Lengter etter å bli mamma...

[Gjest Hulderjenta]

Jeg er 25 år og lengter sånn etter å bli mamma.. I dag fikk jeg mensen, og det er alltid like skuffende. Burde ikke være det, for jeg går på p-pillen og prøver egentlig ikke å bli gravid, men jeg har bare så sinnsykt lyst til det!

For litt over et år siden ble min beste venninne mamma for første gang, hun er alenemamma. Gjennom hele graviditeten hennes fikk jeg delta i alt som skjedde. Var til og med med henne på første ultralyden, for hun ville ikke gå alene. et hele ble så nærmt at jeg kjente at min egen kropp hylte etter å ha baby i magen, den også.. Når fødselen nærmet seg ble jeg faktisk lei meg og nesten sint for at det ikke var jeg som skulle føde! Alt dette var litt rart, for tidligere har jeg ikke hatt så mye morsinstinkt (hvis jeg kan kalle det det?) i meg, det var som om det ble vekket at venninnen min sin graviditet.

Min kjære og jeg snakket mye om å få barn, emn det var liksom ikke rett tidspunkt for oss. men vi har alltid vært enige om at vi ikke skal bli "gamle" foreldre. Det ble med snakket i den perioden, og barne.lysten virker å ha dabbet av hos min kjære littegrann - men ikke hos meg...

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med min venninnes lille datter, som jeg er fadder til, og nå har hun nylig fylt et år. Utrolig spennede å følge hennes utvikling!! Og ikke minst det å bli kjent med en ny verdensborger på den måten! Men jeg lengter så fælt etter å bli mamma selv... Få oppleve å være gravid, sette et lite barn til verden...

Men det passer liksom aldri for oss.. Derfor må det liksom skje "av seg selv".. Det hender jeg faktisk glemmer p-pillen, men jeg vil ikke "glemme" dem med vilje, det er ikke riktig. men jeg håper likevel at jeg bare blir gravid, for det bare virker ikke som vi klarer å kaste p-pillene og la det stå til... For et par netter siden drømte jeg at jeg var gravid (det har jeg drømt mye), og har hørt at da skal man ta en test.. Men i dag kom det månedlige... :oops:

Lengter så fælt... Jeg er så klar, så klar!! Hvor lenge må jeg vente...?

Noen som kjenner igjen tankene mine?

Klem fra Huldre-Lise

[Mistyen]

Tror dere trenger å prate sammen - skikkelig. Fortell din kjære hvordan du har det, han kan ikke gjette seg til det. Menn er ikke tankelesere selv om vi noen ganger skulle ønske det.

Vil ihvertfall råd dg til ikke å "glemme" piller uten at dere er enige om det. Det vil bli lureri og kan falle helt galt avsted.

Ønsker deg lykke til - og håper at dere blir enige.

[Gjest Grethe,Trøndelag]

Kjenner meg veldig godt igjen i dine lengsler.Jeg fikk et barn da jeg var 21, og jeg er 26 nå.Jeg er veldig klar for ett nytt barn.Alt som kan minne om baby: en reklame på TV, babyklær i butikken, minner fra min sønns babyperiode...Jeg er også på pillen og gleder meg til jeg kommer i den situasjonen hvor vi kan bli gravide!

Gled deg over lengselen, gråt en skvett over en baby, vis at du lengter! Jeg gir uttrykk for at jeg lengter og gleder meg til en graviditet overfor min mann, og det MÅ du også gjøre. Dere er to om ansvaret. Og du vet det ikke vil bli bare kos..Mye våking, et helt annet liv.De fleste får et friskt barn..Du er klar..men er mannen din det?Det må du finne ut av. Lykke til!!

Alle gode ønsker til dere

[Gjest Zalomine]

Ja, jeg vet hva du føler. Vel, jeg har ingen venner med barn heller d, og har adlri fått tatt sånn del i en graviditet eller en babys liv.

Men, jeg lengter og gleder meg til den dagen vi kan droppe pillen. Dette vet min samboer også, men det passer nå ikke enda, grunnet økonomi etc (skulle i det minste hatt en fast jobb først synes jeg) og dessuten haster det ikke. vi er 23, og har vært sammen i 2 år.

Jeg lengter etter å bli mamma. Jeg ser søte babyer på tv, på reklame, i butikken.... og hjertet smelter. Jeg vet at det å få et barn endrer livet totalt, og den dagen jeg står der med to blå kommer jeg til å være hoppende glad, og samtidig redd. Klarer vi det? (men, det gjør vi, det vet jeg)

Du bør snakke med din kjære om dette, og forklare hvordan du føler. Å "glemme" pillen med vilje er slett ikke bra, det er jo totalt feil utgangspunkt. Vær enige om dette, så kan du gjøre de ting man som prøver bør (inkludert å spise folat, og droppe medisiner og annet som ikke er bra for babyen) mens dere prøver, og vente sammen i spenning.

