Den første kjærligheten

[Gjest Gjest]

Jeg har det så utrolig vondt nå, og gråten sitter som en stor klump i halsen.

Tårene renner nedover kinnene mens jeg skriver...

Jeg trodde verden raste sammen da det ble slutt med eksen. Han var min første store kjærlighet. Trodde at nå, etter så lang tid så var jeg endelig over han. Har ny kjæreste som jeg er glad i også.

Men etter møte med eksen som gikk veldig fint, så føler jeg nå en voldsom tomhet. Det verker av sorg, og jeg føler meg tusen ganger mer ensom enn noengang.

Er livredd jeg! Det funket ikke mellom oss, og det er ingen mulighet til at det blir oss igjen heller. Det er som om vi brukte opp sjansene våre rett og slett. Alikevel føler jeg innerst inne at han føler det samme som meg. Selv om situasjonen er at vi nå opptrer som gamle bekjente foran alle andre. Det er som et usynlig bånd mellom oss som aldri kan forsvinne. Jeg vet det, og er sikker på at han vet det.

Føler meg som en jævla hykler sammen med kjæresten min. Men hvis jeg ikke har sett eksen på ei stund, så går det jo helt fint. Da tenker jeg svært lite på han, selv om han er med meg i bakhodet alltid. Da koser jeg meg veldig med kjæresten, og er så utrolig glad for at han har alle de egenskapene jeg savnet hos eksen.

Uff! Når jeg leser det jeg har skrevet selv her, så er det jo det søppelet. Men om noen kan lese mellom linjene her, og se hvor angst jeg har for å aldri komme over eksen så hadde det vært fint. Om noen vet om det faktisk går an å komme over han til slutt? JEg kan jo ikke gå hele livet og savne han...

[Gjest Hilde K S]

Det går over. Faktisk. Selv om det ikke føles sånn akkurat nå.

[Gjest ts]

Det er mulig det, men nå spruter det tårer ut av tårekanalene og jeg greier ikke å stoppe. Det er som noen har skrudd på en bryter. Kanskje har det ligget der hele tiden, at jeg faktisk ikke er over han. At jeg ikke kan gjøre noe for å bli det.

Jeg har prøvd så utrolig lenge. Trodde jeg var det å.

Hvordan er det mulig at man kan leve et fint og flott liv, og så plutselig knekke sammen slik? Ved synet av en person? Ved å snakke hverdagslig og høflig med han?

En liten stemme i bakhodet sier at jeg kanskje aldri kommer til å elske igjen. Aldri som med han.

[Gjest Pax]

Det går bedre eterhvert, ta tiden til hjelp. Lengste kjærlighettsorgen jeg har hatt varte i to år, men nå er han som strøket bort fra hodet mitt.

[Gjest ts]

Dette er en person jeg mer eller mindre er nødt til å møte på med jevne mellomrom.

Kan det være dette som gjør at det tar så lang tid?

Vil det hjelpe meg å være venn med han, eller gjør jeg ting bare ti ganger verre?

[Gjest Hilde K S]

Hvor lenge var dere sammen og hvor lenge siden er det siden det ble slutt?

[Gjest ts]

Vi var sammen cirka tre år. Jeg skriver cirka, for det var en del av og på den siste tiden.

Det er over to år siden det ble slutt første gangen, men vi ble litt sammen igjen, før det ble ordentlig slutt noen måneder etterpå. alikevel har vi møttes med jevne mellomrom. Det har vært tungt for begge å slippe taket, hverandres første osv.

Det at jeg fikk meg kjæreste satte en bastant stopper for videre kontakt. Vi kunne ikke fortsette slik da.

[Gjest Gjest]

Quote/Er livredd jeg! Det funket ikke mellom oss, og det er ingen mulighet til at det blir oss igjen heller. Det er som om vi brukte opp sjansene våre rett og slett. Allikevel føler jeg innerst inne at han føler det samme som meg. Selv om situasjonen er at vi nå opptrer som gamle bekjente foran alle andre. Det er som et usynlig bånd mellom oss som aldri kan forsvinne. Jeg vet det, og er sikker på at han vet det./EndOfQuote

Har dere prøvd å starte på blanke ark? Virkelig prøvd? Du nevner lite om hva som gjør at du sier så bastant: "det er ingen mulighet til at det blir oss igjen"!

