store barn som krangler

[Gjest Gjest_gjest_*]

Velger å være anonym i denne saken selv om jeg bruker å være innlogget.

Jeg har to barn som har svært ulike behov og som krangler noe helt ufattelig. De er relativt store, i begynnelsen av tenårene, men slik har det vært i alle år. De har svært ulikt temperatment , det ene barnet har ADHD, men det andre barnet har det vanskeligste temperament. Barna bor hos meg annehver uke, men i de ukene er det ikke mulig for barna å være alene sammen uten meg. Enten det er etter skoletid, jeg går i butikken el. ( Det er ikke snakk om jeg går på fest eller i selskap eller tilsvarende) Det er fryktlig slitsom. Bare å gå meg en tur på kveldene, fører til at jeg får tlf fra et av barna som gråter inn i tlf mens den andre banner og brøler i bakgrunnen. I noen tilfeller har jeg gått når det ene barnet har lagt seg for kvelden.

I etterkant av julen som var en katastrofe i seg selv pga all krangling, (ingen av dem ser hva de selv har skyld i) yteret jeg sterkt ønske ovenfor barnas far, om at barna bor hos hver av oss foreldre alene annenhver uke, de er sammen i helgene, og bor hos motsatt foreldre den neste uka. Begge barna er snille i hver for seg. Selvstendige og flinke. Jeg ønsker å bruke disse siste årene av barndommen deres til å kose meg med dem. Alt for mye har blitt ødelagt opp igjennom av all krangling. ( og kjefting fra min side) Når jeg har spurt dem , sier de at de også vil ha det sånn. Det er så alvorlig vennene våre har sagt at barna deres ikke ønsker å ha besøk av begge mine på samme tid!!!!

Problemet er at far ikke vil ha det sånn. Han sier at barna har det best om de får vokse opp som søsken, at de må lære å godta hverandre, og forholde seg til hverandre. Men nå har vi prøvd i over 10 år, og det har ikke blitt bedre. Skal vi virkelig bruke resten av barndommen deres også?

Jeg tror ikke lenger at de vil forholde seg til hverandre. Kanksje når de blir voksne. Men i mellomtiden er min mening at vi ødelegger for dem. Om de har venner på besøk må vi ha klarer regler på hvem som er hvor i huset. Vi må ha regler på hvem som kan sitte hvor i sofaen, hvem som bestemmer over tv til de forskjellige tidene osv....

Vi har jevnlig kontakt med soialarbeider (pga av barnet med ADHD) som fungerer som en koordinator for barnet. Denne koordinatoren var helt enig når hun snakket med meg om at barna antagelig ville ha det best av å bo hver for seg. Når vi så møter for å diskueter det, blir hun sittende uten å si noen ting. ( Har vist ikke lov til det...?) Dette er ikke barnevernet. På den måte blir det min sak mot far sin sak, og ord mot ord. Kan ikke tvinge far til å forandre mening. Det har gått så langt nå, at når jeg sendte dem til far for noen dager siden, sa jeg i fra om at de ikke kan være hos meg samtidig. Det blir jo helt feil det og , og nekte ungene å komme hjem, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Har hatt (urealistiske?) tanker om å filme dem i smug når jeg ikke er hjemme, for å bruke dette til å dokumentere for far og evt. ved en barnefordelingssak hvor ille det er. Men regner med at å reise sak fort blir ett år frem i tid, og da er det gått enda lenger tid....

Har noen vært i tilsvarende situasjon , eller har tanker om hvordan jeg kan forholde meg?

[Meaty]

Selv om jeg ikke har noen direkte råd å gi deg så er jeg helt enig i tankegangen din. Mennesker trenger ofte avstand for å sette mer pris på hverandre, de trenger å savne hverandre litt. Jeg har ikke barn selv men jeg og min yngre bror kranglet forferdelig, og vi var ikke spesielt gode venner før jeg flyttet ut da jeg skulle studere. Da plutselig tror jeg vi skjønte at vi egentlig var glad i hverandre.

Det samme har jeg opplevd med forholdet til min far, jeg bodde hos han i en periode etter at jeg fylte 20 og selv om han har et stort hus og vi var i hver vår etasje så var det omtrent som om vi hatet hverandre, vi kranglet og diskuterte hver eneste dag. Men nå når jeg bor et stykke unna han så har ting forandret seg totalt, vi har et kjempegodt forhold og krangler aldri. I stedet kan vi spørre hverandre om hjelp når vi trenger det og det er kjempefint.

Beklager at jeg ikke hadde så veldig mye å bidra med i tråden din egentlig, men jeg støtter absolutt det du sier om å la barna bo adskilt.

