Trenger råd til hvordan forlate ham-

[Gjest Gjest]

her er min historie.. er samboer- vi har barn sammen- har vært sammen siden vi var 15 år gamle- altså 20 år nå.

Problemet mitt er at de siste årene føler jeg at vi har vokst fra hverandre mer eller mindre.

Han har vært "gift" med jobben, sjelden hjemme. Jeg har vært i full jobb hele tiden, og alt ansvar i ft hus hjem og barn har falt på meg, jeg har vært den som har tatt ansvaret for at familien henger sammen. Han har hele tiden prioritert jobb, kommet og gått når han villet, uten å tenke på familieliv i det hele tatt.

Jeg har kommet hjem fra jobb, laget middag og ingen livstegn fra han. Dette har gjennom tidene gitt meg masse frustrasjon som nå plager meg til de grader.

Helt til jeg begynte å trkke meg unna ham og være avvisende. Jeg har liksom fått nok. Er glad i ham, men føler at kjærestebiten i forholdet er borte, og at han er mer som en bror for meg.

En dag sprakk jeg- sa at jeg ikke orket mer av dette "familielivet" og at jeg ville ut av forholdet. Men det var lettere sagt enn gjort.

Han skrek, tryglet og ba om at nå skule det bli bedre ja, han skulle ta mer ansvar osv. Jeg mistet motet fordi jeg hadde så vondt av ham, sa ja til å prøve en gang til, av medlidenhet e

Der har ikke gått mer enn et par uker, og joda han hjelper til og er mer hjemme, han prøver virkelig. Mens han tror at alt er bra igjen fordi han gjør dette, er det jo ikke det for min del, følelsene er blitt borte på veien. Må si at vi snakker heller ikke sammen, knapt om dgl dagse ting. Han tilbringer kveldene foran tv`n og jeg foran dataen. Har liksom ingenting til felles og heller ingenting å prate om.

Jeg trekker meg unna ham hver gang han vil kose eller ta i meg. jeg føler det blir så feil. Han føler jeg er avvisende, men sier ingenting, han er sikkert redd for svaret. Jeg ser han blir lei seg.

Men problemet mitt nå er... jeg har ikke mot til å ta opp kampen om brudd igjen uten noen gode råd fra dere som forhåpentligvis kan hjelpe meg. Hans reaksjon på at jeg vil gå vil være trygling, skriking. "Det er så synd på meg" han lar meg rett og slett ikke gå- han vet mine svake sider og vil nok bruke de i mot meg. Og til slutt gir jeg etter igjen, fordi jeg får så vondt av ham.

Så her sitter jeg- og vet ikke hvordan jeg engang skal ta opp samtalen om forholdet vårt med ham engang, han kommer hvertfall ikke til å gjøre det. Ikke vet jeg hva jeg skal si engang.

Takk for at du gadd å lese..

[Gjest Gjest]

En skillsmisse er vell en av de værste tingene en kan gå gjennom. Spesielt når det er unger i bildet. Det vil antagelig ta nestn 3 år før du er helt på beina igjen.

Dere vil jo i første omgang ta ut seperasjon, det vil gi dere begge en tenkepause på hva dere vil fremover. Det er jo trist at du ikke har satt foten ned tidligere mens det fremdeles var følelser å redde.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å være ærlig, både mot deg selv og mannene din. Om følelsene dine virkelig er borte og du vil ut av forholdet vil det bare være å dra det ut, ved å gå rundt grøten, sorgen og frustrasjonen vil vare enda lenge. Det kan til og med være at dere bygger opp et uvennskap i denne perioden, og det kan gjøre den forholdet vansekliger til barn, men også når økonomien skal deles. Selvfølgelig vil han gråte og være lei. Hele livsgrunnlaget dere har bygget opp sammen vil endre seg. Økonomisk, det sosiale nettverk osv. Det oppleves som en svær trussel.

