Vurderer å flytte sammen:)

[Gjest Gjest_Kathy_*]

De siste 7-8 mnd har jeg bodd hos tante (40 mil hjemmefra), for å få litt luft under vingene og klare meg litt mer på egenhånd enn hjemme hos mamma.

Etter en stund ble jeg kjent med en fantastisk flott gutt der. I midten av november ble vi kjærester, og vi har det stort sett kjempefint. Vi har lurt på hva vi skal gjøre etterhvert, for jeg flytter hjem igjen i miden av juni. Tante flytter snart mer i nærheten av meg, så jeg kan ikke bare bo hos henne et år til f.eks... Det ville jeg nok uansett ikke gjort.

Et avstandsforhold vil ikke fungere, så vi snakker om å flytte sammen. Mange mener at det er altfor tidlig og jeg var litt usikker selv også. Men nå tenker jeg Hvorfor ikke? Bedre å flytte sammen nå, for så å finne ut at det ikke funker, enn å være sammen i noen år, til ting blir veldig, veldig seriøse, flytte sammen og så går alt i vasken. Eller? Noen som har erfaringer og dele?

Jeg tror at vi kommer til å fungere fint i et samboerforhold, men har dere noen råd om hva som er viktig å tenke på før vi bestemmer oss helt?

Vi vil nok bosette oss i nærheten av mitt eller hans bosted, selv om begge har lyst til å "flytte bort"... Kan være vanskelig å bli kjent med folk på nye steder, og vi vil ikke bli sittende inne og se i veggene og på hverandre dag etter dag. Noen tips ang. å flytte til nye steder og kanskje?

Hva gjør samboere? Blir man fort lei av hverandre, går det greit å fordele arbeidsoppgaver, regninger osv?

Hvis vi leier en leilighet ser jeg for meg at vi skal bo der permanent. Men hva om vi ikke trives og vil flytte, eller finner ut at vi ikke kan bo sammen? Hva gjør vi da?

Begge er foresten 20 år.

Hvilke alternativer har vi egentlig hvis vi ikke skal flytte sammen? Kan ikke tenke på noen jeg, som vil fungere over tid...

[Mrs. K]

Hva gjør samboere? Blir man fort lei av hverandre, går det greit å fordele arbeidsoppgaver, regninger osv?

Et bra tips er å bli enige om hvordan ting skal fungere før dere flytter sammen.

Alt for mange jenter synes at det er koselig å holde på med husarbeid i starten og blir så senere drittlei av at han "aldri hjelper til". Hvis du ikke vil stå alene med ansvaret for hus- og klesvask om noen år, så sørg for at du ikke gjør det i begynnelsen av samboerskapet heller.

Lykke til

[Gjest Luci]

Det kan godt fungere å bli samboere etter så kort tid. Men om du bare har bodd hjemme hos din mamma og hos din tante foreslår jeg at du flytter for degselv, og får følelsen av å stå på egne ben før du i det heletatt vurdere å blir samboer.

Mener det er viktig livserfaring, og det kan hende selvstendighetstrangen plutselig dukker opp etter noen års samboerskap, for du har ikke fått erfart det.

Og det er jo så deilig å bare ha seg selv å tenke på i en periode av livet. Er 20 år selv, og kunne blitt samboer, men aldri i liiiivet om jeg gir opp den friheten jeg har nå. Elsker det!

[Frøken Freken]

Jeg kan jo si litt om hvordan det fungerte for oss

Vi var ikke sammen i mer enn 8 mnd før vi flytta sammen. Vi hadde egentlig planlagt å vente litt lenger, men vi hadde jo allerede bestemt oss for å flytte sammen, så da vi fikk en leilighet slo vi til. Jeg er veldig enig i det du sier om at man like gjerne kan flytte sammen å se om det funker før det har gått mange år. Det jeg likevel vil råde dere til er å være flinke til å være sammen med andre, sånn at det ikke bare blir dere to. Da kan det fort bli trangt i en liten leilighet.

Trille har også et veldig godt poeng, bli enige om en viss fordeling av arbeidsoppgaver, og også hvordan dere skal løse det økonomiske. Det er kjekt å ha gjort før dere flytter sammen, da er det ingen av dere som føler seg "angrepet" eller urettferdig behandla.

Ja, hva gjør samboere? Vi gjør stort sett det meste som vi gjorde da vi ikke bodde sammen, men det blir litt mer frustrasjon rundt enkle ting som oppvask, støvsuging osv. Vi er flinke til å finne på ting, går turer, bowler, biljard, kino, koselige middager, drar på håndball- og fotballkamper, spiller spill osv. Det som er viktig å huske på er at man ikke blir så opptatt av hvem som skal gjøre hva at man glemmer å være kjærester.

