Overreagerer jeg?

[Gjest Gjest]

Når min samober og jeg snakker sammen utarter det seg ofte (ca annenhver dag) til krangler. Jeg reagerer veldig på at han legger på telefonen midt i en samtale (og gjerne slår den av i flere timer), at han går ut og blir borte i flere timer og at han bruker vendinger som "dette gidder jeg ikke", "dette finner jeg meg ikke i" eller "du er bare negativ og snakker nedlatende til meg"

Situasjonene/reaksjonene oppstår hvis jeg sier ting som "jeg syns ikke det er helt riktig at jeg skulle vaske hele huset når det var dine venner som kom på besøk", "har du tenkt grundig nok over saken og sett den fra flere sider" eller "jeg vi også at du tar i betraktning at jeg kan ha vanskelige følelser i forhold til dette" - altså reagerer han veldig sterkt på utsagn fra meg som han oppfatter som kritikk.

Vi har snakket veldig mye om dette, jeg har forklart flere ganger at jeg syns han reagerer for sterkt i forhold til situasjonene som oppstår, at vi må kunne være enige om å være uenige i enkelte ting, at vi må respektere hverandres syn og følelser og ikke minst at jeg absolutt ikke på noen måte er "ute" etter han eller er nedlatende overfor han.

En typisk situasjon er at jeg ringer han på jobben "bare for å si at jeg savner deg og elsker deg" og så ender det med at han legger på uten at jeg en gang har skjønt hva som er galt - og så tar han ikke telefonen hvis jeg prøver å ringe tilbake. Hvis han tar telefonen så kjefter han på meg.

Jeg føler at denne måten å reagere på er helt uholdbar og barnslig. Han begynner å nærme seg 40 og jeg opplever han vel som en tanke umoden. Har også forklart at jeg føler meg avvist og syns det er uhøflig å bare legge på eller storme ut og han forstår det akkurat når jeg sier det men han klarer ikke å gjøre noe med det virker det som.

Situasjonen blir heller ikke OK før jeg har sagt unnskyld - uansett hva det gjelder (selv om det f.eks begynte med at jeg ble lei meg fordi han hadde glemt en avtale).

Noen innspill? Overreagerer jeg? Er jeg for kravstor?

Må legge til at jeg er på ingen måte perfekt jeg heller og jeg reagerer gjerne sterkere og sterkere på disse situasjonene og at han aldri "bare" kan si unnskyld og bli ferdig med saken.

[Gjest Silmarill]

Du overreagerer ikke utfra det du skriver!

Nå skriver du jo at dere er samboere, hvor lenge har dere vært dette da?

Det er veldig ufint av han å legge på røret midt i en samtale, det er lite voksent og umodent, men hvorfor gjør han det?

Maser du på han? Beskylder du han for ting du egentlig ikke har grunn til?

Gir du han for lite frihet til div. gjøremål? Er du veldig kontrollerende av deg?

Har dere barn, sammen eller hver for dere?

Selvsagt så er kommunikasjon en viktig del av et samliv, men følerhan at du krever for mye av han, eler føler han at du skal vite alt om han?

Du skriver så mye om han, men hvordan er du midt oppi alt dette da?

Husk at du aldri skal be om unnskyld dersom det faktisk ikke er en grunn for deg å gjøre det!

Å si unnskyld skal du kun gjøre dersom du selv mener at det er på sin plass!

Endret 4. april 2007 av Silmarill

[Lurvina]

Det virker som om du er sammen med litt av en dramaqueen siden han stormer ut, eller slenger på røret når ting går han imot. Synes ikke du overdriver jeg, hvis han ikke takler at han blir snakket til når f.eks som du skrev:han har hatt besøk, og du sier at du ikke synes at det er riktig at du må vaske etter dem, er det han som har et problem. Det at du må si unnskyld for noe han har gjort er også ganske på trynet, virker som en litt bortskjemt mann som ikke vil ta ansvar i forholdet sitt. Vet ikke hvordan du skal gå frem jeg, siden jeg ikke har opplevd noe slikt, men jeg tror kanskje at jeg ville prøve å snakke med han igjen, hører han ikke etter da ville jeg ha revurdert hele forholdet.

[Gjest Gjest]

Du overreagerer ikke utfra det du skriver!

Nå skriver du jo at dere er samboere, hvor lenge har dere vært dette da?

Det er veldig ufint av han å legge på røret midt i en samtale, det er lite voksent og umodent, men hvorfor gjør han det?

Maser du på han? Beskylder du han for ting du egentlig ikke har grunn til?

Gir du han for lite frihet til div. gjøremål? Er du veldig kontrollerende av deg?

Har dere barn, sammen eller hver for dere?

Selvsagt så er kommunikasjon en viktig del av et samliv, men følerhan at du krever for mye av han, eler føler han at du skal vite alt om han?

Du skriver så mye om han, men hvordan er du midt oppi alt dette da?

Husk at du aldri skal be om unnskyld dersom det faktisk ikke er en grunn for deg å gjøre det!

Å si unnskyld skal du kun gjøre dersom du selv mener at det er på sin plass!

←

Jeg opplever ikke meg selv som masete eller kontrollerende men det hadde jeg gjerne ikke gjort uansett hvordan jeg var. Selv om jeg oppfatter meg selv på en bestemt måte så er det jo ikke sikkert det er slik jeg fremstår og det er jeg veldig klar over og derfor opptatt av å forsta hvordan og hvorfor han reagerer som han gjør.

Vi har vært samboere i litt over et halvt år og vi har ikke barn sammen. Jeg ville nok vært svært betenkt over å få barn med en mann som har reaksjoner som for meg er irrasjonelle og uforståelige.

