammel og hjelpesløs.

Er også enig med Fjellsippa.

[Helen]

Jeg har bare ei bestemor (farmor), jeg besøker henne sjelden og det har jeg veldig dårlig samvittighet for. Det er litt over en halvtimes kjøre tur til henne.

Jeg snakker ofte med henne på tlf, men besøk blir det desverre sjeldent.

Hun er bare 75 år, sprek som bare det, kjører bil gjør hun også så det er vel egentlig ikke så vanskelig for henne å besøke meg heller men hun ser helst at vi kommer til henne.

Hele sommeren bor hun i campingvongna si som er over to timer herfra så da blir det litt langt å reise bare for en snarvisitt.

Jeg har et et utrolig forhold til henne siden jeg bodde i nærheten av henne da jeg var lita så føler jeg meg veldig knyttet til henne, spesielt etter at mora mi døde. Hun har blitt den personen jeg kan snakke med alt om, er det noe så ringer jeg henne for å få råd og trøst.

Derfor har jeg dårligsamvittighet for at jeg ikke besøker henne oftere enn jeg gjør, men jeg trøster meg med at vi har ofte kontakt pr tlf.

[Grendel]

Jeg har en bestemor her i Norge, og en bestefar i England.

Bestemoren min er...bygdas største sladrekjerring. Jeg bor en time unna hjemstedet mitt, og siden det er et par dyre bommer dit drar jeg ikke dit altfor ofte. Jeg besøker bestemor omtrent like ofte som jeg besøker mamma, en gang i måneden er vel vanlig..men det er ikke noen stor glede. Gjør det bare fordi hun er bestemoren min og jeg er på en eller annen måte glad i henne. Problemet er at hun sladrer om alt og alle,og den eneste som er verdt å snakke positivt om, det er mammas bror Jan. De er fire søsken, men det er bare Jan som er verdt noe, og datteren hans. It makes me sick!

Så ja, jeg besøker henne...av plikt og fordi jeg selv skal føle meg bra

Bestefaren min er verdens beste bestefar, og vi bor så langt unna hverandre er min store sorg. Kunne ikke hatt noen bedre bestefar enn ham. Han er så opptatt av familien, at familien skal være venner og ta vare på hverandre. Er så glad i ham, og jeg gleder meg -ikke- til den dagen han blir borte, for å si det sånn.

[Laban75]

Besøker min bestemor en gang i året. Hun bor langt unna - så vi klarer ikke mer enn en gang i året. Skulle ønske hun ikke bodde så langt unna.. Nå er hun imidlertid relativt uklar - så jeg vet ikke om hun kjenner meg igjen neste gang jeg kommer..

[Furstina]

Varken jag eller min man har några besteföräldrar kvar i livet. De sista "dog av" samma år som vi gifte oss (2002). Mannen träffade sina besteföräldrar en gång om året högst - men det var ju då han var hemma i Norge. Jag träffade mina allt för sällan. Det skyller jag helt och hållet mina föräldrar för. Mina föräldrar var dåliga på att besöka sina föräldrar. Mycket dåliga. Jag tror att både barnbarn och besteföräldrar kan ha stor glädje av varandra både när barnbarnen är små, tonåringar och unga vuxna.

Jag försöker inkludera min mor (som är den enda som bor i stan) i vårt liv så att hon och barnbarnen ska få ett nära förhållande till varandra. Något som jag faktiskt aldrig hade till mina. Det var aldrig naturligt att besöka dem en helg eller ens en vardag. Så enkelt det egentligen är att bjuda varandra på middag en vardag. Det ska inte behöva vara påsk eller födelsedag för att träffas över generationerna.

[mamma_mia]

Jeg har ikke kontakt med besteforeldrene mine på pappas side, men mormor ser jeg ofte.. Er ikke så ofte på besøk selv da, men til gjengjeld så er hun ofte her.. så og si hver uke, minst annenhver. Hun er bare 68 da, sprek og kjører bil selv (ca et kvarter å kjøre hit).

Jeg har ei lita jente på 15 mnd, så tror hun kommer vel så mye pga henne Hun må jo ikke glemme ut oldemoren sin som hun selv sier.. Jenta mi elsker henne.

[Gjest Veronica Mars]

Jeg har tre besteforeldre i live, og de bor fem timers bilkjøring unna. Der jeg bodde før var de tre timers bilkjøring unna. Så jeg ser de naturlig nok sjeldent. Jeg har ikke noe godt forhold til bestefedrene mine heller, så det er like greit. Men de er friske og raske alle sammen, så de trenger uansett ikke noe hjelp.

Skal man pliktbesøke kommer det veldig an på hvor mye de trenger det. Hvis bestemoren din ikke greier å ta ut søpla selv, må hun vel være ganske så skrøpelig. hvis hun greier det helt fint selv, men bare regner med at hele familien skal komme og hjelpe henne likevel, virker hun svært utakknemlig.