Lykke til. Er han ikke klar enda, så bruk tid på å forberede ham og la ham forstå. (Dessuten sies det at menn ikke er klar til å bli far før de holder sin førstefødte i armene for første gang... Men dette er uansett IKKE noen unnskyldning for å lure ham altså)

Håper dere finner ut av det

[Gjest Minnie Emmerdale]

Lengter så fælt... Jeg er så klar' date=' så klar!! Hvor lenge må jeg vente...?[/quote']

Jeg ser av profilen din at du er sykepleier- det er jo mange som sier at kvinner i slike stillinger er utrolig babysyke og utvikler rene besettelser fordi de ofte er omgitt av nyfødte barn og gravide kvinner.

Synes du bør prate med samboeren din jeg- men vær forberedt på at han forlater seg siden økonomien ikke er bra og du virker helt på tuppa- du kan skremme han vekk.

Milla

[Gjest Zalomine]

Synes du bør prate med samboeren din jeg- men vær forberedt på at han forlater seg siden økonomien ikke er bra og du virker helt på tuppa- du kan skremme han vekk.

Ja, så stor tiltro har du til folk. En ting skal jeg love deg, ikke ALLE mannfolk løper sin vei, selv om økonomien blir skral, og partneren ønsker seg barn...

Det er faktsik slik i denne verden, at noen setter kjærligheten høyere enn penger, har du tenkt på det noen gang?

Ja, min kjære og jeg har det trangt, og en baby ville selvsagt gjort det vanskeligere, men, om det likevel skulle skje, så er vi BEGGE overbevist om at dette klarer vi. (Ja, han er den som beroliger meg, faktisk) Det finnes mannfolk som elsker sin utvalgte så høyt at et babyønske, og en trang økonomi ikke gjør at de løper sin vei!

[Gjest Minnie Emmerdale]

Det er faktsik slik i denne verden' date=' at noen setter kjærligheten høyere enn penger, har du tenkt på det noen gang?[/quote']

Og så hissige vi ble nå da

Jeg mente faktisk å si at jeg må hun trå forsiktig- for slik som hun beskriver det så befinner hun og samboeren seg på to forskjellige steder og ja, men hun faktisk sette forholdet over styr hvis hun ikke tenker seg om før hun setter han til veggs med babysnakk.

Løsningen for henne er å ta opp dette på en rolig måte, opptre behersket uten å virke hysterisk samt lytte til hans syn på saken, og ikke falle nedi "dette-vil-du-aldri-forstå-for-du-er-mann" grøften.

Milla

[Gjest Zalomine]

Hissig? Fordi jeg sier at ikke alle har samme syn på penger som deg?

La meg berolige deg, jeg er slett ikke hissig, jeg er svært rolig og avslappet. Jeg blir nok aldri "hissig" av dine innlegg Milla, til det betyr du altfor lite for meg. Ja, du betyr null, og jeg gidder ikke la meg opphisse av slikt tull, det kaster jeg ikke vekk tid og energi på. Så det så

Ja, jeg mener da heller ikke at hun skal "sette ham til veggs". Men de har snakket om dette før, det virker bare som om "det passer aldri for dem". Det er jo et faktsum at det så godt som aldri passer helt å få en unge, men man kan da gjøre det likevel, så lenge man er enige om det. Og da må de altså snakke sammen. Det hjelper lite å ønske det inni seg...

Og, om forholdet er slik at å ytre (på nytt) et ønske om en baby vil sette hele forholdet over styr... da passer det neppe å bringe et barn inn i dette forholdet uansett. Nei, kjære du som startet tråden, snakk med din kjære du. Ikke vær redd for å skremme han vekk om du snakker med ham, dette er noe dere må snakke om. Selvsagt ikke ultimatum og harde ord, men en samtale mellom to som er glade i herandre, om et tema som betyr mye. Det ordner seg nok

[Gjest Minnie Emmerdale]

Fredagsbarn skrev:

Det er faktsik slik i denne verden, at noen setter kjærligheten høyere enn penger, har du tenkt på det noen gang?

Dette er uten tvil en "hissig" kommentar fra din side.

Milla

[Gjest Zalomine]

Nei, det er uten tvil en tolkning fra din side som gjør dette til "hissig". Det er nemlig ikke en hissig kommentar fra meg, men en kommentar om hvordan enkelte av oss opplever verden.

