Så enormt mye sinne og følelser

[Gjest utlogget i dag]

jeg har så og si gått på antidepressiva hele mitt liv.

Sluttet på dissen for noen uker siden

Det er som om alle følelsene plopper frem. Har ingen kontroll.

sliter også med spiseforstyrrelse og har gjort det i alt for mange år.

Jeg klarer ikke sette ord på følelsene, sinnet, sorgen. Eneste måte jeg kan få det ut på er å hyle (gråte), sparke og slå....

Har så uendelig mye sinne i meg og følelser.

Det er godt på en måte å få det ut....men skremmende hvor mye sinne jeg har i meg.

Har måttet slå i madrassen med en kost for å få ut frustrasjonen...

Har grått sånn at jeg må holde pute for munnen..

Det er så enormt.

Hva kan jeg gjøre?

Alternativer for å få ut følelser når en ikke klarer snakke om ting?

TAkker for svar, dette var et veldig surrete innlegg.

[Gjest StoreSky]

1. har du sluttet selv, eller i samråd med lege? Man skal trappe ned sakte sakte for å hindre slike bivirkninger!! Og så går man på minimums dose enda en stund.

2. skriv!!! skriv ned all frustrasjon. begynn med få ord, de som dukker opp, skriv assosiasjoner. hvis det er vanskelig å sette ord på følelsene, så skriv det. Skriv akkurat slik du føler for!

3. gråt i vei du! få det ut! slå i madrassen, det gjør mange... Eventuelt gå ut, gå en tur, raskt! hør på musikk.

4. få profesjonell hjelp. Snakk med fastlegen og få henvisning videre hvis det er behov for det.

[Grønn]

Hei. Jeg føler med deg, for jeg vet hvordan det er.

Først vil jeg si at det at alle følelsene popper opp nå er både viktig og bra, selv om det kan være vanskelig å føle det. Man skal føle, og når man går på antidepressiva så lenge så får man ikke lov til å føle, da samler det seg opp og blir uhåndterlig.

Har du en psykolog eller en annen fagperson å prate med? Kanskje det kan være trygt å ha en som kan hjelpe til med å kartlegge de diverse følelsene.

Jeg må også spørre om du har trappet ned på medisinene over en lengre periode. For noe annet kan være nesten farlig, da blir det hvertfall kaos i følelsene.

En ting som har vært viktig for meg, er å i første omgang kjenne igjen følelsen. Når jeg har kjent et enormt sinne plutselig, så må jeg kjenne på det og la meg selv være sint, la meg selv ha lov til å vise at jeg er det. I begynnelsen var det uhåndterlig og farlig for meg(det føltes farlig altså), men når jeg etterhvert lærte meg at jeg turte å stå i følelsen og godta at jeg var sint, og at jeg faktisk hadde mye å være sint for, så ble det lettere. Jeg visste også at det var en viktig følelse jeg ikke hadde fått lov til å kjenne på den lange stunden jeg hadde gått på medisiner.

Følelser er ikke farlig, det bare føles slik når de kommer så voldsomt. Minn deg selv på det, at det ikke er farlig, at det er viktig for deg å føle på disse følelsene, å lære kroppen din å tåle dem. Når man tåler følelsene sine, er man veldig sterkt rustet. Når man legger lokk på de eller ignorerer de, kan man bli deprimert, som kanskje også har vært tilfelle for deg?

Prøv å plukk de fra hverandre. Gråt, ikke vær redd for å gråte sammen med en venn eller familiemedlem, kanskje det er lettere å tåle følelsene sine når andre tåler dem sammen med deg? Det er min erfaring.

Hva med å vende sinnet om til noe konstruktivt? I stedet for å bokse og slå, prøv å løp deg en tur, eller gå en tur. Finn noe rask musikk og gå sinnet ut av deg. Det synes jeg har hjulpet veldig på meg. Og i tillegg er det jo godt etterpå, en blir roligere i kroppen og god og sliten.

Følelsene er der for en grunn. Ikke skam deg over dem og ikke vær redd for dem. Først: registrer hva du føler,prøv å finn ut hva du egentlig er trist eller sint for. Kanskje det vil hjelpe å skrive det ned der og da.Når du etterhvert blir mer klar over det, vil ikke følelsene oppleves så altoppslukende lenger, og du vil gradvis få mer og mer kontroll.

Spiseforstyrrelsene var også kanskje en måte du fant for å kontrollere følelser du ikke klarte å kontrollere ellers? Da er det et veldig riktig sted å begynne å tåle følelsene sine. Håper du har en terapeut du kan prate med, det er vanskelig å måtte gå igjennom dette følelseskaoset alene.

Men jeg kan love deg: Det blir bedre, det vil gå over.

Ønsker deg masse lykke til.