Jeg hater livet mitt

[Gjest utlogget nå]

Jeg hater livet mitt. Det er tilsynelatende perfekt for mange, men noen vet at alt ikke er 100% akkurat nå. Men det er ingen som faktisk vet hvordan jeg har det. At jeg bærer en maske som ingen vet om. At jeg smiler og sier at alt er ok og at ting vil ordne seg med tiden, mens jeg akkurat nå sitter i krampegråt og ønsker å forsvinne. Jeg har en familie, samboer og venner som elsker meg, fin leilighet, bra utdanning og gode fremtidsutsikter. Jeg kan ikke fortelle folk hvordan ting egentlig er. Jeg kan ikke si at jeg sitter og gråter og vugger frem og tilbake i et forsøk på å ikke knekke fullstendig sammen. Alle har mer enn nok med sine egne problemer. Ingen vil forstå at jeg som har det så bra egentlig har det helt jævlig.

Måtte bare få det ut

[Gjest beekeeper]

Føler med deg. Det er mange som har det som deg. Kanskje du burde oppsøke psykolog? Og bruke folk rundt deg? Det er ganske tøft å bære på ting alene..

[Gjest Gjest]

Først av alt.

Jo... Det er mange som vil forstå, det er jeg veldig sikker på, men du må jo først fortelle "noen" hvordan du har det. Ingen kan gjette seg til det.

At ditt liv er perfekt for mange er for deg uvesentlig, det skal være bra for deg. Ikke nødvendigvis perfekt. Hva er et perfekt liv? God utdanning, penger, stort og flott hus?? Eller er det verdier til livet?

Jeg tror du skal ta kontakt med fastlegen din og eventuelt få en henvisning til psykolog e.l. En god samtalepartner i all fall.

[Gjest TS]

Jeg er en typisk sterk person som ikke går til andre for hjelp, de kommer til meg. Jeg klarer ikke be noen om hjelp. Det er jeg for stolt til. Jeg kommer vel til å gjøre som vanlig. Gråte mye i perioder, til jeg får tilbake kontrollen. Og gå videre.

[Gjest Blondie65]

DA er det på tide å ta av den sterke og tøffe og be om hjelp.

Vet du at psykologer jevnlig går til psykolog fordi de trenger å avreagere og "ta vekk" sine bekymringer også?

Du er verken utøff eller svak hvis du ber om hjelp. Heller omvendt - det vil være utrolig sterkt OG tøft av deg å ta vekk stoltheten å be om den hjelpen som du trenger. Ikke vent til dette er blitt en fjellkjede - be om hjelp NÅ!

[Gjest Gjest]

Men du har jo en samboer, famile osv. Ser ikke de hva som skjer med deg da?

Sterk er du når du ber om hjelp!!! Sorry to say.

[Gjest GJEST MIE]

Til TS!

Du er bare en taper i samfunne slik vi alle sammen er det....det er kun de rike som kommer seg opp og frem her i livet.

Sorry, men sånn er det bare.

←

HER SER JEG DET ER BEST Å IKKE BARE KALLE SEG GJEST. JEG SOM SKREV NEST SISTE INNLEGG ER IKKE DEN SAMME SOM SKREV SISTE INNLEGG. DET SISTE PERSON HAR SVART HER STÅR SÅ LANGT I FRA MINE MENINGER SOM OVERHODE MULIG.

[Gjest VinterRosen]

Til TS!

Du er bare en taper i samfunne slik vi alle sammen er det....det er kun de rike som kommer seg opp og frem her i livet.

Sorry, men sånn er det bare.

←

Og du tar feil!

Det er de sterke (og sterk er ikke synonymt med rik) som tør be om hjelp, og som klarer å komme seg fram her i livet.

Derfor anser jeg trådstarter som sterk! Hun har bedt om hjelp her inne, og det er i alle fall første skritt.

Til trådstarter

Jeg har det i perioder som deg, jeg klarer ikke be om hjelp fordi stoltheten står i veien!

Mitt råd til deg er at du må svelge stoltheten. Det gjør deg ikke mindre sterk, det gjør deg bare klok i tillegg til sterk.

[Usikker]

Jeg sliter sjøl - får proff hjelp. Har familie og venner.

Men det hjelper ikke - jeg klarer ikke å be om hjelp når det "blåser som værst". Kan si fra nå stormen har lagt seg..........men klarer ikke mens det står på.