Men jeg nekter å ødelegge denne tråden mer med dette. Dette er mitt siste innlegg om dette (ikke nødvednigvis i hele diskusjonen, men om dette som ikke har noe med tema å gjøre)

Jeg er ikke sint, jeg er ikke hissig, du klarer ikke hisse meg opp heller (men underholde til nød, jeg må trekke på smilebåndet når du vet hva som er hissig fra meg, når jeg tross alt vet at jeg er alt annet enn hissig )

Ha en fortsatt fin dag da....

[Gjest Hulderjenta]

Takk for mange gode kommentarer! :D

Bare for å rette opp eventuelle misforståelser: jeg har overhodet ingen planer om å lure samboeren min med å glemme p-pillen med vilje, det synes jeg er fullstendig feil og UTROLIG dårlig gjort. Jeg er ikke en onskapsfull egoist!! Jeg vil selvfølgelig at vi skal gjøre dette sammen av fri vilje begge to!

Og vi snakker om det - først og fremst etter mitt initiativ da.. Men jeg føler jeg presser, og at det liksom er MITT behov, dette med å få barn, så jeg tar det ikke så ofte opp. Vet at han ønsker seg barn han og, og vi snakker ofte om hva vi skal og ikke skal gjøre med våre barn, hva de skal få lov til og ikke. Han og jeg kommer fra to helt forskjellige familier og har ganske ulik bakgrunn, og snakker ofte om forskjellene i våre oppvekster og hva som er bra og ikke av slik vi har hatt det, og hva vi vil føre videre og gi til våre barn.

Jeg vet at når tiden er moden, så har vi et hylende spedbarn hjemme hos oss vi også. Og det ser jeg fram til!

Klem fra Huldre-Lise til dere alle :D

[Gjest Zalomine]

Ja, når tiden er moden for det, så får vi også det. Jeg gleder meg! Men, enn så lenge, så får vi nyte det å bare glede oss. Gjøre det beste utav det

Jeg vet at min samboer blir en flott far, så snart økonomi/jobb/bolig/livssituasjon ligger tilrette for det. Enn så lenge, så er det greit å være bare oss to også. Sååå mye bedre enn å være bare meg i alle fall.

[Veslejenta]

Jeg gleder meg også masse til å bli mamma. Men vet jo at jeg ikke kan det på noen år ennå. Først må vi jo flytte sammen, få faste jobber, spare opp litt penger etc. Kjæresten min vil gjerne oppleve litt først og leve sammen med meg uten å ta hensyn til en liten baby, noe jeg er litt enig med ham i. Han vil gjerne at vi skal vente 8 år, jeg syns 3 år er passe, så da blir det vel en mellomting.

[Mann 40]

Huldre-Lise, man kan dessverre ikke vite med sikkerhet at man får barn.

[meta]

Det der med å være klar for baby går litt på skift hos oss. Til tider har han vært klar og ikke jeg og når jeg blir klar, skifter han mening. Ikke det at vi noen gang har vurdert det på ordentlig liksom, for vi vil ha hus og fast jobb først og så syns vi at vi skal være gift først.

Jeg tror det går på skift hos oss fordi vi begge vet hvilket enormt ansvar det er og får litt kalde føtter når det plutselig blir litt virkelig fordi den andre parten også begynner å vurdere barn.

Nå er det jeg som begynner å bli klar (kanskje derfor jeg er inne på graviditetsforumet ), men jeg har ikke fast jobb enda og jeg vil ikke gå å engste meg for at barnet vårt ikke skal få rene bleier og nok mat. Nei, det vil det jo uansett, samboeren min tjener bra, men jeg blir nervevrak med en gang jeg ikke har en backup på minst 10 000 i banken så jeg tror vi skal vente.. Men når blir vi klare da? Jeg er 25 og samboeren min er 28 år og jeg vil heller ikke at vi skal bli gamle foreldre...

Det å få barn er det største ansvaret en kan ta på seg og jeg syns man må være to om det. Milla har et utrolig kynisk forhold til det syns jeg og dersom en mann stikker fordi samboeren begynner å snakke om barn, er han virkelig ikke noe å spare på og sannsynligvis ikke glad i deg allikevel. Jeg kan ikke fatte at man skal måtte trå forsiktig i forhold til det med å få barn sammen. Man må jo få ut de virkelige følelsene rundt dette enorme temaet. Egentlig syns jeg ikke man skal måtte trippe rundt grøten med samboeren sin om noe. Jeg har alltid snakket med samboeren min om ALT og han har ikke dratt fra meg ennå, så det får jeg vel ta som et godt tegn

Jeg ønsker deg lykke til og håper du og samboeren din tar en skikkelig lang prat og at du får forklart hvordan du føler det. Det er jo ikke sikkert at han har noe mindre lyst på barn enn deg egentlig. Kanskje han bare holder igjen av økonomiske årsaker? Det kan jo virke som menn ofte er litt mer rasjonelle enn oss damer Nok en gang: Lykke til!