Trenger råd- klarer ikke å forlate han

[Gjest Gjest]

her er min historie.. er samboer- vi har barn sammen- har vært sammen siden vi var 15 år gamle- altså 20 år nå.

Problemet mitt er at de siste årene føler jeg at vi har vokst fra hverandre mer eller mindre.

Han har vært "gift" med jobben, sjelden hjemme. Jeg har vært i full jobb hele tiden, og alt ansvar i ft hus hjem og barn har falt på meg, jeg har vært den som har tatt ansvaret for at familien henger sammen. Han har hele tiden prioritert jobb, kommet og gått når han villet, uten å tenke på familieliv i det hele tatt.

Jeg har kommet hjem fra jobb, laget middag og ingen livstegn fra han. Dette har gjennom tidene gitt meg masse frustrasjon som nå plager meg til de grader.

Helt til jeg begynte å trkke meg unna ham og være avvisende. Jeg har liksom fått nok. Er glad i ham, men føler at kjærestebiten i forholdet er borte, og at han er mer som en bror for meg.

En dag sprakk jeg- sa at jeg ikke orket mer av dette "familielivet" og at jeg ville ut av forholdet. Men det var lettere sagt enn gjort.

Han skrek, tryglet og ba om at nå skule det bli bedre ja, han skulle ta mer ansvar osv. Jeg mistet motet fordi jeg hadde så vondt av ham, sa ja til å prøve en gang til, av medlidenhet e

Der har ikke gått mer enn et par uker, og joda han hjelper til og er mer hjemme, han prøver virkelig. Mens han tror at alt er bra igjen fordi han gjør dette, er det jo ikke det for min del, følelsene er blitt borte på veien. Må si at vi snakker heller ikke sammen, knapt om dgl dagse ting. Han tilbringer kveldene foran tv`n og jeg foran dataen. Har liksom ingenting til felles og heller ingenting å prate om.

Jeg trekker meg unna ham hver gang han vil kose eller ta i meg. jeg føler det blir så feil. Han føler jeg er avvisende, men sier ingenting, han er sikkert redd for svaret. Jeg ser han blir lei seg.

Men problemet mitt nå er... jeg har ikke mot til å ta opp kampen om brudd igjen uten noen gode råd fra dere som forhåpentligvis kan hjelpe meg. Hans reaksjon på at jeg vil gå vil være trygling, skriking. "Det er så synd på meg" han lar meg rett og slett ikke gå- han vet mine svake sider og vil nok bruke de i mot meg. Og til slutt gir jeg etter igjen, fordi jeg får så vondt av ham.

Så her sitter jeg- og vet ikke hvordan jeg engang skal ta opp samtalen om forholdet vårt med ham engang, han kommer hvertfall ikke til å gjøre det. Ikke vet jeg hva jeg skal si engang.

Takk for at du gadd å lese..

[Gjest Gjest]

Hvis du er så sikker på at du vil gå, så synes jeg du skal det. Ikke gi han tid til å trygle.

Pakk sakene og stikk. Skrive et brev, der du forklarer alt, og still opp til en prat etterpå.

[Gjest Bellatrix]

Du startet nettopp en annen tråd. Der fikk du råd om å dra på familievernkontoret som kan hjelpe dere. Du skrev ingenting der om at du var forelsket ien annen. Om du er det bør du vente til du og samboeren har brutt opp (noe du kan få hjelp fra familievernkontoret til så det blir litt ryddig...) med å bli sammen med han nye.