Hvis dere finner ut at dere ikke kan bo sammen må dere vurdere om dere skal flytte fra hverandre og så fortsette å være kjærester eller om dere gjør det slutt. Hvis en av dere/eller begge ikke trives er det ikke noe i veien for å finne seg en annen leilighet et annet sted (pass da på at dere skriver kontrakt som det oppsigelsestid på så dere ikke blir sittende igjen med en 1-årskontrakt uten oppsigelse).

Det er viktig at dere har tenkt gjennom en del ting, men ikke tenk alt i hjel Mye kan skje, men for at dere skal finne ut om dere passer sammen må dere også bo sammen. Hvis dere begge er klar over fallgruver man kan gå i vil dere begge være klar over at man hele tiden må jobbe for å få det til å fungere. Hos oss var det litt slitsomt de første 3 månedene, fordi jeg følte at jeg måtte gjøre alt. Etter hvert ble jeg flinkere til å si fra i stedet for å stenge inne, så da gikk det mye bedre med en gang.

Mange vil sikkert også si at dere er unge osv, men ikke la det hindre dere. Jeg var 20 da jeg flytta sammen med kjæresten min, og vi har det supert og har nå kjøpt oss hus sammen.

Håper dere kommer fram til en løsning dere synes er god, uavhengig av hva andre måtte mene. Det er dere som skal bo sammen, ergo bør det dere kommer fram til være deres avgjørelse og ikke andre rundt dere.

Endret 6. april 2007 av Frøken Freken

[Gjest]

Jeg flytta delvis inn hos typen før vi heletatt ble sammen, så det er vel ikke noe som heter for tidlig..

[Gjest Bellatrix]

Jeg flytta delvis inn hos typen før vi  heletatt ble sammen, så det er vel ikke noe som heter for tidlig..

←

Det er jeg enig i, men når trådstarter bare er 20 og ikke har bodd for seg selv mener jeg hun burde flytte hjemmefra og bo for seg selv litt først. Det har med livserfaring og gjøre, det har med å bli selvstendig å gjøre. Man vokser mye på å klare seg selv og jeg tror ikke det er gunstig å flytte rett fra mamma eller tante og inn sammen med en kjæreste.

[IsaCathrine]

Jeg ville valgt å bo for meg selv.

Først prøvd det.

Ville ikke flyttet sammen med en så "færsk" kjæreste.

Men om det hadde enten å bli samboer, eller flytte hjem, så ville jeg sett på muligheten for hva som skjer om det skulle bli slutt under samboerskapet.

Er det da bare å flytte hjem? I en egen leilighet?

Om du blir samboer og får deg jobb nå, og det blir slutt og du flytter hjem (om du bor langt hjemmenifra), har du da fortsatt 3 måneders oppsigelsestid som du må gjenomføre på det stedet du har bodd med din kjære? Har du da noe sted å bo?

[Drua]

Jeg var 19 og vi hadde vært sammen i 3 måneder da vi fant ut at vi ikke orket å se hverandre bare i helgene lenger, så da flyttet vi sammen og det har jeg aldri angret på

[Gjest Tweek]

Jeg syntes ikke noe galt i å flytte sammen nå..

Men dere må snakke om en del ting. Gjøre klart for at begge hjelper til med husarbeidet, og hvordan dere skal gjøre det økonomisk.

[Gjest Vampyra]

jeg er forsåvidt enig i at det er helt greit å flytte sammen nå, men...

Min samboer hadde nesten aldri gjort noe som helst hjemme da vi flyttet sammen, så jeg har måtte oppdra han. Det burde vært foreldrene sin jobb ikke min Hadde jeg visst bedre da ville jeg nok at iallefall han skulle bodd litt for seg selv før vi flyttet sammen for det gnager enda at han ikke kan enkelte huslige ting selv etter 2 års samboerskap og en enorm opplæringsinnsats fra meg.

Er han flink og huslig hjemme stiller dere bedre iallefall!

[Gjest Gjest_Kathy_*]

Alt for mange jenter synes at det er koselig å holde på med husarbeid i starten og blir så senere drittlei av at han "aldri hjelper til".

Lykke til 

Takk!

