Selvskading- noen som vet

[Gjest Gjest, ikke innlogget nå]

Jeg har en datter på 13 år, og har nettopp oppdaget at hun driver å skader seg selv. Hun skjærer i armene sine, og det høres helt forferdelig ut. Hun vet ikke at jeg vet. Det var skolen som oppdaget dette og varslet meg. Jeg har vært bekymret i lengre tid for hun virker rett og slett deprimert, men jeg skjønte ikke hvor alvorlig det var før skolen tok kontakt. Dette skjedde like før påsken, og jeg sa ingenting til henne. Jeg måtte tenke litt på det, og har prøvd å følge med henne litt. Og spørre henne om forskjellige ting. Noe har jeg fått svar på, men det er mye som er uklart ennå. Skjønner iallefall at hun har det svært vondt inni seg. Rektor på skolen mente at jeg ikke måtte si noe til henne om at jeg nå visste hva som foregikk. Men jo mer jeg tenker på det, jo mere feil blir det for meg. Jeg føler at dette må jeg snakke med henne om. Dette må vi snakke om sammen, prøve å sette ord på. Og blir det for vanskelig, så må hun få profesjonell hjelp. Jeg vil bare gråte, men jeg må være sterk. Hun har bare meg, pappa'n har aldri vært tilstedet.

Finnes det noen her som kan gi meg råd om dette? Jeg er bare fortvilet og bekymret. Jeg vet litt om depresjon, men ingenting om selvskading. Og hun er så ung.

[Gjest Madam Felle]

Hun må få profesjonell hjelp, for dette vil du ikke klare å hjelpe henne med selv. Uansett hvor mye du vil, så hadde hun kommet til deg før om det var et alternativ. Ta kontakt med BUP, for de kan sikkert hjelpe deg.

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322729

http://www.ung.no/art/?id=1136

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns også at du burde få profesjonell hjelp til henne. Selvskading trenger ikke nødvendigvis å henge sammen med selvmordsforsøk eller selvmordstanker, men det betyr ikke at det ikke er alvorlig. Og det er bra at du tar det på alvor.

Men jeg stusser litt over at rektor har sagt at du ikke bør snakke med datteren din. Om du skal få hjelp til henne, må du jo snakke med henne på et tidspunkt. Vil da råde deg til å ikke "freake" helt ut, selv om du er redd. Mange ungdommer som skader seg selv, gjør det for å gjøre en indre smerte mer fysisk og konkret. For noen blir selvskadingen en måte å flytte fokus bort fra hvor vondt de har det inni seg. I et slikt lys, tenker jeg at om omgivelsene fokuserer for mye på selve skadene, vil det bare bygge opp under ungdommenes dårlige måte å takle problemene sine på.

Men kanskje du kan snakke med henne, spørre hva som plager henne? Og om du kan få henne med deg på å søke hjelp?

[Gjest Gjest]

Det er faktisk svært mange ungdommer, særlig jenter, som driver med selvskading. Egentlig merkelig at det ikke er mer fokus på det i media. Vi som jobber i hjelpeapparatet ser dette hele tiden, og dessuten er nok mørketallene store. Men skaff henne profesjonell hjelp ja!

[Gjest Gjest]

Snakk, snakk, og snakk med henne igjen. Er selv mor, og har värt der du er naa. Og fjern alt hun kutter seg med, vanligvis pleier de aa bruke kun en ting, hvis det er en spesiell kniv, kast den. Er det sakser kast de ogsaa.

Og faa hjelp NAA! Dette er en vanskelig periode for dere alle sammen, og alle trenger hjelp. Datteren din först, men alle familie medlemmer har bruk for hjelp.

For dette klarer dere ikke alene.

[Gjest Gjest]

Noen kan synes det er vanskelig å prate om det. Kan bli sinte eller trekke seg enda mer inn i seg selv. Men tror likevel det er viktig at hun vet at du vet, men at du respekterer hennes ønske om å ikke prate om det. At du åpner opp for at hun kan komme til deg og prate med deg når som helst, når hun er klar for det. At du vil hjelpe og ikke bli sint på henne.

Synes du skal ta det opp med fastlegen som evt kan henvise til BUP. Der kan hun få hjelp til å behandle bakenforliggende årsaker. Men hun må selv være motivert. Du kan ikke tvinge henne til behandling hvis hun ikke vil. Har hun opplevd noe vanskelig?