Tilbake til det med masete og kontrollerende; jeg ser ikke på meg selv som masete hvis jeg sier at jeg ikke syns det er helt riktig at jeg skal sitte med alt husarbeidet men det kan godt hende han oppfatter det sånt. Det jeg har fått ut av samtalene våre rundt dette er at han mener at jeg kommer med beskyldninger og "slenger ting i trynet på ham".. Han mener at når jeg er på den måten så har han rett til å reagere som han gjør. J

eg på min side mener at han selvfølgelig har rett til å reagere - reagerer han så er det en grunn til at han føler det sånn men at han gjerne kan ta to skritt tilbake og vurdere situasjonen før han legger på røret, stormer ut eller begynner å kjefte og smelle.

Vi har nok veldig ulik oppfatning av hva som er akseptabelt og ikke.

Det samme skjer egentlig uansett hvilke type følelser jeg uttrykker så lenge det ikke er udelt glede og positivitet.

En typisk situasjon er denne: jeg lå i sengen og var syk med feber, stod opp fordi jeg måtte på toalettet og gikk deretter inn på kjøkkenet. Kjente varmt vann på vannkokeren og så kakaopulveret stå fremme. Jeg: hæ, har du laget kakao til deg og ikke til meg? Han (høyrøstet): Nå må du gi deg. Dette finner jeg meg ikke i. Jeg har spurt deg om du vil ha kakao og du ville ikke ha. Jeg finner meg ikke i at du snakker sånn til meg. Ta min, ta min (kom inn på kjøkkenet med sin kakao), jeg har mistet helt lysten på alt som heter kakao. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde ment det frekt, at jeg bare hadde lurt på hvorfor han hadde laget til seg og ikke meg. Han: jeg driter i det, jeg vil ikke høre. Jeg begynte å gråte.

Vi snakket om det etterpå og han sa at det var jeg som burde si unnskyld og at han ikke fant seg i å få ”slengt” sånne ting i seg.

I denne aktuelle situasjonen forstår jeg veldig godt at han kunne oppfatte det jeg sa som kritikk og jeg burde nok ikke sagt det men samtidig syns jeg at takhøyden i et forhold bør være såpass at det går an å komme med en lite gjennomtenkt kommentar uten at den andre "går i taket" av den grunn. Mitt synspukt her er: det var en setning som var helt uskyldig ment og han kunne svart meg rolig.

En annen typisk situasjon: Jeg ringer han på jobben og sier "ville bare si at jeg savner deg og elsker deg". Han sa at han hadde tenkt å ha datteren sin i helgen. Dette var en torsdag og jeg sa "jeg syns det er litt kort varsel dagen før, både for min og hennes del. Dessuten tror jeg ikke vi får rommet hennes klart til i morgen heller, tror jeg (vi holder på å pusse det opp)" Han ble irritert og sa "du vil ikke at vi skal ha henne i det hele tatt" Jeg svarte "jeg har sagt flere ganger at jeg mener vi bør ha henne oftere enn vi har henne pr i dag og jeg syns at det skal bli en fast rutine på det. Jeg tror det blir bedre for alle parter. Jeg vil gjerne også ha forståelse for at jeg av og til kan ha vanskelige følelser i forhold til at du har barn fra tidligere men det har ingenting med henne å gjøre. Jeg skulle ønske vi hadde henne mye oftere".

Da la han på, skrudde av mobiltelefonen i 7 timer bortsett fra at han skrudde den på for å sende en melding til meg som ikke var så veldig fin.. gikk på at jeg var egoistisk og tenkte bare på meg selv. Jeg ringte mange ganger men tlf var av. Om kvelden dukket han opp (plutselig hørte jeg at det var noen på badet) og jeg sa unnskyld og da ble han blid igjen.

Jeg er veldig glad i datteren hans men syns det er sårt at han har lite kontakt med henne. Syns også det kan være sårt at han passer henne inn bare når han har tid og at han ikke har noe fast mønster eller rutiner på samværet. Når hun er her så virker han også lite engasjert og jeg føler at det meste faller på meg. Jeg syns det er helt greit men vil gjerne at han skal involvere seg mer av hensyn til henne.. det er jo pappaen hun er her for å besøke og jeg er redd det føles vondt for henne at jeg kan virke mer opptatt av henne enn det jeg oppfatter at han gjør.

Familien hans er av samme oppfatning som meg når det gjelder hans forhold til datteren. Jeg har ikke sagt noe til de men både hans mor og søster har fortalt meg at de syns det er veldig trist at han ikke involverer seg mer.

Dette ble veldig mye men jeg prøvde å svare litt på spørsmålet ditt om hvordan jeg er. Som du ser så er ikke jeg perfekt på noen måte og jeg har absolutt en kjepphest når det gjelder kommunikasjon - at diskusjoner skal foregå med "vanlig" stemme så sant det lar seg gjøre, at man skal uttrykke og anerkjenne følelsene til den andre parten og velge hva man vil lage en diskusjon av. Jeg mener også sterkt at det er upassende med personangrep og ord som "alltid" og "aldri" og at man skal holde seg kun til sak - ikke person.

Håper dette ikke ble altfor rotete.

[Gjest Gjest]

Et eneste tips; kutt ut å ringe ham på jobb!! Du sier gjentatte ganger at dette irriterer han, så hvorfor i alle dager fortsette? Dette dekker jo kun ditt behov for bekreftelse, få deg et eget liv å fortelle om!

[Gjest beekeeper]

Dette tror jeg ikke at jeg hadde orket.. For en oppførsel, klikke over en kopp kakao!

Det er kanskje naturlig å legge på i en krangel iblant, men ikke ofte og over filleting da. Selv om det er bare din versjon av saken, synes jeg du virker som et oppegående menneske som tar hensyn ti de rundt deg. Så nei, jeg synes ikke du overreagerer.