Vil ønske deg lykke til

[Gjest Luci]

Siden barna er såpass gamle bør vel deres meninger ha litt tyngde. Har de prøvd å fortelle faren at de ønsker dette?

Synes det virker som en bra løsning jeg, kan ikke skønne at faren er villig til å forsure hverdagen til barna på den måten. Er det fordi han vil ha en "fri-uke" der du har begge, istedenfor å måtte sitte med èt barn hele tiden?

[Cata]

Har heller ingen god løsning å komme med, men så lenge både barna og du er enige om at det er best slik så burde jo far være i mindretall når det gjelder avgjørelsen.

[Gjest Gjest]

TS her:

For meg virker det svært sannynlig at han vil ha friuka si. Derfor blir argumente hans helt tomme i mine ører. Han påstår at de ikke krangler sånn når de er hos han, men vennene våre sier hverfall at ungene deres ikke vil ha besøk av begge våre på samme tid, så..... For meg betyr det at han ikke ser at ungene ødelegger for seg selv, når jeg prøver å forklare han det, sier han at de er ansvarlige for sin egen oppførsel. Han har rett i det, men når de selv ikke ser konsekvensene mener jeg det er vår plikt som foreldre å gripe inn. Det har alltid vært min erfaring at en av oppgavene våre som foreldre er å være rettledere for barna våre , som jeg har prøvd å fortelle han, at hadde de ikke trengt foreldre ville de blitt født uten. Det som er værst for meg er at årene går .....

[Gjest Gjest]

TS her igjen: Det var et program med dr. phil igår som handlet om akkurat dette. jeg kunne vært den mora som satt der. Jeg fikk ungene til å se deler av det. Jeg fikk desverre ikke tatt det opp, ( skulle så gjerne vist det til faren), og dr. phil hadde veldig mange passende kommentarer. Blandt annet spurte han ungene (3 store jenter) om de selv synes de hadde en oppførsel som gjorde at det var trivelig for andre å være sammen med dem .

[Meaty]

TS her igjen: Det var et program med dr. phil igår som handlet om akkurat dette. jeg kunne vært den mora som satt der. Jeg fikk ungene til å se deler av det. Jeg fikk desverre ikke tatt det opp, ( skulle så gjerne vist det til faren), og  dr. phil hadde veldig mange passende kommentarer. Blandt annet spurte han ungene (3 store jenter) om de selv synes de hadde en oppførsel som gjorde at det var trivelig for andre å være sammen med dem .

←

Vet du om det var denne episoden?

532. Little Mean Girls

First aired: 9/20/2005

These parents say their precious daughters have turned into bullies. Dr. Phil spells out how "commando parenting" will reshape the behavior of their “little mean girls.”

[Gjest Gjest]

Vet du om det var denne episoden?

532. Little Mean Girls 

First aired: 9/20/2005

These parents say their precious daughters have turned into bullies. Dr. Phil spells out how "commando parenting" will reshape the behavior of their “little mean girls.”

←

Ts . Det vet jeg ikke. Programmet ble vist på onsdag og det var 3 jenter i 17 - 20 års alderen det handlet om. ( og moren da)

[Dixie]

Om barna oppfører seg like håpløst hos han, som hos deg er det jo rart om også ikke ønsker å finne en løsning på det. I allefall prøve ett par mnd og se om det endrer seg. OM barna ikke oppfører seg slik hos far, ville jeg prøvd å finne ut hvorfor det er sånn hos deg.

Du sier jo også at barna er i tenårene, jeg antar da et de klarer seg noen timer alene og ikke er avhengig av at det er en voksen tilstedet. Og særlig om de nå oppfører seg bedre alene, så må de da kunnen være alene en kveld en gang i blandt, og far og mor vil kunne ha litt alenetid/fritid uansett..

[Gjest Gjest]

Dette går over, min søster og jeg kranglet så og si hver dag fra vi var ca 5 år til vi ble ca 16 år. hehe. Og det var ganske voldelige krangler og. Nå skjer det bare et par ganger i året hvor det blir ganske heftig. vi er nå 17-19.

[Sofia]

Vet du om det var denne episoden?

532. Little Mean Girls 

First aired: 9/20/2005

These parents say their precious daughters have turned into bullies. Dr. Phil spells out how "commando parenting" will reshape the behavior of their “little mean girls.”

←

Nei det var ikke den episoden. Dette gjaldt 3 døtre av tilsammen 8 barn som kranglet noe grusomt. Programmet handlet primært om juleferiring og hvordan krangling mellom barn i familier ødelegger julen.