Den dagen hun tar på seg t-skjorte igjen har hun kommet langt. Når hun våger å vise arrene. Arrene er vanskelige å fjerne, så hun må lære seg å leve med dem.

Når det gjelder kuttene, er de sjelden så dype at det er behov for legebehandling for selve kuttet. Det er de psykiske årsakene som trenger behandling.

Håper dere finner gode løsninger sammen. Vet at det er vanskelig å være mamma i en slik situasjon. Datteren min startet da hun var 12 år. I hennes oppvekst opplevde hun flere ganger at faren hennes mishandlet meg. Dette er årsaken til hennes problemer. Nå er hun 17 år. En nydelig jente. Skoleflink, med snill kjæreste og gode venner. Hun har det bra nå. Arrene vil alltid være der, men de er en del av henne. En del av hennes historie.

[Solskinnsbolla]

jeg er uenig med rektoren hennes! det blir nok ubehagelig for henne- og kanskje det blir vanskeligere enn du antok å faktisk komme inn på henne- hun har tydeligvis et problem med å takle følelseslivet sitt. dette kan du lære henne- å takle sine følelser: ved å lære å uttrykke seg!

jeg har selv drevet med dette, i tillegg til spiseforstyrrelser... og jeg ber om unnskyldning på forhånd ovenfor deg- men kan det være noe med deg og deres relasjoen imellom som har satt igang dette? kanskje du allerede har tenkt på dette...

og er dattera di 13 år så sender du henne ikke nødvendigvis på terapi alene, men det kan hende det er en fordel at dere går i terapi sammen

[Gjest Hilde K S]

Jeg er sjokkert over den manglende intelligensen til rektoren. Det er KLART at dette må taes opp med barnet. Hun må få hjelp til å håndtere det som er vanskelig. Nå.

[Gjest Veronica Mars]

Sier meg enig med flere her, få profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig. Sannsynligvis vil hun overhodet ikke snakke med deg om det, uansett hvor mye du bryr deg. Hun skammer seg sikkert over både selvskadingen og det at hun er deprimert.

[Gjest itla]

Snakk, snakk, og snakk med henne igjen.  Er selv mor, og har värt der du er naa. Og fjern alt hun kutter seg med, vanligvis pleier de aa bruke kun en ting, hvis det er en spesiell kniv, kast den.  Er det sakser kast de ogsaa.

Og faa hjelp NAA! Dette er en vanskelig periode for dere alle sammen, og alle trenger hjelp.  Datteren din först, men alle familie medlemmer har bruk for hjelp.

For dette klarer dere ikke alene.

←

Dette er jeg, som tidligere selvskader, helt uenig i. Dersom du fjerner/kaster alt hun kan bruke til å kutte seg med, fjerner du også alle hennes rømningsveier. For de aller fleste er det nettopp det å rømme selvskadingen handler om, og dersom du tar fra henne det som for henne nå er den mest logiske måten å unngå vonde følelser og tanker på, da blir mer alvorlige ting et alternativ. Selvskadingen er et symptom, ikke selve problemet.

Ta kontakt med fastlege dersom hun har en som forstår og klarer å hanskes med denne typen ting, evt BUP direkte. (Jeg var heldig, fastlegen min spesialiserte seg innen psykiatri da jeg slet.) Dersom kommunen/skolen har bra PPT, er det absolutt lurt å involvere dem. Ikke tving henne til noe som helst. Det er ikke usannsynlig at hun selv er klar over at hun trenger profesjonell hjelp, men at hun ikke vet hvordan/ikke tør/klarer å be om hjelp alene. Jeg ville også unngått innleggelse dersom det ikke er helt nødvendig - det er stigmatiserende og gjør det ekstra vanskelig for en tenåring som allerede er i krise å bli stemplet som "gal". Men prøv å snakke med henne. La henne få vite at du vet, men ikke be om forklaringer eller mas om at hun må slutte. La henne komme til deg når hun er klar for å snakke.