Der hvor det er slike sterke gjensidige følelser som du tror, er alt mulig!

Kjærlighet vokser ikke på trær har jeg erfart så dersom du finner det bør du gjøre alt i din makt til å beholde det i ditt liv! Kanskje han føler det samme som deg! Det eneste jeg vet er at vi alle har en tendens til å feige ut når det finnes en mulighet for å bli såret!

Det er vel det som er forskjellen mellom krigere og kujoner; å bli såret er en del av livet!

Lykke til!

[Gjest ts]

Vi var/er for forskjellige. Han er kanskje for umoden også. Vet ikke hva han vil med livet sitt, og finner ikke noen plass han trives. Jeg mistenker at han periodevis har slitt litt med depresjon. Ett eller annet er det, for han kunne skrive en lang kjærlighetserklæring en dag, for så å ikke føle noe uka etterpå. Sier selv han er usikker, og føler seg deprimert.

Det ble for mye følelsesmessig berg- og dalbane for oss. Han var ikke voksen nok til å ta valg, eller til å prioritere meg nok. Det slet sinnsykt mye på forholdet. Tror kanskje han selv føler han kom til kort, selv om han ikke ville at det skulle bli sånn.

Vi var nødt til å kutte ut, fordi vi ikke var bra for hverandre. Vi har prøvd dette flere ganger, men alltid endt opp sammen. Har hatt litt kontakt nå og da. Helt til jeg fikk meg kjæreste. Da ville verken jeg eller han ha noen kontakt.

Nå har det gått flere mnd uten at vi har sett hverandre, eller pratet sammen på noe vis. Det var derfor et sjokk for meg å oppdage hvor vondt det var å møte han igjen.

[Gjest Gjest]

Har du spurt han nå i det siste hva han vil med livet sitt? Har du spurt han nå i det siste hva han vil med deg, etter å ha fortalt han hvor sterkt du føler for han fortsatt?

Å basere sitt følelsesliv på antagelser fører ikke frem til noe som helst annet en fortvilelse etter min erfaring!

"Assumption is the mother of all fuck ups" som det heter over dammen!

[MsRP]

Er livredd jeg! Det funket ikke mellom oss, og det er ingen mulighet til at det blir oss igjen heller. Det er som om vi brukte opp sjansene våre rett og slett. Alikevel føler jeg innerst inne at han føler det samme som meg. Selv om situasjonen er at vi nå opptrer som gamle bekjente foran alle andre. Det er som et usynlig bånd mellom oss som aldri kan forsvinne. Jeg vet det, og er sikker på at han vet det.

←

Det er sånne tanker som dette som gjør at man blir "hung up"...

Du går og tenker at det kanskje er en liten mulighet for at han vil ha deg tilbake også. Det er absolutt ikke sikkert dette stemmer i det hele tatt, jenter har en tendens til å ikke klare å glemme sin første kjæreste, men det er ikke dermed sagt at din eks føler det på samme måte. Personlig bryr jeg meg absolutt ikke om min første kjæreste, jeg har gjort det bedre og bedre hver gang jeg.

Men det er jo selvfølgelig en liten mulighet for at han vil ha deg tilbake, hvis du var førstemann til å få deg kjæreste tenker han sikkert at du er ferdig med ham, og det kan være grunnen til at han har holdt seg unna.

Du burde rett og slett fortelle ham hvordan du føler det (i så fall først gjør det slutt med han stakkaren som tror han er alt du ønsker deg nå...), og se hva han vil. Vil han han deg så er jo det flott, og vil han ikke så får du svar på det, og slipper å sitte med tvilen.

For det er tvilen, tanken om at kanskje det kunne blitt dere igjen som gjør at du ikke klarer å glemme ham, ikke sant?

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt min første kjæreste i bakhodet i over 20 år.

[Gjest Gjest_L_*]

Kjenner meg sinnsykt igjen i det du skriver. Jeg gråter fortsatt over min første kjæreste, 4 år etter... Det sliter veldig på merker jeg. Jeg har ikke hatt kjæreste etter han. Og jeg har tenkt på om jeg skal fortelle han hva jeg føler nå... Men er redd for å drite meg ut også.. Burde jeg prøve å si noe, eller bare glemme hele greia?

[Gjesten29]

Sitter i bakhodet etter 9 år.