Finn deg en leilighet, antagelig er et du som må flytte ut av deres felles bolig siden det er du som vil gå. Snakk med venner som kan støtte deg. Vær tydelig og informerer han gjennom hele prosessen, slik at han vet hva som foregår. Om du selv er usikker si dette også, ta det som et prøveår. Kanskje er dette det beste for dere, og at han også ser det når han får tingene litt på avstand.

Noe av det vanskeligste jeg opplevde i forbindlelse med skillsmisse (utenom kampen om barna) var ensomhetsfølelsen. Alle venner er etablerte, så selv om de var tilstede ofte og hjalp, var det mange ensomme kvelder. Juler /påske /sommerferier. Disse famlietidene. Uoverkommelig vanskelig. Men alle føler det forskjellig, og det er ikke sikkert dette vil bli et problem for deg.

[Gjest Gjest]

En skillsmisse er vell en av de værste tingene en kan gå gjennom. Spesielt når det er unger i bildet. Det vil antagelig ta nestn 3 år før du er helt på beina igjen.

←

What? Interessant. Er det forskning bak dette tallet, eller gjetter du?

[Gjest Gjest]

What? Interessant. Er det forskning bak dette tallet, eller gjetter du?

←

gjest her: Det er mine egne erfaringer, og flere av mine venners erfaring. Les hva jeg skriver. Antagelig, og til du er helt på beina igjen. Det betyr at det er mange baller som skal falle på plass. Enighet om barn og økonomi, etablere nye sosiale nettverk, og bearbeidelse av et liv som du trodde du hadde, men som ble forandret. Alle gjør det på sin måte, men det er min erfaring.

[mummimamma]

Jeg foreslår at dere kontakter familievernkontoret og får hjelp. Om dere begge er villige til å prøve og fikse forholdet tror jeg dere trenger hjelp til å sette ord på hva den enkelte vil og ønsker, og hva som må til for å komme dit.

Det er fullt mulig å finne tilbake. Sett opp fordeler og bakdeler med å bli i forholdet og det samme ved å gå ut av det.

Men, det viktigste er å snakke sammen, og der tror jeg dere trenger hjelp.

[Gjest Bellatrix]

Ja, oppsøk familievernkontoret. De kan gi dere hjelp til å finne tilbake til hverandre og gi dere råd til hvordan dere skal løse problemene.

[Mrs. K]

....eller de kan hjelpe dere med å gå fra hverandre på en ryddig måte.

[Gjest Gjest]

Kunne dere reist bort en langhelg? Bare dere to? Forsøkt å finne tlbake til hverandre igjen?

Tror alle langvarige forhold vil få noen litt "døde" perioder. Jeg har likevel troen på livslang kjærlighet. Det er i hvert fall verdt et forsøk!

[Gjest Bellatrix]

....eller de kan hjelpe dere med å gå fra hverandre på en ryddig måte.

←

Det tenkte jeg også på. Om dere skal gå fra hverandre er det mye som skal ordnes i forhold til barn og andre ting.

[Gjest Fjellsippa]

Du bør nok oppsøke familievernkontoret for å få hjelp til å forlate han på en ryddig måte. En ting er at han trygler og gråter for å få deg til å bli. Når han skjønner at du ikke vil bli uansett kan det hende at du får se en annen side av han. Da kan det være veldig greit å ha en kurator på familievernkontoret å støtte seg til, og som kan megle som en nøytral part. Advokater er ofte kun interessert i å ha saken gående for å tjene mest mulig penger selv.

Du sier at du kjenner at følelsene er døde, og du liker ikke at han tar i deg lengre. Jeg regner med at du har kommet til denne konklusjonen over år, og ikke i løpet av de siste ukene. Når du føler det sånn er det ingen vei tilbake. Jeg snakker av erfaring. Det eneste rette blir da å forlate han snarest mulig, så hopp i det. Det er vondt mens det står på, men det blir mye bedre etterpå.