Det jeg ønsker meg aller mest når det er værst, er at noen bare holder rundt meg, er der, passer på meg............... Men - ingen er der, ingen ser, ingen vet når!

Har vel akseptert at dette er en del av mitt liv, selv om det er veldig tungt når det står på.

[Gjest Gjest]

Det er ofte det som er problemet med depressjon osv. En blir veldig selvsentrert. Ingen ser meg osv, men det er jo få som kan bare vite at problemet er der. Sier man at man er syk, er det mange som vil hjelpe.

Derfor er det viktig å prøve å gi beskjed

[Varda]

Jeg er en typisk sterk person som ikke går til andre for hjelp, de kommer til meg. Jeg klarer ikke be noen om hjelp. Det er jeg for stolt til. Jeg kommer vel til å gjøre som vanlig. Gråte mye i perioder, til jeg får tilbake kontrollen. Og gå videre.

←

Til trådstarter

Jeg har det i perioder som deg, jeg klarer ikke be om hjelp fordi stoltheten står i veien!

Mitt råd til deg er at du må svelge stoltheten.  Det gjør deg ikke mindre sterk, det gjør deg bare klok i tillegg til sterk. 

←

Tror du TS bør høre på rådet til VinterRosen. (egentlig bør jeg vel hørt på det selv også) Er også en slik person som aldri ber om hjelp, men "biter i meg" den ene tingen etter den andre.

Jeg vet ikke hvor lenge du har "slitt" med å ha de slik, men jeg tror du bare skal be om hjelp, for etterhvert som årene går og du stadig skal klare deg selv, så ødelegger du en del av deg selv.

[Gjest Gjest]

HER SER JEG DET ER BEST Å IKKE BARE KALLE SEG GJEST. JEG SOM SKREV NEST SISTE INNLEGG ER IKKE DEN SAMME SOM SKREV SISTE INNLEGG. DET SISTE PERSON HAR SVART HER STÅR SÅ LANGT I FRA MINE MENINGER SOM OVERHODE MULIG.

←

Lider du av synsforstyrrelser?

[Gjest Gjest]

Men du har jo en samboer, famile osv. Ser ikke de hva som skjer med deg da?

Sterk er du når du ber om hjelp!!!  Sorry to say.

←

Dette skrev jeg.

SÅ ble dette under skrevet. Jeg ville ikke assosieres med siste. Begge hadde gjest uregistrert. THATS IT.

Til TS!

Du er bare en taper i samfunne slik vi alle sammen er det....det er kun de rike som kommer seg opp og frem her i livet.

Sorry, men sånn er det bare.

←

Så jeg lider ikke av synsforstyrrelser men av et oppklaringsbehov

[Donpedro]

Mitt eneste råd er at du må tørre å dele dette med noen. Har selv opplevd at ting kan være utrolig vanskelig å dele, men når man har turt, så blir problemet noen ganger mindre enn det var av seg selv.

Sterke folk ber om hjelp det være seg fra lege eller venner.

[Varda]

Det er ikke lett å be noen andre om hjelp eller bare fortelle hvordan en har det, når en egentlig er den "sterke" personen som alle andre tyr til for å lesse over sine problemer på.

En tenker at (iallefall jeg) at jeg ikke vil belemre noen med mine evt bekymringer pg tanker. Da går jeg heller å lider i det stille imens jeg smiler og sier at alt er ok.

Så hvordan da svelge stoltheten og si til den/de som står deg nær om hvordan en egentlig har det?? Tror det med å svelge stoltheten er et enormt skritt å gjøre for noen, for da føler en at en taper ansikt og er svak.

[Gjest Fjellsippa]

Egentlig så er vi jo alle sammen alene. Til syvende og sist er det bare en selv det står på. Mulig at det kan være bra å snakke med noen, ha noen som kan hjelpe til med å sortere tankene. Det kan ofte hjelpe bare å si høyt hva en tenker, så ser man alt så mye klarere. Men det er bare en selv som kan ta tak i eget liv, og gjøre noe med det.

Har du tenkt over hvorfor du føler som du gjør? Du er vellykket og har det du ønsker deg, men kan det være sånn at du også har mye av noe du ikke ønsker deg? Har du det bra sammen med samboeren din? Hvis du svarer ja vil jeg be deg tenke på det en gang til, og svare på nytt. Enkelte ganger er det nemlig sånn at vi er så vant til tankene våre, at vi ikke ser andre alternativ. Vi må skjønne at vi kan tenke nye tanker. Hvis du fortsatt svarer ja, må du gå videre med andre spørsmål. Er det andre personer som gjør at du føler som du gjør? Hva med skole eller jobb? Er du på feil "hylle" i livet?

