Samboers xdame

[sjiny]

Problem med xdama.

Greit ho e sur, sint, såra og lei seg for at han forlot ho, og sikkert ikkje verdens beste timing sia ho va gravid, men tvila på va ville bli beire godtatt ho han gjekk rett etter fødselen. Han gjekk frå ho og vi vart i lag. Men ingen hadde vel trudd ho skulle sette seg so på bakbeina. Ho e no pedagog, ho veit no at ongane har da best når dei får ha samvær med begge foreldre. Men e vist om å gjere å sette seg mest muleg på bakbeina. Og ho ville no ha ongan med han og han og sonen er ganske knytta til kvarandre, so da kan ikkje vere da at ho plutseleg tvila på has evne til å vere pappa. Og greit at ho e bitter og såra og alt, men da skal ikkje gå utover ongane. Da va faktisk ho han forlot, ikkje ongane.

Og skulle han få vere med sonen skulle da ikkje vere i nærheiten av meg. Ok tenkte eg, greit da dei fyste vekene.

• tok øve 6 mnd å få ein samværsavtale for sonen. Og endå lengre tid før ho godtok a han skulle vå vere i leiligheita her vi bur. No e han her : 1 veke; torsdag ettermiddag. 2 veke; torsdag til mandags morgon.

• tok 1 år og 1 mnd å få samværsavtale for dattra. Greit ho berre e 1 år og 4 mnd, men han har rett på samvær for da om! Han kunne no fått hatt no nåkre tima i veka og auka itte kvart. E fedre (mangen?) som har aleineansvar/samvær med barna frå dei er spedbarn. Da finns morsmelkerstattning og brystpumpe… men langt om lenge og lenger enn langt..so vart da no ein avtale til slutt. Avtalen no e: 1 veke; torsdagsettermidag 15.30 – 18.00. 2 veke; torsdag og fredags ettermiddag 15.30 – 18.00 (denne tida er ink. Henting i barnehage og køyre ho heimatt til mora, tar ca 20 min) Ikkje akkurat so veldig god tid til å få god kontakt og lære kvarandre å kjenne, å få ho trygg på faren. Vi/ han stilte krav om at no var det slutt på at han ikkje fekk ha dattra, sa han skulle ha ho 1 veke; torsdagsettermiddag (i lag med sonen) 2 veke; fredagsettermiddag og på lørdag ca 10.00 15.00. Etterkvart mot hausten skulle det gradvis aukast slik at ho er her annakvar helg samtidig som sonen.

Men at han sku få ha ho på ein laurdag da nekta ho, da kom ikkje på tale. Ifølge lova har han rett på ein ettermiddag og annan kvar helg. Virka som ho gjer alt for å motstride krava has og at ho skal bestemme alt. Greit ho e mora, men han e faktisk FAREN!

Vist ho snart ikkje innser at han òg har rettigheita so får da bli rettsak. Men da e jo litt drastisk føle vi, og han føle jo skyld og dårleg samvittigheit for at ting vart som dei vart, og vil vel ikkje lage so oppstyr. Men må vi, so gjer vi da

Og so da e sagt so va ikkje ditta forholde so rosenrødt på slutten, og ho har sjøl i ettertid sagt at ho hadde tenkt å gjere da slutt før ho vart gravid me den siste. So trukje at da kan ha vå so overraskande at han gjekk i frå ho, men va vel alikavel eit sjokk og opprivande for ho måten da vart slutt på.. Da forstår eg. Ekje sånn at eg meina at ho ikkje har grunn til å vere trist, lei og bitter. Ho kan vere so bitter ho berre vil for meg. Men da skal ikkje gå utover ongane. Og dei har godt av å få vere med pappaen sin..