Lykke til

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Jeg har akkurat forlatt min samboer etter 5 år. Vi hadde det fint som venner, men ikke noe mer. Det var kjempetungt. Han ville gjøre alt for å fikse forholdet, men jeg visste at jeg ikke ville få "kjærestefølelsene" tilbake. Jeg måtte bare være sterk og tenke på meg selv, for jeg ville ikke sløse bort mer tid. Det er aldri gøy å såre noen, men man må bare tenke på at den andre parten vil komme over det etterhvert, og da vil han sikkert også få det mye bedre enn det han har det nå...selv om det virker kjempetungt og håpløst i begynnelsen.

Det som er viktig er at du er ærlig mot deg selv. Innerst inne så vet du om det er dette du vil eller ikke. Dersom du vet at du vile hatt det bedre uten han, så bør du få avsluttet forholdet så snart som mulig. Skjønner at det er vanskelig når det er barn inne i bildet, men de vil jo også få det bedre med lykkelige foreldre. Du er jo så ung, har jo hele livet foran deg

Hvis du velger å gå fra han, så er min erfaring at det er best å gjøre det "hardt og brutalt". Flytt ut så snart som mulig. Det nytter ikke å synes synd på han. Du MÅ tenke på deg selv. Han kommer over det etterhvert.

Håper du finner ut av det snart. Masse lykke til fra meg!!

[Gjest hovedinnlegger]

Tusen takk for tilbakemld og støtte- og som Hanna sier- jeg må bare tenke på meg selv ja. Får bare hoppe i det.

[Jalp]

Jeg må jaggu si at enkelte i denne tråden tar på seg et stort ansvar nå. Hopp i det, tenk på deg selv o.s.v.....hardt og brutalt.

Her tar man enkelt og greit stilling til hvordan det framtidige livet til flere mennesker skal være. Og det kun på grunnlag av noen linjer om hvordan en av partene oppfatter det hele.

Selv vil jeg si til trådstarter at du MÅ virkelig vite med deg selv at ALT er forsøkt før du tar en avgjørelse som får dramatisk betydning både for deg, mannen din og ikke minst barna dere har sammen. For jeg mener at du ikke bare kan tenke på deg selv. Du har et soleklart ansvar for flere enn deg selv.

Det minste som må skje er at dere kommer dere til rådgivning. Dere trenger virkelig å vite hva et slikt brudd vil innbære. Og for ordens skyld, jeg tror ikke du skal forvente å ha "forelskelsesfølelsen" for en annen et helt liv. Kom ned på jorda og innse at livet ALDRI vil være en evig dans på roser. Glem det livet som skildres i damebladene. Slik blir aldri virkeligheten.

Jeg aner ikke om det er riktig for dere å skille lag. Det kan jeg umulig avgjøre ut fra noen linjer i denne tråden. Men dere trenger ÅPENBART en nøytral tredje person å rådeføre dere med. Sammen.

[Annie]

Da jeg tok avgjørelsen om å gå fra eksen, bestemte jeg meg for en dato. Så fikk det briste eller bære. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville mer, og ikke noe han sa kunne rikke på det.

Vi hadde ikke vært hos familierådgivning, og jeg tviler på at det ville hatt noe å si for vår del.

Som typisk mann, kom det overraskende på han. Enda vi hadde snakka mye om det. JEG hadde snakka mye med han om hva som måtte endres osv. Endringen hjalp noen dager og så var det tilbake til gamle spor.

Jeg ville forklart følelsene mine for han. Forklart at han fortjener noen andre som er glad i han som en kjæreste og ikke en bror (det samme skjedde her).

Det skal nemlig så mye til for å vekke følelser som har forsvunnet.

Men for å legge til på slutten, så er det største nederlaget i mitt liv at jeg ble skilt. Spesielt for datteren min sin skyld. Jeg har det langt bedre nå, men allikevel er det et nederlag.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Fjellsippa]

Jeg må jaggu si at enkelte i denne tråden tar på seg et stort ansvar nå. Hopp i det, tenk på deg selv o.s.v.....hardt og brutalt.