Det er ikke alltid at det er det vi tror gjør oss lykkelig som gjør det. Kanskje må vi lete etter andre alternativ for å få det bedre.

Ønsker deg alt godt og at du finner ut hva som er årsaken til at du føler som du gjør, med eller uten hjelp. Først da kan du gjøre noe med det.

[Gjest VinterRosen]

Det er ikke lett å be noen andre om hjelp eller bare fortelle hvordan en har det, når en egentlig er den "sterke" personen som alle andre tyr til for å lesse over sine problemer på.

En tenker at (iallefall jeg) at jeg ikke vil belemre noen med mine evt bekymringer pg tanker. Da går jeg heller å lider i det stille imens jeg smiler og sier at alt er ok.

Så hvordan da svelge stoltheten og si til den/de som står deg nær om hvordan en egentlig har det?? Tror det med å svelge stoltheten er et enormt skritt å gjøre for noen, for da føler en at en taper ansikt og er svak.

←

Jeg tror det er de sterkeste som tør vise seg svak, og det er de som er tryggest på seg selv som tør risikere å tape ansikt.

Det er i alle fall det jeg trøster meg med de gangene jeg svelger min stolthet for å be om hjelp...

Og hvordan svelge sin stolthet? Jeg tror en bare må hoppe i det, ta sjansen og håpe at den du snakker med forstår...

Det er ikke enkelt å si at en behøver noen, en blir så utsatt og sårbar da, men en venninne sa til meg en gang: "den største gaven du noen gang har gitt meg var tårene dine. De viste meg at du hadde tillit til meg, at du stolte på meg, og at du ville la meg hjelpe deg!

Vi må tenke på at de som er glade i oss gjerne vil hjelpe oss, men de vet ikke hvordan om vi ikke forteller dem hvorfor!

Vis dem at du stoler nok på dem til å la dem hjelpe deg...

[Donpedro]

Det er ikke lett å be noen andre om hjelp eller bare fortelle hvordan en har det, når en egentlig er den "sterke" personen som alle andre tyr til for å lesse over sine problemer på.

←

Har ikke sagt det er lett. Er slik selv.

[Varda]

TS: Hva sier mannen din til at du ikke har det så ok? Han må vel merke at sin andre halvdel ikke har det helt ok?

[Gjest Gjest]

Du minner meg litt om meg selv. Og jeg har en ting å si til deg: Dersom du ikke kan oppsøke hjelp, dvs finne en terapeut, oppsøke fastlegen eller snakke med noen nær deg er du IKKE sterk eller tøff. Selv har jeg vært en typisk "sterk", "tøff" og "vellykket" person, men etter snart to år med samtaleterapi fortsår jeg at sterk, og tøff innebærer å tore å være ærlig mot seg selv og andre. Det er ikke du. Dersom du kun tør å vise de vellykkede sidene ved deg selv har du ikke gjort deg fortjent til å kalle deg hverken sterk eller tøff. Dette har heller ikke noe som helst med stolthet å gjøre, og jeg tror du lurer deg selv når du oppgir dette som grunn til å ikke oppsøke hjelp. For stolt til ta tak i egen livssituasjon? For stolt til å erkjenne at ting ikke er som de skal? Jeg kjøper ikke det. Kanskje en misforstått stolhet, men mer en redsel for at bildet av deg selv som en perfekt person med full kontroll.

Jeg tror du kan komme til å vinne mye respekt fra andre dersom du etterhvert tør å vise dine sårbare sider. INGEN kommer til å tenke dårligere om deg dersom du erkjenner en del fakta for både deg selv og andre, snarer tvert i mot. Det går mange såklate perfekte mennesker rundt om kring. jeg er så priviligert at jeg av og til får se de menneskelige sidene ved noen av disse. De som tør å åpne seg, be om hjelp og å riskiere at fasaden kan sprekke, er de som virkelig kan er sterke mennesker.

Mitt beste råd til deg er å erkjenne fakta, oppsøk hjelp (ingen skam og finner du den iktige samtalepartneren vil det være til uvurderlig hjelp) og kvitt deg sett den misfortsåtte "stoltheten" din til side. Våg å kjemp for deg selv