Noen her med erfaringer?...

[Gjest Ung kvinne]

Jeg er i et langvarig, solid forhold med en stødig og snill mann.

Vi har to barn, hus, bil, lån, hele pakka.

Saken er den at jeg holder på å falle ganske grundig for en annen mann.

Jeg vet ikke om han er forelsket i meg, men jeg vet at han liker meg.

Jeg dagdrømmer om oss to sammen... og det føles råttent overfor han jeg faktisk ER sammen med, og bor sammen med. Men samtidig så føles det ok, på en annen måte.

Kan nok ikke være utro, ut av respekt og samvittighet.

Samboeren min vet ikke at jeg er forelsket i denne fyren, men han vet hvem det er, kjenner fyren litt. Jeg tror ikke jeg tør å fortelle ham at jeg er såpass kraftig betatt av en annen mann- han er ikke typen som vil akseptere å spille andrefiolin på den måten. Noe jeg skjønner godt. Men vil altså ikke risikere å bli dumpet fordi jeg er forelsket i en annen- jeg er jo glad i samboeren min, og vi har det helt greit.

Når det gjelder fyren jeg dagdrømmer om, tror jeg kanskje han har fått en anelse om at jeg liker ham litt mer enn jeg burde.

Jeg verker etter å bli bedre kjent med den mannen. Vi sees ofte, uunngåelig. Smiler og snakker.

Samtidig vet jeg at jeg burde sette bremsene på.

Prøver å snu situasjonen; hva om det hadde vært min samboer som var forelsket i en annen jente? Hva hadde jeg satt mest pris på; å få vite om det og sammen prøve å jobbe oss igjennom det, eller leve i uvisshet så lenge han ikke ville gå videre med henne og kutte ut meg? Dessverre må jeg si at jeg ikke helt vet hva som ville vært best. Og jeg vet ikke hvordan jeg ville ha reagert dersom han virkelig var forelsket i en annen jente enn meg- om jeg ville ha kjempet for ham, eller bare latt ham gå? Tilsvarende vet jeg ikke hvordan samboeren ville reagere dersom jeg fortalte ham om dette... Tør ikke stille ham "hypotetiske" spørsmål rundt temaet heller, han er smart, ville luktet lunta sporenstreks.

Er det noen her som har vært eller er i samme situasjon? Eller, noe tilsvarende, med ektefelle og ny flamme, og barn inne i bildet?

Kanskje noen har vært i min samboers situasjon, og vil fortelle om hvordan de i ettertid tenker at de helst ville at kjæresten hadde taklet situasjonen?

Hvordan gikk det? Hvordan går det?

Hvilke valg har dere tatt?

Angrer dere, angrer dere ikke?

Jeg vet jo at vi alle har forskjellige liv, det er forskjellige mennesker det er snakk om, og det riktige for deg er ikke nødvendigvis det riktige for meg.

Men jeg trenger å nøste litt i tanker rundt dette her.

Det tar alt for mye av hjernekapasiteten min for tiden, og det er slitsomt.

Håper noen har lyst til å svare meg.

[Gjest Gjest]

Vel, du har klart å "nøste" opp litt rundt tanker "DU" har rundt dette her ved å få det som opptar deg ned på papir!

Alt du trenger har du i ditt eget start-tråd. Hva andre har gjort,gjør eller skulle ønske de hadde gjort har ingenting med deg å gjøre.

Dersom du trenger andres innspill til å bestemme hva du skal gjøre burde du aldri involvere andre mennesker i ditt liv! Og med det siste mener jeg at du ikke har noe i et forhold å gjøre dersom alle andre bortsett fra din bedre halvdel skal være med på å bestemme hva som skjer i "deres" forhold!

Voks opp!

[Gjest Gjest_Tuppelure_*]

Hei du!

Det finnes en drøss med tråder her om lignende tema, men jeg kan gjerne drodle litt for deg likevel.

Jeg tenker som så at det å være betatt av / forelsket i et menneske er en helt ærlig sak, uansett om den man er forelsket i er en annen enn partneren sin. Følelser kan være veldig vanskelige å kontrollere, enkelt og greit.

Samtidig er det sånn at du har total kontroll på hva du velger å gjøre med følelsene dine.

Altså: Du bestemmer selv om du vil gi dem mer næring, f.eks. ved å begynne å utforske en relasjon til den andre mannen, eller om du vil distansere deg fra ham, og holde dette på et helt platonisk nivå.

