La folk få bestemme selv!

[juni]

Hva er det som gjør at så mange ikke aksepterer at noen velger litt anerledes enn dem?

Hvorfor kan man ikke bare godta av vi velger forskjellig? Hvorfor får f.eks Deidre så mye pepper fordi hun ikke vil ha flere barn og vil leve litt "friere"? Virker som endel flerbarnsmødre rett og slett ikke synes hun har noen grunn til å klage fordi de er mye mer slitne en henne. Nettopp!!!! Hun vil ikke være like sliten som dere! Og derfor velger hun å ikke få flere barn. Hun innser rett og slett sine egne begrensninger! Og det gjør jeg og! (Når det gjelder Deidre synes jeg det er mannen hennes som er ego, ikke hun, måtte bare få sagt det!)

Jeg er litt i samme situasjon, bortsett fra at det er jeg som driver eget firma og jeg har en super mann som stiller opp minst like mye som meg.

Det har vært beinhardt i flere år å få jobben opp på beina, men dette var drømmen min, og ikke tale om at jeg gir meg nå!

Vi har en nydelig sønn på tre år, men tanken på å få flere gjør meg helt skjelven! Ikke tale om at jeg vil!!! Jeg har ikke kapasitet rett og slett! Eller lyst! Jeg vil jobbe, trene, gjøre egne ting! Hva er galt med det? Jeg vil leve MED familien min, ikke FOR! Det vil ikke si at min sønn ikke er viktigst! Han er selvsagt det aller viktigste, nettopp derfor bør han ha en mor med overskudd til å følge han opp! Og det har han! Jeg trener når han har lagt seg, jobber når han har lagt seg, henter han ofte tidlig i bhg. Hvis jeg jobber i helgene tar jeg han ofte ut av bhg midt i uka for å ha kosedag og vi har en ufattelig bra kontakt. Jeg har overskudd til å ta vare på ekteskapet, og lykkelige foreldre skal ikke undervurderes! Jeg har t.o.m blitt skjelt ut fordi jeg ikke vil ha flere barn. Hva er det med folk? Hvorfor er det så skremmende at noen velger annerledes enn de selv? Er det for å overbevise seg selv om at man har valgt riktig selv? Jeg synes faktisk de som får tre barn eller fler er helt gale, men hvis jeg hadde ønsket (og hatt råd) til å gå hjemme så hadde det kanskje ikke vært så dumt? Det er bare det at jeg ikke ønsker det, og en fulltidsjobb med tre barn virker skremmende på meg! Men jeg bryr meg ikke med hvordan de velger uansett!

[snøfnugg]

Først meg selv og så min neste, for det er til felles beste.

I mitt tilfelle,som 4 barnsmor!!!!!!!! Så var ingen av barna planlagt. Jeg ville ikke tatt abort for alt i verden. Jeg blir ganske sint på de som må rakke ned på sånne som meg for å framheve at det de velger er så bra. Jeg fremhever ikke at det jeg har er så bra ovenfor en enebarnsforelder.. Jeg ville heller aldri sagt at jeg ville heller ha et barn enn de jeg har.

Må også nevne at jeg har vært i barnebursdag og hørt på tre enebarnsforeldre som la ut i det vide og det bred om hvor fint det var med et barn. Jeg sa ingenting-men gjett om jeg følte meg litt tufs.Så det er også omvendt.

Ja til sist,ikke er jeg noe dårligere som menneske heller enn en enebarnsforelder.

Endret 27. mars 2007 av snøfnugg

[juni]

Det mener jeg ABSOLUTT ikke!!!

DU velger hva du vil og JEG velger hva jeg vil, ingen er noe bedre enn andre! Vi må velge det som passer oss! Og hadde jeg hatt en annen eller ingen jobb, så hadde jeg nok valgt annerledes. Men jeg har valgt en jobb som koster, altså har jeg mindre å gi et annet sted. Men akkurat passe til én!

[snøfnugg]

Er enig med deg,men har en venninne som har 13 år på universitet og hun har også 3 barn-en dårligere mor er hun ikke. Så å si at det er en umulighet er feil.

[Gjest Eir]

Jeg tror problemet er at man får pes dersom man har færre enn 2 barn, og flere enn 3. Med en gang man faller utenfor snittet, eller "normalen" virker det som om mange mener de har en slags rett til å hakke på en.

