Stagnerer i diskusjoner..

[Gjest Gjest TS]

Jeg trenger litt råd..

Det har seg sånn, at diskusjoner her i hjemmet er umulig. Min samboer er til tider så sta og påståelig at jeg kan spy på meg.. Jeg taper uansett. Jeg har alltid sett på meg selv som en sterk kvinne som liker en diskusjon, men nå har jeg møtt min overmann, det er og blir umulig.. Det er rett eller galt, finnes ikke nyanser...

Det å være uenige er greit nok, jeg forstår at mange er det på ulike områder.. men det er måten han snakker til meg på jeg ikke takler lenger. Han blir først irritert, så enten slenger han tingene mine rundt seg ( de lå i veien så de var grunn til irritasjonen) eller så kjefter han og smeller for sånn og sånn gjør jeg ALLTID... før begynte jeg alltid å gråte.. følte meg fornærmet og trist for at ikke jeg klarte å ta igjen.. nå bare tar jeg imot alt han har å si.. gidder ikke engang delta i diskusjonen, og gjør alt jeg kan for å stoppe tårene.. det er ikke verdt det.. det er av og til som om det er det han vil, men hvis jeg begynner å gråte så er det galt det og...

JEg vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg vet å ta det opp med han er en ide.. men jeg vet hvordan det ender.. i nok en diskusjon hvor han føler seg angrepet og da går han rett i forsvarsposisjon, og det vil si å angripe meg tilbake.. jeg er så lei av dagene som blir ødelagt av dette.. og at han aldri kan si fra på en pen måte når det er noe som irriterer han.. Hadde jeg snakket til han på samme måte som han snakker til meg av og til så hadde helvete vært løs... Det frister ofte å prøve, men jeg klarer ikke, redd for å miste han.. kanskje det som er svakheten min.

Akkurat nå er det likegyldighetstaktikk jeg prøver på.. noen som har noen bedre forslag?

På forhånd takk:D

[venus*]

Du sier du bruker likegyldighetstaktikken nå. Tror du dette er en varig løsning? Sagt på en annen måte, slik denne taktikken får deg til å føle deg, hvor lenge vil du orke det?

For å være helt ærlig så har jeg ikke tro på at han klarer å forandre sin argumentasjonsstil uten hjelp. Hvordan stiller du deg til familieterapi? Og tror du han blir med på det? En objektiv tredjepart kan kanskje hjelpe dere til å finne nye måter å løse konflikter på.

Ellers vil jeg si at jeg skjønner godt at du blir lei deg...en slik måte å krangle på er veldig ukonstruktivt og ødeleggende for forhold.

[Gjest *Magica*]

Jeg kjenner meg så godt igjen i situasjonen du beskriver i første del av innlegget ditt, TS!

Min løsning er å unngå de temaene vi virkelig ikke blir enige om og det ikke er noe poeng i å diskutere (dvs. politikk). Ellers har vi begge blitt flinkere til å innrømme feil, litt mindre stolte begge to. Men det er uholdbart når det bare er en som gjør det!

Prøv å unngå å bruke "aldri" og "alltid" i diskusjoner.

[Gjest Gjest TS]

JEg tror ikke det er en god varig løsning nei.. det ødelegger meg og den jeg mener at jeg er.. jeg bare fatter ikke og begriper at det går ann å bli så sinna for små ting av og til.. Sitter noen ganger igjen med følelsen av at han vil at vi skal gå fra hverandre.. jeg vet jo at dette nødvendigvis ikke stemmer , og at det bare er sånn han er.. men virker som om han gir så faen liksom. Alt hadde vært så mye bedre hvis han kunne se at han såret meg, og for en gangsskyld sagt unnskyld at jeg overreagerte. Null respekt for mine ting.. i sta lå all sminken ut over hele badet for han hadde bare slengt sminkevesken min ned på gulvet..

og bare så det er sagt så er jeg ikke sååå rotete.. ikke verre enn han selv hvertfall.. forskjellen er bare at det er alltid jeg som rydder, så jeg rekker å rydde bort hans rot før han ser det selv..

Jeg og prøver av og til å unngå situasjoner der jeg vet sånne diskusjoner kommer, men når det plutselig kommer ut fra ingenting, så sitter jeg som et spørsmålstegn og lurer på hva jeg gjorde galt.. Kanskje jeg har det i meg å eksplodere skikkelig, og at en vakker dag får jeg tatt liltt igjen:) kjenner det koker inni meg enda...

[Gjest Gjest]

Det høres ut som du er sammen med Valentino...

For å være seriøs:

Jeg tror ikke det er noe du kan gjøre. Du får enten innfinne deg med at samboeren din er slik, og prøve å leve med det, eller så må du gå fra ham. Det som er fint er at du ikke tror at det er noe i veien med deg. Jeg har hatt en slik samboer, og jeg begynte etter hvert å tro at det var jeg som ikke kunne diskutere og som ikke kunne takle uenighet på en normal måte. Da det ble slutt mellom oss (av andre grunner enn dette), og jeg fikk ny kjæreste oppdaget jeg at det ikke var noe i veien med meg, men med dynamikken mellom oss.

[venus*]

Kanskje jeg har det i meg å eksplodere skikkelig, og at en vakker dag får jeg tatt liltt igjen:) kjenner det koker inni meg enda...

←

Det er ikke meningen å høres så negativ ut, men tror du det er løsningen? Må du eksplodere som du sier, for at han skal forstå at det er galt av han å rakke ned på deg?

Jeg ville i første omgang prøvd å fortelle han hvordan hans oppførsel faktisk får deg til å føle deg. Vær helt ærlig og fortell han akkurat det du skriver i innleggene her. Lar du det "skure og gå" lenge, så kan dere nå et punkt hvor forholdet ikke kan reddes lenger.