Ser for meg at jeg er av dem som i starten synes det er koslig med husarbeid og skjemme bort kjæresten litt, men han ser for seg at han vil skjemme bort meg også. Vi har allerede hatt en ikke så altfor seriøs samtale om hvem som skal gjøre hva i og utenfor huset. Lønner seg nok å avklare litt før man flytter sammen ja.

foreslår jeg at du flytter for degselv, og får følelsen av å stå på egne ben før du i det heletatt vurdere å blir samboer.

Mener det er viktig livserfaring, og det kan hende selvstendighetstrangen plutselig dukker opp etter noen års samboerskap, for du har ikke fått erfart det.

Og det er jo så deilig å bare ha seg selv å tenke på i en periode av livet. Er 20 år selv, og kunne blitt samboer, men aldri i liiiivet om jeg gir opp den friheten jeg har nå. Elsker det!

Jeg får helt angst av tanken på å bo alene. Synes faktisk det er kjipt å bare være hjemme alene en helg f.eks.. Meg helt alene i en leilighet tror jeg blir kjedlig. Tror det å bo sammen med noen er en viktig erfaring og jeg, hvis det skulle vise seg å ikke funke. Blant annet for å tidlig lære å ta hensyn til en annen, på andre måter enn med familiemedlemmer... Men at man kanskje får selvstendighetstrang hvis man ikke bor helt alene først, er jeg med på! Men det må da kunne håndteres på et vis. Og det med at man har så mye frihet når man bor helt alene... Joda, men man er fremdeles et individ når man har samboer og. Man mister ikke seg selv helt. Man skal ikke kvele hverandre, så frihet har man uansett. Man har kanskje litt mer ansvar og må ta hensyn enn en singel aleneboer, men det er da helt i orden...

Det jeg likevel vil råde dere til er å være flinke til å være sammen med andre, sånn at det ikke bare blir dere to. Da kan det fort bli trangt i en liten leilighet.

Er veldig obs på den! Vet hvor viktig det er at vi tar vare på livet utenom hverandre og. Det er en av grunnene til at vi ikke vil flytte til helt nytt sted, hvor vi bare har hverandre...

Så bra at det funket å flytte sammen så tidlig for dere, og at dere har kjøpt hus sammen nå! Har du merket noe selvstendighetstrangen som Luci nevnte?

[Gjest Gjest_Kathy_*]

Er han flink og huslig hjemme stiller dere bedre iallefall!

Lurer på om han kanskje er litt flinkere enn meg til å gjøre nytte for seg hjemme, faktisk. Så det skal nok gå bra...

[Gjest Vampyra]

Men du skriver at du får angst av å være alene...

Hvordan skal det da gå dersom forholdet ryker?

Jeg får en følelse av at du hadde hatt veldig godt av å bo alene først! Du må lære deg å trives i ditt eget selskap og bli selvstendig, ellers kommer du til å henge som klistra på han og mistrives når han ikke er hjemme. Og slike forhold varer sjelden lenge...

[Gjest Gjest_Kathy_*]

Dere som mener at det er viktig å bo alene før man blir samboer... Kan dere utdype litt.. Konkret hvorfor er det best?

Tenker litt på det økonomiske og da, selv om det ikke er det viktigste her, ingen av oss føler at vi har råd til å bo (bra) alene. Vi vil leve også, ikke bare tjene penger til husleie.

[Gjest Gjest_Kathy_*]

Hvis forholdet ryker kan jeg flytte hjem til mamma igjen. Der vil jeg vel ikke bli boende for alltid, så hvis det skjer, så går det vel greit å finne egen leilighet etterhvert.

Har tenkt på at en av oss kan bo hjemme, mens den andre bor i leilighet en kort kjøretur unna. Men vi kommer til å halveis bo sammen uansett, så hvorfor ikke?

Og jeg er som jeg skrev tidligere, veldig obs på det med at vi har et eget liv utenom forholdet også.

[Gjest Vampyra]

Jeg mener ikke at alle må bo alene først, men mange mennesker har behov for det. Som for eks min samboer. Han er veldig lite selvstendig, og det er naturligvis slitsomt for meg. Du sier selv at du lett kjeder deg alene, og det alene synes jeg er grunn til å være nettopp det. Alle trenger å lære seg å trives alene med seg selv, for plutselig står du der en dag, alene, og verden rakner rundt deg (kan det føles som). I slike situasjoner er det enormt viktig å vite hvordan du skal håndtere å leve alene. Selv om du alltid har et nettverk som fanger deg opp, vil du fra tid til annen måtte tilbringe mange timer, kanskje dager alene. Og har du ikke prøvd det før, tror jeg det blir mer skremmende jo eldre man blir. Man blir avhengig av sin samboer i mer eller mindre grad. Min første var jeg så avhengig av at jeg ikke visste hvordan jeg skulle leve videre uten han, men nå har jeg lært det på den tøffe måten, og vet at dersom det skulle skje så klarer jeg det.