Jeg oppfatter innlegget ditt slik at du har det helt ok i forholdet til samboeren din, og du skriver ikke noe om at dere har noen spesielle problemer dere imellom.

Kan det likevel være at ting har blitt litt for mye rutine mellom dere...? Og at dette kan være noe av grunnen til at denne andre mannen virker så spennende?

Jeg bare spør!

Du viser at du har empati når du forsøker å se situasjonen fra den andre siden. Bra!

Jeg har ellers ingen tro på at du vil få noe godt utav å bedra samboeren din, og du skriver også selv at det ikke er aktuelt for deg. På det stadiet du er nå, så ville jeg også ha holdt dette for meg selv. Jeg tror det vil gjøre mer skade enn gagn å si noe til samboeren din, når du bare er på dagdrømme-stadiet.

Du sier at du vet at du burde sette bremsene på. Det tror jeg er et klokt valg akkurat nå.

Kanskje du skulle prøve å trekke deg litt unna den andre mannen en periode, og sett om følelsene dine endrer seg? Samtidig ville jeg ha satt meg ned og tenkt grundig igjennom om det er noe du savner i forholdet til ham du er sammen med. Er det noe dere to trenger å jobbe med? Får dere nok tid sammen, tid til å være kjærester, bare dere to? Savner du oppmerksomhet fra ham, romantikk, gode samtaler, at han bidrar med ting hjemme, etc., hva som helst egentlig?

Jeg har ikke vært i din situasjon selv, så dette er bare noen tanker. Håper at de kan hjelpe deg litt, i alle fall! ;o)

[Gjest Ung kvinne]

Takk for svar.

Tuppelure, du har mange gode tanker... det er bare det at jeg har vært kraftig betatt av denne andre mannen i snart to år, og det gir seg ikke. Tro meg, jeg har prøvd å overse det. Virkelig prøvd.

Det er kjempevanskelig!

[Gjest Gjest]

Jeg har nettopp gått fra mannen min på grunn av en annen. Om det blir oss to vet jeg ikke, men jeg har ikke angret et sekund likevel.

For det var verdt det uansett, og jeg fulgte hjertet mitt, i stedet for å gjøre det alle andre mener at jeg skal gjøre.

[Gjest Gjest]

Jeg også lurer på om det ikke er noe som mangler i ditt eget forhold. Det er jo fullstendig normalt å være betatt av andre når man er i et forhold over lengre tid. Men 2 år??

[Gjest Ung kvinne]

Det er jo fullstendig normalt å være betatt av andre når man er i et forhold over lengre tid. Men 2 år??

←

Jeg vet- det har vart litt for lenge. Og det gir seg ikke.

Det har blitt verre i det siste.

Er det ingen flere som vil fortelle om erfaringene sine med dette?

Er det ingen som forlot et gjennomsnittlig ok forhold fordi de manglet de riktige og viktige følelsene for partneren sin?

Jeg er veldig glad i samboeren min, men han tenner meg ikke lenger.

Synes ingen av oss er tjent med det i lengden, selv om han sier at han elsker meg over alt og ikke vil miste meg...

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om han er forelsket i meg, men jeg vet at han liker meg.

Når det gjelder fyren jeg dagdrømmer om, tror jeg kanskje han har fått en anelse om at jeg liker ham litt mer enn jeg burde. 

←

Tok ut disse linjene... Hva slags situasjon er han i? Har han familie? Hva slags relasjon har du til ham i dag? Er det mulig at du leser litt mer inn i det her enn det han gjør? Eller bruker du han som et vikarierende motiv for å bryte ut av et forhold som føles utilfredsstillende for deg? At han liker deg betyr ikke at han noen gang har tenkt tanken på deg som noe annet enn en venn. Det er ikke sikkert at han ville vært villig til å bryte ut av et evt forhold. Som jeg skjønner dette er du ganske ung og han er kanskje noe eldre?

Det viktigste du må avgjøre for deg selv er om du har noen fremtid med samboeren, uavhengig av denne andre mannen. Om du ikke føler du har det, så OK, da er det ikke verdt å fortsette. Men ikke bruk denne mannen som en "unnskyldning."

Neste spørsmål er om du er villig til å ta konsekvensene av et brudd. Hvordan blir økonomien din, har du utdannelse og jobb slik at du kan forsørge deg og barna, har du mulighet til å skaffe deg egen bolig etc. Det høres kynisk ut, men man skal overleve etter et brudd også, ikke bare psykisk og følelsesmessig. Og slikt er lurt å tenke over før man gjør noe overrilet.