Her tar man enkelt og greit stilling til hvordan det framtidige livet til flere mennesker skal være. Og det kun på grunnlag av noen linjer om hvordan en av partene oppfatter det hele.

Selv vil jeg si til trådstarter at du MÅ virkelig vite med deg selv at ALT er forsøkt før du tar en avgjørelse som får dramatisk betydning både for deg, mannen din og ikke minst barna dere har sammen. For jeg mener at du ikke bare kan tenke på deg selv. Du har et soleklart ansvar for flere enn deg selv.

Det minste som må skje er at dere kommer dere til rådgivning. Dere trenger virkelig å vite hva et slikt brudd vil innbære. Og for ordens skyld, jeg tror ikke du skal forvente å ha "forelskelsesfølelsen" for en annen et helt liv. Kom ned på jorda og innse at livet ALDRI vil være en evig dans på roser. Glem det livet som skildres i damebladene. Slik blir aldri virkeligheten.

Jeg aner ikke om det er riktig for dere å skille lag. Det kan jeg umulig avgjøre ut fra noen linjer i denne tråden. Men dere trenger ÅPENBART en nøytral tredje person å rådeføre dere med. Sammen.

←

Vel, noen av oss har faktisk vært der, og kjenner oss godt igjen i trådstarters beskrivelser!

Selvfølgelig må man ta standpunkt på bakgrunn av hvordan en av partene oppfatter situasjonen. Ut fra hennes beskrivelse oppfatter jo mannen situasjonen helt annerledes, men hva hjelper det når hun ikke har følelser for han lengre? Og man trenger faktisk å ha mer enn bare vennskapelige følelser for å fortsette et samliv. Når det har gått så langt som det tydeligvis har i dette tilfellet er det ingen vei tilbake. Noen ganger må man bare innse det.

Og du Jalp burde spart deg for å trekke frem en sammenligning med dameblader her. Hvis kvinner ønsker å forlate mannen er det fordi samlivet ikke tilfredstiller det hun har lest om i dameblader? Snakk om nedlatende holdning.

Hvorfor hevdes det bestandig at man skal holde sammen for barnas skyld? Kanskje bør man heller skille seg for barnas skyld. Barna har ikke godt av å ha ulykkelige foreldre. Det er bedre for barna med lykkelige skilte foreldre enn ulykkelige gifte. TS har et ansvar for flere enn seg selv. Hun har ansvar for å gi barna en lykkelig mor. Så får far også ta ansvar for sitt eget liv og barna.

[Jalp]

Som jeg skrev: Jeg aner ikke om TS bør sette i gang et samlivsbrudd på bakgrunn av det hun skriver her. Men noen mener tydeligvis at de på bakgrunn av det kan gi et entydig råd om det. Jeg mener at de ikke vet nok til å kunne gi et slikt råd.

Når jeg refererer til dameblad er det for å understreke at mange har et urealistisk syn på hva et samliv er. Og jeg mener fortsatt at det nesten aldri er slik det framstilles i f. eks. diverse dameblader. I mange tilfeller viser det seg at par har for høye forventninger til et samliv, og at de i ettertid angrer på at de ikke gjorde mer for å forsøke å holde sammen.

Jeg er heller ikke tilhenger av at man skal holde sammen bare for barnas skyld. Det skrev jeg heller ikke. Men å sette i gang en bruddprosess uten å vurdere hvordan de andre i familien påvirkes av det, er etter min mening uansvarlig og egoistisk.

Du (Fjellsippa) skriver at du har vært i lignende situasjon (antar jeg). Da vet du også at mange sammenligner de sorgfølelsene som oppstår ved et samlivsbrudd med dødsfall i den nærmeste familie. Det kan med andre ord oppstå store menneskelige tap i slike sammenhenger. Det er da jeg er meget kritisk til de som i denne tråden så lettvint som bare det konkluderer og gir råd til TS om at hun bare kan flytte.

