Raseriutbrudd

[Gjest Sint]

Jeg bruker ofte å gå løs på inventaret når jeg er forbanna.Møbler,servise og annet

innventar får unngjelde.Er det normalt å fly på innventaret når man er forbanna?

[Gjest Madam Felle]

Da har man mistet kontrollen over seg selv, og jeg hadde søkt hjelp.

[Gjest Sint]

Ok,de svarene jeg får her får meg ihvertfall ikke til å føle meg bedre.

Er virkelig adferden min så ekstremt unormal? Er det så farlig å gå løs på døde ting når man er forbanna?

[Gjest Madam Felle]

Du er nok ikke unormal, men jeg mener man har mistet kontrollen når man må gå til angrep på noe i det hele tatt. Hvor går grensen for å gå til angrep på et levende menneske? Hvordan klarer du å stoppe deg der?

For din egen del ville jeg søkt hjelp, for som sagt mener jeg du har mistet kontrollen og plutselig en dag er det ikke en død ting du går til angrep på. Terskelen din er nok lavere, enn hos noen som ikke går til angrep på noe.

[Gjest Gjest]

Jeg bruker ofte å gå løs på inventaret når jeg er forbanna.Møbler,servise og annet

innventar får unngjelde.Er det normalt å fly på innventaret når man er forbanna?

←

Aggresjon er en god ting, hvis du klarer å kanalisere det inn i ett annet spor. F.eks prøv å ta det ut i trening, kickboksing.. ?

Du har noe i deg som vil ut, da syns jeg du skal gjøre det, men i kontrollerte former, der du faktisk får bruk for det. Don't mind forslaget om å søke hjelp, det er en trend i samfunnet (og kanskje spesielt på KG ?) å sykeliggjøre alt som ikke faller inn under ett ganske trangt normalitetsbegrep..

[Gjest Gjest]

Jeg bruker ofte å gå løs på inventaret når jeg er forbanna.Møbler,servise og annet

innventar får unngjelde.Er det normalt å fly på innventaret når man er forbanna?

←

Hva gjør du med møblene da? ødelegger de? knuser servise? om det er tilfelle, så er ditt raseri dyrt i lengden.

ukontrollert sinne?

jeg kunne bli fryktelig sint da jeg var i puberteten, slengte ting i veggen,men det gikk da over. man lærer med årene. Er jeg sint nå, så snakker jeg ut.

man lærer å takle sinne med alderen.

vet ikke hvor gammel du er,men kansje det helper å snakke med noen som står deg nær.

tror ike jeg har maktet å bodd med noen med et slikt sinne iallefall.

[Metis]

Vil nå uansett si at det er bedre at servise avgår ved døden enn et familiemedlem.....Men det som nok er å foretrekke, er evnen til å kontrollere seg, og klare å regulere følelseslivet sitt uten å ty til slike "hjelpemidler" som å rasere heimen....

[Gjest Madam Felle]

Aggresjon er en god ting, hvis du klarer å kanalisere det inn i ett annet spor. F.eks prøv å ta det ut i trening, kickboksing.. ?

Du har noe i deg som vil ut, da syns jeg du skal gjøre det, men i kontrollerte former, der du faktisk får bruk for det. Don't mind forslaget om å søke hjelp, det er en trend i samfunnet (og kanskje spesielt på KG ?) å sykeliggjøre alt som ikke faller inn under ett ganske trangt normalitetsbegrep..

←

hvorfor er det så farlig å måtte søke hjelp? Skal vi tilbake til da det var totalt tabu å ha en eller annen form for psykisk lidelse, og der alt ble hysjet ned? Kanskje denne personen må lære seg å kontrollere sinnet sitt, for det er ikek bare å snu det rundt slik du foreslår. Kanskje personen må få hjelp til å gjøre det, og er det da så farlig?

[Lizzie123]

Ok,de svarene jeg får her får meg ihvertfall ikke til å føle meg bedre.

Er virkelig adferden min så ekstremt unormal? Er det så farlig å gå løs på døde ting når man er forbanna?

←

Iallfall bedre enn at du går løs på levende ting da

Men det må jo være litt kjipt å ødelegge ting hele tiden,

det blir dyrt etter hvert.

Om det er normalt kan ikke jeg svare på,

men jeg antar at det er noe som sitter dypere enn bare akkurat den tingen du blir forbanna for der og da.

Men jeg er ikke profesjonell,

så jeg er vel heller ikke rette person til å svare.

[Gjest Fjellsippa]

Er det noen til stede som ser på utbrudden dine da? Er det samboer/ektefelle eller barn?

Hvis du etter en krangel med samboer går løs på inventaret kan du ikke regne med å være samboer stort lengre. Jeg ville i alle fall skygget unna noen som gikk løs på inventaret.

Hvis barn er vitne til utbrudden dine er det ennå verre. Det må være skremmende for barn å oppleve at en av foreldrene kaster ting veggimellom. En annen ting er at du lærer barna at det er ok å gjøre, noe det ikke er. Hva hvis de gjør det samme i barnehagen eller på skolen og blir irettesatt for det? Hva hvis de da svarer at det gjør mamma/pappa hjemme?