Mannen har sin mormor og morfar i live, og de bor i samme by. Vi ser dem ganske ofte, kanskje to-tre ganger i måneden, men det er ingen pliktbesøk. De greier seg stort sett selv, når de er syke er det barna deres som tar seg av dem.

[Gjest Pax]

Jeg besøker mormor annenhver uke, og da overnatter jeg som regel en natt. I det siste har hun blitt dårligere, og har derfor begynt å mase(svært ulikt henne å gjøre det) om at jeg må komme oftere. Noe jeg prøver på. Når jeg er der handler jeg, tar oppvasken, klesvasken, støvsuger, tørker støv og lager mat. (Hm, kanskje ikke rart hun vil jeg skal komme oftere? ) Også småprater vi litt. Det er egentlig ganske koselig. Hver gang jeg har hjulpet henne med noe, gir hun meg en 200-lapp, og blir sint hvis jeg sier nei. Har prøvd å blåneke, men da blir hun enda sintere og sender pengene i posten! Har sagt at hun ikke trenger å betale meg for at jeg skal hjelpe henne, det gjør jeg gjerne, men hun insisterer. - Kjøp deg noe godt for disse pengene, pleier hun å si.

[Gjest Mayamor]

Ser min mormor ca 10-15 ganger i året. Ofte er en av "gangene" at jeg henter henne og tar henne med til min mor hvor vi begge er en helg og hun blir igjen. Vi feirer jul sammen annethvert år. Sees i påske, bursdagen hennes, i løpet av sommerferien og en og annen spontan tur. Min mormor er en skjønn dame som ikke syter og klager, bor i eget hus og klarer seg stort sett selv; har hjemmehjelp annenhver uke.

Nå er det slik at jeg er den av familien som bor nærmest, og handelslaget hvor hun bor har sluttet å kjøre ut varer - så skal jeg handle for henne når det trengs. Mormor har 3 døtre som er flinke å stille opp for henne - så det er ikke så ofte jeg "må" stille opp. Men jeg sliter med denne dårlige samvittigheten for at jeg er der for lite. Så dette er en fin påminner om at hun er der jo ikke for alltid, og når hun nå nærmer seg 88 år blir det en større sjangse for at hver gang er den siste...

[Gjest Ballerina]

Jeg besøker mormor og morfar hver gang jeg er hjemme i helgene (hos mamma). Da er jeg litt hos dem hver dag jeg er hjemme! ...min farmor og farfar besøker jeg aldri, men det er av helt andre grunner. Håper jeg får tid til å gå mye på besøk til mormor og morfar også når vi blir eldre og får barn etc...

[Gjest Frk Åberg]

Jeg bor en times reisevei unna bestefaren min, og jeg besøker ham hver tredje helg, noen ganger oftere, noen ganger sjeldnere. Bestemoren min på den andre siden, bor i en annen kant av landet. Men når jeg er hjemme på ferie besøker jeg henne noen ganger i løpet av oppholdet.

Ingen av mine besteforeldre har noen gang klagd over hvor mye jeg besøker dem. Men bestemoren min har dessverre blitt veldig bitter med årene, noe som har gjort at hun har tydelig vist sin misnøye enkelte ganger når jeg har kommet på besøk. Jeg tror det skjer noe med en del eldre når de begynner å bli ordentlig gamle. Hvis de først er ensomme, eller ikke har det så bra, virker det som om de blir flere ganger så lei seg som yngre mennesker. Og jeg syns mange lar det gå ut over familien. Noe som gjerne ikke gjør at man får spesielt lyst til å besøke dem oftere.

Jeg syns det er fryktelig synd, men bestemoren min som var så vital og morsom, har blitt en ekstremt redusert utgave av seg selv. Hun sitter og overtolker alt jeg sier til henne, og bruker det gjerne mot meg ved en senere anledning. Det som nesten er verst, er at det ikke går an å ta et oppgjør med henne, fordi hun er så gammel og skjør, og fullstendig blottet for selvinnsikt på enkelte områder.

Jeg syns det er viktig å ta vare på sine besteforeldre/foreldre. Det er mange ensomme eldre. Men syns ikke man skal la seg tråkke på for enhver pris heller. Jeg syns man bør ta ekstra hensyn til gamle, syke og ensomme, men man kan ikke la dem herse alt for mye. De kan ta ansvar for å aktivisere seg selv også, og ikke være sint på familien for at de ikke tar dem nok med på ting (det fins alltid muligheter, selv for de som ikke kommer seg ut av huset alene). Man har gjerne egne barn og jobber, og man kan ikke tilbringe hver ettermiddag hos dem heller.

TS: Jeg syns det virker som du er flink som tenker mye på dine bestemødre. De vil antakeligvis aldri bli helt fornøyde uansett hva du og familien din gjør. Så får man vel heller bare ha god samvittighet for den tiden man har mulighet til å tilbringe med dem.