Nå ble dette veldig negativt, men jeg synes det er viktig å være klar over alle mulige situasjoner som kan oppstå, selv om livet stort sett går veldig bra!

Oppsummert:

Jeg synes grad av selvstendighet burde bestemme om man bør flytte alene først eller ikke. Og dere må selvfølgelig kjenne på følelsene og hva dere selv tenker

[Gjest Gjest_Kathy_*]

Og jeg kommer ikke til å klamre meg fast til kjæresten og sitte hjemme med han hele tiden, hvis vi flytter sammen. Er bare godt å vite at han er der, eller at han ikke blir lenge borte hvis han er ute... Som med familien. Man gjør ting sammen, og med andre, men man bor også sammen.

Og denne angsten for å bo alene har jeg hatt en stund. Tenkte ikke på det mens jeg skrev her i kveld, men jeg har i flere år ønsket å bo i kollektiv også. Vet ikke hvorfor jeg skriver det her nå, er litt trøtt. Skriver mer i morgen jeg...

Men takk for svar alle sammen! Akkurat nå er jeg veldig gira på å flytte sammen med kjæresten, og ser helst de bra sidene ved det. Men det er veldig fint å lese om både positive og negative ting samboerskap kan bringe med seg!

[Gjest Gjest]

Fulgte med denne tråden litt.

er nemlig litt i tvil selv. Jeg og kjæresten har kjent hverandre i nesten tre år, men ble ikke sammen før cirka tre mnd siden. Jeg har fått jobb i en annen by, og det er snakk om at han skal flytte med. Da er det naturlig at vi flytter sammen, siden vi kommer til å være mye sammen uansett.

Men jeg er redd det er for tidlig. Det er det kanskje ikke, siden vi kjenner hverandre ganske godt fra før. Og vi har bodd hjemmefra i flere år begge to. I kollektiv, så ikke helt for oss selv, men alikevel.

Men jeg er redd. Er veldig glad i å være for meg selv jeg, og er redd for å miste meg selv i et evt samboerskap. Er redd for at han ikke tar i sin del av husarbeidet, eller at det blir gnål om økonomien. Det er så mye jeg er redd for, men tror kanskje jeg tar sorgene på forskudd. Det er nemlig litt sånn med meg, at jeg ser for meg worst case scenario.

[Frøken Freken]

Det jeg likevel vil råde dere til er å være flinke til å være sammen med andre, sånn at det ikke bare blir dere to. Da kan det fort bli trangt i en liten leilighet.

Er veldig obs på den! Vet hvor viktig det er at vi tar vare på livet utenom hverandre og. Det er en av grunnene til at vi ikke vil flytte til helt nytt sted, hvor vi bare har hverandre...

Så bra at det funket å flytte sammen så tidlig for dere, og at dere har kjøpt hus sammen nå! Har du merket noe selvstendighetstrangen som Luci nevnte?

←

[Gjest Gjest_Kathy_*]

Men vissheten om at det kommer hjem noen er veldig god å ha...

Det mener jeg og. Overdrev litt når jeg skrev at jeg får helt angst av å tenke på å bo helt alene... Men at jeg trives best med å bo sammen med venninner, kjæreste, i kollektiv e.l. er ganske sikkert!

En gjest her skrev at hun så for seg worst case scenario. Det gjorde jeg og da vi først begynte å snakke om å flytte sammen. Det var han som foreslo det, og da syntes jeg at tanken på det var skremmende, og helt fjern siden vi ikke har vært sammen så lenge... Men jo mer jeg tenkte på det, jo mer positiv ble jeg til det.

Hvis samboerskap ikke funker nå, er det ikke sikkert at det gjør det om noen år heller.

Dere som er redd for å miste dere selv osv; Det er jo ikke sånn at man blir helt "oss" og ikke "jeg" og "du" i det heletatt fordi om man flytter sammen. Man kan fremdeles sette av tid til å være alene, eller sammen med andre uten at samboeren er tilstede. Man må jo det!

Og så lenge kommunikasjonen er god bør det ikke bli problematisk å håndtere økonomi- og husarbeid-spørsmål fornuftig. Gleder meg bare mer og mer til å flytte sammen med kjæresten min jeg, hvis vi bestemmer oss for å gjøre det da.

Det med oppsigelsestid på leilighet har jeg tenkt på selv og, men det var veldig fint at noen nevnte det her. Andre ting som er greit å huske?