Så i tilfellet det ikke var mulig å forstå ut av mitt første innlegg her: Jeg kritiserer de som på meget tynt grunnlag nærmest oppfordrer TS til å starte samlivsbruddet. Jeg kritiserer ikke henne. Det har jeg ikke grunnlag for.

[Fønix]

Situasjonen du beskriver ligner veldig på tilværelsen min for noen år siden. Jeg opplevde at kona mistet interessen for meg som kjæreste og ble mer og mer avvisende. På bakgrunn av den erfaringen vil jeg råde deg til ikke å fortsette som nå.

Hvis du tror det er mulig å finne tilbake til de nødvendige følelsene gjennom terapi eller på annen måte, synes jeg dere bør forsøke det. Hvis ikke, bør du ta ansvar for at du ikke lenger har det som skal til for å være kjæresten hans.

Jeg synes ikke du bør bli i forholdet bare fordi du har så vondt av ham. Da gjør du ham sannsynligvis en bjørnetjeneste. Jeg tenker tilbake på de siste par årene av ekteskapet mitt som kanskje den vondeste tiden jeg har opplevd. Det var veldig sårende og nedbrytende å daglig bli avvist av en person som jeg elsket og ønsket å tilbringe livet med. Likevel protesterte jeg voldsomt da hun gjorde det slutt. Jeg tryglet henne om å bli. Men hun hadde bestemt seg. Hun var veldig tydelig og ingenting jeg sa kunne få henne til å ombestemme seg.

I ettertid er jeg veldig glad for at hun tok den beslutningen og avsluttet forholdet. Hun kunne ikke lenger bidra med det som skal til i et kjæresteforhold. I praksis hadde hun sluttet å være kjæresten min et par år før hun dro. Det tok hun til slutt konsekvensen av. Dermed ga hun også meg muligheten til noe annet.

Jeg er også glad for at hun var så bestemt og ikke lot seg påvirke av tryglingen min, selv om jeg vet at det var tøft for henne. Jeg vet at det kostet henne mye å bryte ut. Hun ga meg ingen falske forhåpninger og jeg skjønte raskt hva jeg hadde å forholde meg til. Det gjorde det enklere for meg å komme over bruddet.

Etter en tung sorgperiode fikk jeg ganske raskt en mye bedre tilværelse. Det gjorde sønnen vår også. Jeg har flere ganger takket henne for at hun hadde mot nok til å dra når situasjonen først var blitt slik som den var. Jeg tenker på det som noe av det mest kjærlige hun har gjort mot meg.

Jeg kan ikke gi noe råd om hva som er riktig for deg å gjøre i din situasjon. Men jeg tror ikke noen av dere blir lykkelige av å fortsette på samme måte som nå.

Lykke til!

Endret 9. april 2007 av Fønix

[Gjest Corto Maltese]

pakk sakene gå ut døra sett deg i bilen ( om du har ) og kjør. om du ikke har bil så bare går du og ikke snur deg

så enkelt er det

[Gjest Gjest]

jeg var selv i et dårlig orhold, hvor kjærligheten en dag tok slutt. Jeg fortsatte å bo sammen med ham pga barna, og av medlidenhet for ham. En dag var det nok for meg, og jeg stak på dagen, med unger og alt. Det har vært en av de beste tingene jeg noengang har gjort. Jeg følte meg fri, og befridd fra hans makt. Jeg ble gld igjen, og full av liv og røre. Nå har det gått to år siden bruddet, og jeg har ikke en dag savnet xen, ikke en dag. Nå bor jeg sammen med en flott mann, som gir meg alt jeg savnet i det forholdet.

Det er utrolig deilig å leve når man har det godt med seg selv.

Gå fra ham, og slipp både deg og han fri. Det er vel det du også vil?

[Gjest hovedinnlegger]

Det er utrolig godt med støtte fra dere. Det hjelper i en vanskelig situasjon, og gjør det lettere å se at det ikke bare er meg.