Til Trådstarter.

Jeg vil begynne med å si, stakkars deg! Det er ikke noe som er mere slitsomt og forbannet irriterende enn stygg krangling mellom sine barn. Ja jeg sier forbannet irriterende, for man kan jo bli helt eitrende på de når det står på som verst, fordi man ser og hører hvor dumme og unødvendige slike krangler er. Ikke sant... hvem skal sitte hvor i sofaen.... helt idiotisk sett fra utsiden, men når ungene er slik, så nytter ingenting.. -Det er en tålmodighetsprøve uten like...

Det høres ut som du har prøvd det meste, og du tar problemet alvorlig og ser at fremtiden kan preges av to barn som ikke lengere liker hverandre... og det er jo tragisk og alvorlig. Det er jo som voksen man trenger sine søsken mest, iallefall slik jeg ser det.

Jeg synes du skal foreslå en prøveperiode for eksen din. At han prøver å forstå deg midt oppi det hele. En måned, to måneder... det bør han kunne går med på, synes jeg absolutt. Sålenge ungene også ønsker dette, så går det kanskje å overtale han med på en prøveperiode. Du blir en bedre mor og ditt forhold til dine barn vil komme styrket ut av det, det er jeg sikker på, og det må eksen også se.

Prøv å snakk med han igjen! Lykke til med han og med ungene!

[Gjest Gjest]

Om barna oppfører seg like håpløst hos han, som hos deg er det jo rart om også ikke ønsker å finne en løsning på det. I allefall prøve ett par mnd og se om det endrer seg. OM barna ikke oppfører seg slik hos far, ville jeg prøvd å finne ut hvorfor det er sånn hos deg.

Du sier jo også at barna er i tenårene, jeg antar da et de klarer seg noen timer alene og ikke er avhengig av at det er en voksen tilstedet. Og særlig om de nå oppfører seg bedre alene, så må de da kunnen være alene en kveld en gang i blandt, og far og mor vil kunne ha litt alenetid/fritid uansett..

←

TS:Jeg tar utgangspunkt i at du har lest innlegget. Jeg skriver der at ungene er i begynnelsen av tenårene, MEN at dette har pågått hele oppveksten. Far sier at ungene ikke krangler så mye hos han. Jeg vet ikke hva som stemmer, men det jeg vet er at de rundt oss reagerer veldig. SÅ om de ikke krangler hos han, er det den eneste plassen de ikke gjør det. De krangler hos besteforeldre, venner ol - så lenge de er sammen. Det oppleves for meg flaut overfor naboer og venner av barna som jeg ser reagerer når de er inne hos oss.

De kan IKKE være alene, jeg har derfor redusert arbeidstiden, sånn at jeg er hjemme når ungene kommer hjem fra skolen. Å gå fra dem på kveldstid er helt uakuelt. MEN jeg er helt enig med deg, de burde i den alderen kunne være alene en og annen kveld - men det kan de altså ikke. ( og de oppfører seg ikke bedre alene) Det er nok også derfor jeg er så irritert, for mentalt er jeg innstilt på at barn i den alderen skal kunne BÅDE være litt alene, og i det miste holde fred noen ganger.

[Gjest Gjest]

Det har alltid vært min erfaring at en av oppgavene våre som foreldre er å være rettledere for barna våre , som jeg har prøvd å fortelle han, at hadde de ikke trengt foreldre ville de blitt født uten. Det som er værst for meg er at årene går ..... 

←

Dette er vel noe dere skulle ha grepet fatt i på et tidligere tidspunkt, for det kom sikkert ikke som kastet på dere.

Her mener jeg dere som foreldre har gjort dere en bjørne tjeneste selv.

At årene går.....vel, det er vel ditt problem, for dere var vel 2 om det.

[Gjest Tweek]

Dette minner litt om hvordan jeg hadde det hjemme. Min lillebror har adhd, og vi kranglet veldig mye. Vi var stae, og kunne blir fort irritert over hverandre.. Men her var det jeg som sa at jeg ville bo noen dager fra min lillebror. Først ville de ikke høre p.g.a de syntes det var latterlig, dessuten så fant jeg ut at det var at da fikk de ikke en hel uke "fri" Men når jeg nådde gjennom prøvde vi det og det fungerte utmerket..

Vi flyttet på onsdager, og mens min bror flyttet så hadde jeg 2 dager alene før jeg flyttet etter.. De ble mer stille og rolig, og det var godt med litt tid fra hverandre. Så ble vi jo eldre også, og det har jo hjulpet.. Men jeg syntes dere skal prøve dette en periiode og se hvordan det går