Han gjekk frå ho og vi flytta rett i lag, ja han va utro mot ho og da må vere grusomt for ho å tenke på og alt sånt. Men poenge e at han hadde gjort da slutt uansitt, for han va lei og følte forholde va dødt osv. Han hadde tenkt å gjere da slutt, men av ein eller anna grunn fekk han ho no gravid igjen.. Men einaste forskjelen ville blitt at han hadde vel venta ei stund etter at dattra var født. Men skjønna at da må vere grusomt å bli forlatt og at han e forelska og kan flytte rett i lag med sin nye kjærist. Men ditta e sånne ting som faktisk skjer, og kan skje alle, meg og. Ho treng ikkje like da, men ho må godta at eg og han e i lag og at eg kjem til å ha kontakt med ongane deira. Til og med familiekontore sei at ho ikkje kan bestemme kor han har samvær med ongane. Men han ha no føya seg for ho , som regel. E nok redd for at nekta han so får han ikkje sjå dei i da heile tatt. Og eg blir sleten av at alt må skje på hinna måte, ho skal bestemme alt. Sette han opp ei liste med ”krav” på familiekontore, so kjem da ei tilbake, og der kjem da ”motkrav”…. Tok som sagt øve 6 mnd med møter og brev fram og tilbake på familiekontore før samvære for sonen var satt. Men han ville jo ha han 50%, men den gong ei. Vi bur jo berre ca 20 min frå kvarandre so da e ingenting der ho kan bruke imot da.. No har vi/han lenge prøvd å få minimum ei natt til per annakvarveke, men da nekta ho plent på. Og eg tenke, vist eg var ”aleinemor” til to, so ville eg faktisk trenge og sette pris på nåken daga med barnefri… må vere hardt å ha den jobben aleine. Men no e min sympati for hinna samlivsbrudd ca vekke, for eg e drit lei av at ho berre ska vere vanskligast muleg.. Ca 1 år og eit par mnd på familiekontore føle eg e lenge… jaggu bra da e gratis!!

Og når/vi vi får onga so vil eg jo at søskena ska ha so mykje kontakt som muleg. Lure på ka ho seie når/vis den dagen kjem….

nåken med same erfaringar?

[Gjest Pet]

Veldig vanskelig å lese et så langt innlegg med så mange dialektord. Hvorfor ikke bruke skriftspråk?

[Gjest Gjest]

Jeg forstår henne-samtidig så skal barna alltid komme før sine egne behov..Derfor, gå inn og realitetsorienter-fortell om hvor viktig det er med nære bånd til begge foreldrene, barns sorg, mors evne til konfliktløsning, hvordan ordne praktise gjøremål, hvordan god kommunikasjon hjelper foreldre og barn, forebygging av at barn utvikler problemer p,ga foreldre som ikke blir enige..langsiktige konsekvenser, møt henne på følelser som er vanskelig og få gjerne inn en støttespiller i nettverket, er det ingen dere kan snakke med..og ev få inn som en tredjepart..

[sjiny]

Dei har ei tredje part. Dei går på familie kontoret og har kvar sin saksbehandlar der. Dei prøvde først å ha møte ilag med felles saksbehandlar, men da skar seg heilt...

[sjiny]

Pet: e berre sånn eg skrive. e sikker på at om du legge godviljen til so skjønna du ka som står her....

[Nabodama]

Du har virkelig rotet deg inn i noe her!

Sikker på at du holder ut i lengden?

[sjiny]

ja helde ut gjere eg. og han. eg hadde alrdi gidda å satsa på han og havna oppi t ditte her vis eg ikkje trudde da va verdt da. for vi har da kjempe bra=) og eg og sonen kjem godt overeins. han e 4. igår og idag møtte eg dattra før første gong. igår va ho veldig skeptisk, men idag fekk eg vere med på leiken=)

vi helle på å pusse opp/bygge på eit hus og vi e klare for å dele resten av live med kvarandre. Vi e veldig gode på å kommuniere. Da va da nåke av da første eg sa då vi på alvor begynte å tenke på om vi skulle gjere alvor av følelsane våre, at vi måtte vere flinke til å snakke om ting, diskutere og ta oppnåke vis da e eit problem. klart vi har våre krangla, men vi ordna alltid opp. so føle meg heilt trygg på at ditte forholde skal vare.

mangen meina eg e naiv som e blitt ilag med ein som har vore utro mot xdama, men, og eg seie ikkje at da gjelde i alle tilfelle og da e heller ikkje ei unnskyldning, men kan jo vere ein grunn til at han e utro.. at han faktisk e ferdig med forholde. sjølvsagt hadde da idelle vore at han gjore da slutt fyst...men men...gjort e gjort.