[juni]

Selvsagt er det ikke umulig! Helt klart ikke! Jeg kjenner flere som har det utmerket med tre barn, men jeg tror ikke jeg personlig hadde klart det. Jeg blir f.eks altfor fort stresset.

[Laban75]

Jeg tror problemet er at man får pes dersom man har færre enn 2 barn, og flere enn 3. Med en gang man faller utenfor snittet, eller "normalen" virker det som om mange mener de har en slags rett til å hakke på en.

←

Det er vel ikke det som er greia her - at man faller utenfor normalen...

Jeg er av de som mener det er egoistisk å få kun et barn.. Og det er ikke fordi det faller utenfor normalen - det er av hensyn til barnet. Du gjør et valg for barnet - at det ikke skal få noen søsken. Jeg kjenner noen som er enebarn - fant en mann som er enebarn. Skal si det er stusselig med familiesammenkomster. Ikke har barnet noen tanter eller onkler, og dermed ingen søskenbarn.. Selv om du som mor synes det er topp med bare ett barn - vet du ikke noe om hvordan barnet kommer til å føle det når det blir så stort at det skjønner..

Men selvfølgelig er det opptil enhver å velge.. Syntes det er trist med enebarn jeg (og det syntes de av mine venner som er enebarn også)..

[Paradokset]

Jeg er av de som mener det er egoistisk å få kun et barn.. Og det er ikke fordi det faller utenfor normalen - det er av hensyn til barnet. Du gjør et valg for barnet - at det ikke skal få noen søsken.

.. Syntes det er trist med enebarn jeg

←

Så du gjør ikke et valg for barnet om det får 5 søsken? Og hvordan kan du sette deg til doms over hva som er "riktig" i denne sammenheng?

Jeg hadde kanskje sett argumentet ditt om vi hadde snakket om en familie som bodde på en gård på et sted der "man ikke skulle tru at nokon kunne bu".

Nå er det faktisk slik at de aller fleste av oss bor i et samfunn hvor det er plenty med muligheter for å sosialisere med andre - ikke utelukkende søsken.

Om ikke annet illustrerer du i alle fall trådstarters poeng glimrende.

[Lula]

Man må selv velge det som er riktig for en selv, enten det betyr ingen barn, ett barn, 2 barn eller fler for den saks skyld.

Det viktigste er at det er gjennomtenkt og at man er trygg på valget sitt.

Jeg forstår IKKE hvorfor folk tror de har rett til å fortelle andre hvordan de bør leve og hvor mange barn man evt. bør få.

Selv har jeg valgt å få to (siste kommer i juni). Det blir ikke fler her. Vi ønsker søsken for sønnen vår, men også tid igjen oss selv.

Det er jo så forkjellig hvordan folk opplever det å ha barn. Min mor feks var skikkelig super-woman. Hun hadde 3 barn, hus, mann som reiste mye, full jobb og fulltidsstudier ved siden av. Likevel fikk hun tid til å både sy og gjøre andre ting

Jeg er IKKE sånn, og det må jeg bare innse. 2 barn holder derfor hos oss.

PS: Siden du bringer opp Deidre i denne tråden må jeg få kommentere at hun fikk vel Deidre mest pepper fordi hun vurderte å lure mannen sin til å tro at de skulle prøve på et barn til.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Jeg er av de som mener det er egoistisk å få kun et barn.. Og det er ikke fordi det faller utenfor normalen - det er av hensyn til barnet. Du gjør et valg for barnet - at det ikke skal få noen søsken. Jeg kjenner noen som er enebarn - fant en mann som er enebarn. Skal si det er stusselig med familiesammenkomster.

Jeg synes det er ganske imponerende å synes synd på enebarn bare fordi de ikke har søsken.

Og når du nevner tanter og onkler, og ektefelles søsken/tanter/onkler, så er jo dette IKKE valg foreldre gjør for sine barn (dette er resultater av tidligere generasjoners valg/tilfeldigheter).

Det er nok av barn som har dårlige oppvekstvilkår og som man derfor godt kan synes synd på. Men å synes synd på et barn som kommer fra et godt hjem med mye oppmerksomhet og har alt det trenger, bare fordi dette barnet ikke i tillegg har søsken synes jeg blir absurd.

Hva er det som er såå fantastisk med søsken? Selv har jeg en søster som jeg jo setter pris på og er glad i. Men at livet mitt hadde vært så mye dårligere uten søsken synes jeg blir vanskelig å påstå.

