Angst/depresjon?

[Gjest Gjest 1.]

Jeg er sammen med en person som har en psykisk lidelse. Diagnosen er generalisert angst lidelse. Problemet er at jeg føler det er noe mere enn det. Jeg har en følelese av at det er en personlighetsforstyrrelse eller noe annet. Vet ikke, men det jeg vet er at uansett hva jeg gjør så er jeg ikke bra nok.

Vi bor hver for oss, og jeg har hjemmeboende barn så min hverdag er litt annerledes enn hans. Han er helgepappa.

Er det noen der ute med en slik diagnose som kan foretelle meg litt om hvordan dette arter seg?

[gompen]

Jeg har den diagnosen, og her er en beskrivelse somm iallefall stemmer på meg:

Mine symptomer:

*Konsentrasjonsvansker gjør at jeg blir ufokusert, klarer ikke å følge med på ting som blir sagt, og det kan virke som jeg er uinteresseret i samtaler med andre... Gjør også at jeg ikke klarer å lese, på mitt verste klarte jeg ikke å komme meg igjennom VG engang.

*Katastrofetanker kan dukke opp når som helst, tanker om at andre skal dø i en ulykke o.l selv om det er lite sannsynlig. Frykt for å miste noen.

*Bekymringer svirrer rundt i hodet konstant, om store ting og små, og fører til irritabilitet fordi man er engstelig hele tiden.

*Søvnproblemer pga bekymringer, kan ligge og vri meg lenge før jeg sovner, og våkne flere ganger i løpet av natta, og ha problemer med å sovne igjen.

*Spenninger i kroppen pga engstelse, som igjen fører til vondt i muskler i kroppen. Jeg har spesielt vondt i rygg, kan ligge rett ut en dag uten å kunne bevege meg uten smerter.

Dette er de symptomene jeg har pga GA. Det er ganske vanlig å ha depresjoner samtidig, kanskje han burde sjekke ut det? Da får man gjerne veldig humørsvingninger, og det kan jo forveksles med personlighetsforstyrrelser...

Husk at du ikke kan hjelpe ham å takle symptomene, det er noe han må jobbe med selv. For meg har terapi i kombinasjon med medisiner hjulpet såpass at jeg ikke har masse bekymringer og angst lenger...

Håper det går bedre etterhvert

[Gjest Gjest]

TS her.

Takker for svar

Jeg vet om alle symptomene osv, og han går i terapi kombinert med antidepressiver.

Problemet her er at som du sier: Jeg kan ikke hjelpe han å takle symptomene, men han forlanger at jeg skal det. Han mener jeg ikke har tid til han og ikke ser han når han er dårlig osv.

Jeg gjør ikke det føler jeg selv, jeg prøver det jeg kan, men vi har jo hvert vårt liv i hverdagen liksom, og da blir det vanskeligere. Bare det at jeg vil jobbe fulltid er dårlig prio mht til han.. Jeg føler dette veldig vanskelig..

Han har god konsentrasjon. Han studerer ved universitetet og har A- er på alle eksamener.

[Kenda]

har selv generalisert angst, med de symptomer som er nevnt.

det som ofte skjer med meg, og kanskje kjæresten din også, er at man blir ekstremt fokusert på sine egne symptomer og tanker når man er dårlig. er nok viktig å ikke henge seg for mye opp i disse, og heller fokusere på andre ting. det hjelper i allefall for meg. noen ganger trenger jeg at noen ber meg stramme meg opp og bli med på noe gøy for eksempel. erkjenn at han er syk, og hør på det han har å si, men ikke "dull" for mye med ham.

for min egen del gikk jeg nettopp ut av et forhold fordi jeg følte at partneren min ikke gjorde meg bedre, men strengt tatt dårligere pga mye negativitet, press og masse dårlig samvittighet i begge ender.

fint å høre at du er blitt bedre, gompen

[Gjest Gjest]

TS igjen

Jeg tenker også på å avslutte foholdet. For min del er det på grunn av at jeg føler jeg ikke er tilstrekkelig. Jeg er en person som gir mye, noen ganger for mye av meg selv og å gå rundt med dårlig samvittighet hele tiden gjør at jeg blir syk selv. Jeg er sikkert egentlig destruktiv for han, og livet hans blir sikkert bedre uten meg, dessuten tror jeg at jeg er en trygghet for han og ikke noe mere.

Jeg arbeider med psykisk psyke menesker så det er ike ukjent for meg, det er bare det at når det blir private relasjoner blir alt mye vanskeligere.

Når jeg blir bedt om å avslutte arbeid osv og konsentrere meg om han da er liksom grensen nådd.

Det er veldig vanskelig dette.