Dette er slett ikke ment som noen fasit (selv om jeg ser at det kan oppfattes på den måten når jeg leser gjennom...), men heller som noen tips fra en som har vært i nogenlunde samme situasjon som datteren din. Det er bra at noen ser og reagerer, og det at du blir så redd og fortvilet viser jo bare at du bryr deg om henne. Vær sterk, ja, men det gjør ingenting om du viser henne at du er usikker og redd for en ny og ukjent situasjon.

Endret 7. april 2007 av itla

[Gjest Gjest, ikke innlogget nå]

I kveld kommer datteren min hjem, og jeg gleder meg veldig til å holde rundt henne, å gi henne en god klem. Jeg har skrevet en mail til PPT, og bedt dem ta kontakt med meg snarest. Vi har vært i kontakt med dem tidligere, derfor har jeg e-post adressen til en av dem. Jeg vet også en del av tingene datteren min sliter med. Jeg er overhodet ikke sint på henne, for jeg forstår henne faktisk veldig godt. Det er ikke snakk om mishandling, men likevel vanskelige ting for et barn å forstå. Det er sånn at hun føler seg avvist av pappa'n. Han bor på en annen kant av landet, men tar aldri kontakt, og nå merker hun det mer enn ellers at han er totalt fraværende. I tillegg sliter vi med dårlig råd og har gjort det i lengre tid, hun er et fattigdomsbarn. Og det gir jo meg verdens svarteste samvittighet. Jeg har også mistanke om at hun har ADD, noe som hun skal utredes for. Det kan selvfølgelig være andre ting også, men jeg håper at hun vil snakke om det etterhvert. Vi har alltid hatt et tett og nært forhold. Jeg skal prøve å snakke med henne i morgen. Jeg har lest linkene på nettet og søkt etter flere. Og jeg har snakket med noen som har opplevd det samme selv. Det finnes nok ingen lett løsning på dette, men jeg skal iallefall søke hjelp og prøve å gjøre det jeg kan.

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter på 13 år, og har nettopp oppdaget at hun driver å skader seg selv. Hun skjærer i armene sine, og det høres helt forferdelig ut. Hun vet ikke at jeg vet. Det var skolen som oppdaget dette og varslet meg. Jeg har vært bekymret i lengre tid for hun virker rett og slett deprimert, men jeg skjønte ikke hvor alvorlig det var før skolen tok kontakt. Dette skjedde like før påsken, og jeg sa ingenting til henne. Jeg måtte tenke litt på det, og har prøvd å følge med henne litt. Og spørre henne om forskjellige ting. Noe har jeg fått svar på, men det er mye som er uklart ennå. Skjønner iallefall at hun har det svært vondt inni seg. Rektor på skolen mente at jeg ikke måtte si noe til henne om at jeg nå visste hva som foregikk. Men jo mer jeg tenker på det, jo mere feil blir det for meg. Jeg føler at dette må jeg snakke med henne om. Dette må vi snakke om sammen, prøve å sette ord på. Og blir det for vanskelig, så må hun få profesjonell hjelp. Jeg vil bare gråte, men jeg må være sterk. Hun har bare meg, pappa'n har aldri vært tilstedet.

Finnes det noen her som kan gi meg råd om dette? Jeg er bare fortvilet og bekymret. Jeg vet litt om depresjon, men ingenting om selvskading. Og hun er så ung.

←

Siden skolen er bekymret og kontaktet deg, så er det vel naturlig at de setter inn ressurser ? En 13åring kan slite med mye. Det er hormoner i sving osv.

Snakk med helsesøster etter påske slik at tiltak kan settes inn.

[Solskinnsbolla]

Til trådstarter: jeg håper at dere får den hjelpen dere trenger... det er ikke helt urimelig at jenter med add skader seg selv- mye litteratur støtter den tanken din. men det kan også være som du sier, sorg og skuffelse i forhold til faren hennes. det kan være sammensatt, og i tillegg den "søte" tenåringsalderen. uansett, et menneske som kutter seg opp, må lære å kjenne til følelseslivet sitt, lære seg å skille mellom ulike følelser slik at alt ikke blir en eneste stor mølje, og lære at følelser ikke er farlige- men det er hvordan man takler følelsene sine som kan bli farlig! jeg håper uansett at dere kommer dere gjennom dette, og at du lærer mer om din datter (og omvendt)slik at dere kan kommunisere åpent og ærlig.