Jeg tror jeg kan komme på en uendelig mengde ting som kommer høyere opp på et barns "behovsliste" enn søsken.

[onyx]

Det er vel ikke det som er greia her - at man faller utenfor normalen...

Jeg er av de som mener det er egoistisk å få kun et barn.. Og det er ikke fordi det faller utenfor normalen - det er av hensyn til barnet. Du gjør et valg for barnet - at det ikke skal få noen søsken. Jeg kjenner noen som er enebarn - fant en mann som er enebarn. Skal si det er stusselig med familiesammenkomster. Ikke har barnet noen tanter eller onkler, og dermed ingen søskenbarn.. Selv om du som mor synes det er topp med bare ett barn - vet du ikke noe om hvordan barnet kommer til å føle det når det blir så stort at det skjønner..

Men selvfølgelig er det opptil enhver å velge.. Syntes det er trist med enebarn jeg (og det syntes de av mine venner som er enebarn også)..

←

Eh... hva?! Du kan da ikke alvorlig mene at alle må ha søsken fordi DU synes det er stusselig at ANDRE er enebarn?? Jeg kjenner mange enebarn og helt ærlig er det ingen av de som savner søsken, fordi de har aldri hatt noen! De har det helt utmerket og har sine vaner og tradisjoner uten å føle savn etter noe annet. Du kan da ikke bestemme hva som er riktig ut fra hva DU føler. Snakk om å sette enebarn i bås.....

Og det å ha søsken er heller ingen garanti for familielykke heller. Man kan fint ha søsken og likevel være "alene" i praksis.

[Eve Luna]

Når jeg var i tidlig 20 årene så ønsket jeg meg ingen barn. Noen år etterpå ønsket jeg meg barn og tenkte da at jeg vil ikke ha flere enn 2. Men så møtte jeg samboeren min. Han kommer fra en stor familie, de var 5 søsken og jeg var imponert over hvordan hans foreldre klarte å oppdra alle sammen så bra, samt at det er en ro i det huset jeg sjelden har sett andre steder. De får liksom tid til alt. Og jeg så at det var ikke noe mer tidskrevende å ha 5 barn mot f.eks. 2 barn. Det handler om prioriteringer, samt at ikke alt må skje på samme tid. Du rekker alt du vil bare du gir det litt tid. Det er så samhold i den familien. Alle komemr overens med hverandre, og hjelper hverandre. Så nå ønsker jeg meg 3-4 barn. Samboeren er ikke helt enig med meg. Han ønsker kun 2, så når den tid kommer så skal jeg prøve å forhandle meg om et 3. barn til. Men den tid, den sorg.

Jeg har kun en bror og egentlig så syns jeg det er lite. Jeg er veldig glad i broren min og vi kommer veldig godt overens, men jeg merker at sorgene og problemene i familien ville vært enklere å bære hvis det kunne fordeles på flere. Det samme gjelder gleder. Når jeg har en god nyhet å fortelle så øsnker jeg liksom å dele det med hele verden, men det er ikke så mange jeg har å ringe å dele det med. Jeg har alltid ønsket meg flere søsken, en eller to til.

[Gjest Bare innom]

Jeg har sett like mange slitne ettbarnsmødre, som jeg har sett slitne trebarnsmødre. Det er ikke alltid antall barn som avgjør hvor sliten en er, like ofte er det livssituasjonen generelt, samt ulike prioriteringer, som avgjør hvor mye overskudd en sitter igjen med på slutten av dagen.

En annen ting, er at det ofte ikke er HVA som blir sagt jeg reagerer på, men HVORDAN det blir sagt.

Personlig reagerer jeg ikke på at noen velger å få kun ett barn, men jeg reagerer veldig når argumentasjonen går på at flerbarnsmødre ikke klarer å følge opp barna sine like godt som ettbarnsmødre kan!

[Deidre]

Jeg tror vel at hovedårsakene til at jeg fikk så mange negative svar her inne var at vi har god økonomi og både au pair og vaskehjelp. Da er det visst ikke legitimt å ønske tid for seg selv og overskudd til både barn, jobb og et sosialt liv utenfor hjemmet.

Jeg tror faktisk ikke jeg ville opplevd så mye negativitet her inne hvis jeg hadde vært en ressurssvak kvinne med en dårlig betalt jobb som vurderte å lure mannen sin ved å fortsette med prevensjon i den skjulte.