Særlig det at han ikke ber om unnskyldning etterpå vitner om et særdeles uheldig menneskesyn og muligens oppblåst ego..?

[Gjest Gjest TS]

Ja, jeg vet at jeg burde ta det opp, på en skikkelig måte.. er bare ikke så lett.. hvis jeg venter lenge nok med å ta det opp så er det galt det og, at jeg ikke sa noe med en gang..

Jeg er roligere nå.. det plager meg fortsatt, og det plager meg at han later som om ingenting har skjedd, men hva kan jeg gjøre? orker ikke ødelegge lørdagen.. jeg reiser snart hjem til mamma på påskeferie så da får jeg en liten tenkepause.. cluet er å ha noen gode argumenter planlagt.. hvis ikke stopper jeg bare opp.. han er så påståelig til tider, at jeg glemmer å tro på det jeg selv har å si, og det jeg selv husker og vet er sannheten.

takk for klem. trengte det:)

[Gjest beekeeper]

Har vært i samme situasjon, kjenner veldig godt til den likegyldighetstatikken du snakker om. Stol på meg, det blir verre om du fortsetter.. Desto lenger du gjør det desto mer ødelegger du deg selv. Han vil ikke høre på deg, og du må ikke få deg selv til å tro at det er deg det er noe galt med..

Desverre er det vanskeig å gi råd i en sånn situasjon fordi det er jo veldig forskjellig fra forhold til forhold. Men uansett så synes jeg ikke du skal la deg selv være i denne situasjonen noe lenger.. Reis bort til moren din i en periode du, vær alene, tenk litt. Få klarnet tankene og ta vare på deg selv. Jeg tror du etterhvert vil få øynene opp for at du er et bra menneske og du trenger ikke å finne deg i hva som helst..

Håper det går bra med deg, og at du forteller oss hvordan det går med deg etterhvert..

[Gjest Gjest TS]

Dagen i dag har vært en typisk søndag. Vi sitter slitne og late i hver vår sofa. Det er så fint vær ute, og burde absolutt vært ute å nytt luften. Samboeren min er tilbake til det vanlige hvor vi bare later som ingenting. Han later kanskje ikke som, for han ser vel ikke selv at måten han oppfører seg på såret meg. Jeg har ikke sagt noe, velger å la det gå for denne gang og håper at jeg er litt mer forberedt neste gang.

Men det er noe som er borte, jeg vet ikke, kanskje det er fordi jeg har påskeferie nå så vi går mye oppi hverandre.. men han tar ikke initiativ til noe lenger, og da gidder ikke jeg prøve mer heller. Nå skal det sies at han sluttet å røyke for to uker siden, og jeg vet at han sliter litt ekstra med det i helgene, men jeg er redd for å bruke det som unnskyldning og.. hvis det faktisk kan være noe annet..

Det er kanskje verdt å nevne at jeg er en av de som har for høye forventninger til et forhold. Jeg liker ikke når det skurrer og hater å være uvenner. Jeg vil helst ha spesielle anledninger og kos hver dag... men jeg vet jo jeg også at livet består av flest hverdager... sånn er livet bare

Det er greit å ha forumet her å få ut litt frustrasjon. Og vite at det ikke bare er meg som kan kjenne på dette av og til

[onyx]

Hva med å si rolig fra neste gang har starter en krangel over bagateller? Si rolig ifra at han overdriver og at det ikke er nødvendig å gå i taket over bagateller. Be han ta en pause og tenke over dette og så kan dere diskutere rolig og saklig senere.

[Annikken]

Jeg kjenner meg igjen... var også sammen med en fyr som alltid ville ha rett, og brukte flust med hersketeknikker når det virket som om jeg hadde rett og han ikke. Det skal gå an å ha en saftig diskusjon uten å ty til personangrep ("det sier jo selvfølgelig du som...") og absolutte "sannheter" ("det har aldri skjedd/ det skjer alltid"), men noen mennesker ser sjansen til å rakke ned på den andre som hele målet med diskusjonen, annet enn å faktisk få noe ut av diskusjonen. Jeg liker å diskutere, men da å _diskutere_, og ikke krangle og bruke masse triks for å rakke ned på motparten for å "vinne". Merker du at han mangler epati når dere diskuterer? At han ikke er i stand til å sette seg inn i din situasjon? Det er ikke særlig morsomt.

Du blir sliten, du orker bare ikke ta en diskusjon til slutt. Og kommunikasjon er så viktig i et forhold.

Jeg skal ikke være deterministisk med en gang her, men jeg er veldig glad det ble slutt med meg og typen. Jeg er alt for vennlig av person, han er alt for kynisk og målorientert. Enten må han lære seg å ta en saklig diskusjon, eller så vet jeg ikke hva. Men det er mange som ikke forstår hva de gjør feil og trenger en fagperson til å forklare dem hvor nedverdigende det er å aldri få noe særlig kred av kjæresten sin.

Uansett, du har min støtte, du trenger ikke leve med noen som tar mer energi enn du føler du har igjen av forholdet deres Det skal være fint å være sammen med noen, ikke en belastning. Det SKAL være tungt til tider, ingen har det lett hele tiden, men det skal ikke føles ut som om det går på bekostning av din egen stolthet og personlighet.

[Tiit]

Kan denne replikken være noe: "Ok, jeg gir meg, så får bare du ha feil!!!"

[MrBrightside]

Kan denne replikken være noe: "Ok, jeg gir meg, så får bare du ha feil!!!"

←

om du diskuterer med en 9 åring så er det sikkert et ypperlig comeback ja