[Lizzie123]

Oi, første gang det har kommet inn 5 poster innen jeg er ferdig med å svare.

Litt treig til å skrive jeg eller

[Gjest Pax]

Det er dyrt og skremmende for omgivelsene, så søk hjelp.

[Gjest Gjest]

hvorfor er det så farlig å måtte søke hjelp? Skal vi tilbake til da det var totalt tabu å ha en eller annen form for psykisk lidelse, og der alt ble hysjet ned? Kanskje denne personen må lære seg å kontrollere sinnet sitt, for det er ikek bare å snu det rundt slik du foreslår. Kanskje personen må få hjelp til å gjøre det, og er det da så farlig?

←

Det er farlig at man sykeliggjør all adferd som kan være "mistenkelig", selv om den ikke nødvendigvis er unormal. Folk går på lykkepiller som aldri før, er det alltid en bra ting ? Jeg vet det er bare "tilleggsbehandling" - det er terapi og adferdstrening som gjør deg "frisk". Men hvor perfekt skal man være for å "slippe unna" psykologen ? Hvor går grensen mellom sykelig og normal ? Jeg tror begrepet "normal" år for år har begynt å snevres inn, og ligner mer og mer på begrepet perfekt. Det er ingen ønsket situasjon..

Vi skal ikke tilbake til dagene der alt slikt var tabu, vil bare at man skal være litt romslig med begrepene her.

[Gjest Gjestebruker]

Må si meg enig med siste gjesten her.

[Gjest Madam Felle]

Det er farlig at man sykeliggjør all adferd som kan være "mistenkelig", selv om den ikke nødvendigvis er unormal. Folk går på lykkepiller som aldri før, er det alltid en bra ting ? Jeg vet det er bare "tilleggsbehandling" - det er terapi og adferdstrening som gjør deg "frisk". Men hvor perfekt skal man være for å "slippe unna" psykologen ? Hvor går grensen mellom sykelig og normal ? Jeg tror begrepet "normal" år for år har begynt å snevres inn, og ligner mer og mer på begrepet perfekt. Det er ingen ønsket situasjon..

Vi skal ikke tilbake til dagene der alt slikt var tabu, vil bare at man skal være litt romslig med begrepene her.

←

Det er ikke snakk om å være perfekt, men å prøve å få kontroll på livet sitt. Når et menneske går direkte til angrep på døde ting, så har ikke den personen god nok kontroll på seg selv og det kan da utvikle seg til å inkludere levende ting. Derfor mener jeg at personen kan få hjelp til å finne ut hvorfor h*n er så sint som h*n er, og få kontroll på sinnet sitt.

Løsningen er ikke dermed sagt lykkepiller, men bare noen som kan hjelpe henne/han å finne ut hva som plager personen. Å starte på kickboksing, karate ol vil neppe hjelpe, for personen kommer ikke til bunns i problemene sine. Og burde det ikke det være målet i seg selv? Å drive med kampsport kan få ut masse, men jeg er nå ikke så sikker på at det hjelper i alle tilfeller. For hva er egentlig årsaken til dette? Det er det jeg ville funnet ut av, og da ville ikke jeg ansett kickboksing og karate som en utvei.

[Gjest Gjest]

Det er farlig at man sykeliggjør all adferd som kan være "mistenkelig", selv om den ikke nødvendigvis er unormal. Folk går på lykkepiller som aldri før, er det alltid en bra ting ? Jeg vet det er bare "tilleggsbehandling" - det er terapi og adferdstrening som gjør deg "frisk". Men hvor perfekt skal man være for å "slippe unna" psykologen ? Hvor går grensen mellom sykelig og normal ? Jeg tror begrepet "normal" år for år har begynt å snevres inn, og ligner mer og mer på begrepet perfekt. Det er ingen ønsket situasjon..

Vi skal ikke tilbake til dagene der alt slikt var tabu, vil bare at man skal være litt romslig med begrepene her.

←

Jeg synes ikke det er å sykeliggjøre å oppfordre noen til å søke hjelp for å kontrollere sinnet. Jeg kjenner meg igjen i det trådstarter skriver, jeg kan også bli "altfor" sint, og har av og til ødelagt ting i sinne. Noen ganger kan andres atferd være med på å utløse sinnet, men reaksjonen ligger jo uansett hos meg, 100%. Jeg har ikke oppsøkt hjelp, men har tenkt på det flere ganger, og også snakket med andre om det - venner og familie/samboer. Poenget er at klarer man ikke å stoppe eller endre denne atferden selv - og det er ikke alltid så lett om det er noe man har gjort hele livet, er det vel bare positivt å få hjelp av andre?

Det er ikke slik at man får stempel som psyko og lomma full av beroligende piller for et slikt problem, men man kan få hjelp til å endre tankemønstre, kanskje finne ut litt om hvorfor man blir så sint, eller rett og slett så konkrete forslag som du (?) nevnte over her - som trening o.l.