Endret 28. mars 2007 av Deidre

[Frey]

Nei Deidre, å lure mannen sin er ikke legitimt uansett hvor mye eller lite penger man har.

Men tilbake til topic: om man får et eller ti barn, om man velger jobb, barn eller sosiale utskeielser så spiller det ingen rolle så lenge det er gjennomtenkte valg som ikke skader eller sårer noen. Men må være bevisst på at man selv tar et valg som også andre må leve med.

[Gjest Mayamor]

Alle mennesker tar sine valg, ingen bedre, ingen dårligere i utgangspunktet. En dårlig/god 5 barns mamma kan være en god/dårlig enbarnsmamma i alle varianter. Et menneske som setter sine valg over andres er også like ille uansett hvilken vei det heller...

[Gjest Bare innom]

Jeg tror vel at hovedårsakene til at jeg fikk så mange negative svar her inne var at vi har god økonomi og både au pair og vaskehjelp.  Da er det visst ikke legitimt å ønske tid for seg selv og overskudd til både barn, jobb og et sosialt liv utenfor hjemmet.

Jeg tror faktisk ikke jeg ville opplevd så mye negativitet her inne hvis jeg hadde vært en ressurssvak kvinne med en dårlig betalt jobb som vurderte å lure mannen sin ved å fortsette med prevensjon i den skjulte.

←

Beklager Deidre, du tar feil! Jeg deltok ikke i diskusjonene dine, men jeg så at det de aller fleste reagerte på var ikke antall barn, økonomi, au pair og vaskehjelp.

De reagerte på dine holdninger, og måten du framsatte dem på!

Dette er ikke misunnelse, dette er uenighet om moral.

[Gjest *Magica*]

Jeg har fire barn, full jobb og har det aldeles strålende. Det passer for meg, men jeg vil da ikke framholde mitt liv som noen fasit på hvordan man skal leve. Helt enig i at enhver må få velge selv - vi er jo så forskjellige og må få leve forskjellig.

Jeg kan godt melde meg som fæl og si at jeg ikke synes spesielt synd på et menneske som er sliten av halv jobb, ett barn, vaskehjelp og au pair. Men at folk velger å ha bare ett barn (eller ingen) har jeg full respekt for.

Endret 28. mars 2007 av *Magica*

[Deidre]

Jeg har fire barn, full jobb og har det aldeles strålende. Det passer for meg, men jeg vil da ikke framholde mitt liv som noen fasit på hvordan man skal leve. Helt enig i at enhver må få velge selv - vi er jo så forskjellige og må få leve forskjellig.

Jeg kan godt melde meg som fæl og si at jeg ikke synes spesielt synd på et menneske som er sliten av halv jobb, ett barn, vaskehjelp og au pair. Men at folk velger å ha bare ett barn (eller ingen) har jeg full respekt for.

←

Poenget er vel ikke hvor sliten man er, men hvor sliten man har lyst til å være, rett og slett?

Jeg synes slett ikke synd på meg selv jeg heller, men jeg vil gjerne fortsette å leve livet mitt som jeg gjør nå, og det faller ikke helt i smak hos enkelte.

[Gjest Eir]

Jeg er av de som mener det er egoistisk å få kun et barn.. Og det er ikke fordi det faller utenfor normalen - det er av hensyn til barnet. Du gjør et valg for barnet - at det ikke skal få noen søsken.

←

Ved å velge å få barn i det hele tatt gjør man nokså anvjørende valg for ett annet menneske, ved å bringe dem til livet. Det er en del av det å være forelder. Og siden det er umulig å vite hva barnet selv ville ha valgt, må man bare velge ut fra hva man selv synes er best.

Ser jo i denne og lignende tråder at noen er enebarn og savner søsken, mens andre trives med det. Noen har søsken og er glad for det, andre ville helst ha sluppet sine. Noen har "bare" ett søsken, og skulle gjerne hatt ett helt fotballag, osv. Når folk er så forskjellige er det umulig å ta hensyn til alle, og jeg synes heller ikke det er riktig å la barna i familien velge om man skal ha 3 eller 7 barn.

Og jeg tror det har veldig mye med hva som er "normalt" å gjøre, når man rakker ned på de som faller utenfor. Jeg har aldri hørt noen kritisere folk på samme måten, for at de har 2 eller 3 barn, som når de har over eller under dette. Synes du illustrerer trådstarters poeng svært godt med dette innlegget.

Endret 28. mars 2007 av Eir