[Gjest Gjest]

Løsningen er ikke dermed sagt lykkepiller, men bare noen som kan hjelpe henne/han å finne ut hva som plager personen. Å starte på kickboksing, karate ol vil neppe hjelpe, for personen kommer ikke til bunns i problemene sine. Og burde det ikke det være målet i seg selv? Å drive med kampsport kan få ut masse, men jeg er nå ikke så sikker på at det hjelper i alle tilfeller. For hva er egentlig årsaken til dette? Det er det jeg ville funnet ut av, og da ville ikke jeg ansett kickboksing og karate som en utvei.

←

Jeg tror ikke man alltid får så mye ut av å prøve å komme til bunns i slike problemer, selvsagt er det bra å finne årsaker og utløsende faktorer, men det viktigste tror jeg er å få ordentlig hjelp til å endre atferden sånn at man kan unngå slike reaksjoner. Er stort sett enig i det du skriver i tråden.

[Gjest *Tara*]

hvorfor er det så farlig å måtte søke hjelp? Skal vi tilbake til da det var totalt tabu å ha en eller annen form for psykisk lidelse, og der alt ble hysjet ned? Kanskje denne personen må lære seg å kontrollere sinnet sitt, for det er ikek bare å snu det rundt slik du foreslår. Kanskje personen må få hjelp til å gjøre det, og er det da så farlig?

←

Fordi det er farlig å sykeliggjøre alt mulig.

Jeg har flere ganger blitt så sint at jeg har slengt dørene igjen så dørhåndtakene har flydd over gulvet .. Og jeg har kastet ting i gulvet og på mannen min i sinne ... Mitt temperament er sånn ... fort sint og fort blid igjen ... Jeg går aldri rundt og er langsint - jeg fyker opp og blir fort ferdig med det .. Som regel så går jeg inn på rommet mitt og låser døren etter meg ... da unngår jeg å ødelegge noe.

Hvis jeg hadde skadet ungene mine i sinne så hadde jeg selvfølgelig søkt hjelp ... Men nå har jeg aldri lagt en hånd på ungene mine .. og nå er de mye lenger og større enn meg begge to, så nå hadde jeg ikke turd engang

Jeg mener at den sykeliggjøringen av alt mulig (og spesielt her på KG) er latterlig og bare fører til enda lenger køer hos leger og psykologer.

[Gjest Fjellsippa]

Det er farlig at man sykeliggjør all adferd som kan være "mistenkelig", selv om den ikke nødvendigvis er unormal. Folk går på lykkepiller som aldri før, er det alltid en bra ting ? Jeg vet det er bare "tilleggsbehandling" - det er terapi og adferdstrening som gjør deg "frisk". Men hvor perfekt skal man være for å "slippe unna" psykologen ? Hvor går grensen mellom sykelig og normal ? Jeg tror begrepet "normal" år for år har begynt å snevres inn, og ligner mer og mer på begrepet perfekt. Det er ingen ønsket situasjon..

Vi skal ikke tilbake til dagene der alt slikt var tabu, vil bare at man skal være litt romslig med begrepene her.

←

Hvis adferden ødelegger forholdet til andre mennesker bør man gjør noe med den. Andre skal ikke behøve å være vitne til at noen slenger ting i veggen. Da kan løsningen være å få hjelp hos en psykolog til å kontrollere adferden.

Hvis man derimot synes at det er ok at andre tar avstand fra en, får man bare holde på. Men det er grenser for hvor mye omgivelsene finner seg i. Jeg ville aldri akseptert en samboer som slengte noe i veggen. Da hadde det vært kroken på døra.

[Gjest Gjest]

Fordi det er farlig å sykeliggjøre alt mulig.

Jeg har flere ganger blitt så sint at jeg har slengt dørene igjen så dørhåndtakene har flydd over gulvet .. Og jeg har kastet ting i gulvet og på mannen min i sinne ... Mitt temperament er sånn ... fort sint og fort blid igjen ... Jeg går aldri rundt og er langsint - jeg fyker opp og blir fort ferdig med det .. Som regel så går jeg inn på rommet mitt og låser døren etter meg ... da unngår jeg å ødelegge noe.

Hvis jeg hadde skadet ungene mine i sinne så hadde jeg selvfølgelig søkt hjelp ... Men nå har jeg aldri lagt en hånd på ungene mine .. og nå er de mye lenger og større enn meg begge to, så nå hadde jeg ikke turd engang 

Jeg mener at den sykeliggjøringen av alt mulig (og spesielt her på KG) er latterlig og bare fører til enda lenger køer hos leger og psykologer.

←

Da er du heldig (?) som har en mann som synes det er greit at ting går veggimellom og blir kastet på ham, gjerne pga bagateller. Min samboer synes ikke det er videre ok når jeg knuser kopper eller kaster fjernkontrollen på ham. Selv om han holder det ut (og neppe kommer til å gå fra meg pga dette), skjønner jeg godt at han ikke synes det er "normalt". Og han er ikke en fullstendig harmonisk person som forventer det samme av meg, det er bare måten å bli sint på som oppleves som skremmende for endel folk.