[Gjest Gjest]

Dei har ei tredje part. Dei går på familie kontoret og har kvar sin saksbehandlar der. Dei prøvde først å ha møte ilag med felles saksbehandlar, men da skar seg heilt...

←

Javel, men da var de ikke kommet langt nok i prosessen. Her trengs det tydligvis tett samarbeide mellom to saksbehandlere. ( De var ikke klar for samarbeid )

Fremlegg ønsker fra begge foreldrene

Hva er realistisk og gjennomførtbart, hvordan vil mor møte far, hvordan kan saksbehandlerne jobbe aktivt sammen for å finne en løsning som er for det beste for barna, er mor klar over konsekvenser overfor barn i det hele tatt eller er hun fanget i sin egen bitterhet, mange spørsmål som trengs svar på her før man klarer å gå videre..

[sjiny]

men skulle tru at etter 1 år og eit par mnd med møte på familiekontore so hadde dei fått til eit samarbeid. Og mora e pedagog, ho veit, vertfall innert inne, at barna har godt av å få vere med pappaen. kontakt mellom han og ho er minimal. Ho seier ho ikkje vil ha møte ilag med han, ok da e forståeleg at ho har problem med å møte han. Men trur egentleg ikkje at da ville komme noko produktivt og godt uta av dei møta.. probleme trur eg for da meste e tregheit hos familiekontore. Brev fram og tilbake mellom saksbehandlara og mor og far. tlf/mail ville vel gått litt kjappare.

einaste kommunikasjon foreldra har er ei sjeldan sms melding vist da e nåke spesielt med ongane..

døme: ifjor vår begynnte dei med at han skulle få ha dattra annankvar torsdag ettermiddag (noko som i seg va håplaus, for ho va jo redd han, hadde jo aldri våre med han...) plutseleg begynte mor å avlyse disse samværa, og itte to mnd fekk han melding om at ho hadde bestemt at samvære var permanent avlyst. Sånn heilt av seg sjøl. ho hadde gjett beskjed til fam. kontoret, men der hadde dei ferie. men uansitt, da e ikkje opp til ho å bestemme noko sånt aleine og berre trekke avtalen tilbake. meina no eg...

[rangi]

Jeg syns det er veldig vanskelig å lese innleggene dine, de er litt usammenhengende å vanskelige å forstå... Men, det høres ut som du har havnet oppi en aldeles typisk konflikt som oppstår når det er barn inn i bildet og bruddet er bittert og komplisert. Min svoger har noe lignende på gang med sin eks, og jeg kan love deg at det har vært et sant helvete fra ende til annen, men tre rettsaker, falske beskyldninger og all verdens skittkasting. Jeg kan med min beste vilje ikke fatte og begripe at en mor ikke ser at det er kun en person denne drittkastingen går utover, og det er hennes egne unger!! Jeg mener at hvis man har vært voksen nok til å sette unger til verden, så får man jammen ta seg kraftig sammen og sette egne hevntanker og bitterhet til ekspartneren til side, og fokusere på ungen!! Det er nå over fem år siden min svoger og hans eks gikk fra hverandre, og det er først det siste halvåret at det har roet seg såpass ned at de har kommet til en noenlunde fornuftig samværsavtale. Jeg syns så synd på den stakkars gutten, at jeg blir helt fortvila! Jeg tror ikke det hjelper å være pedagog eller hva som helst annet, når det kommer til sin egen situasjon, virker det som om all fornuft settes til side for å hevne seg på eksen. Jeg håper det ordner seg for din kjæreste, hans barn og deg. Men, forbered deg på at det kan ta tid. Engasjer advokat, og ikke gi dere før dere får i boks en samværsavtale som er gyldig og som begge parter følger! LYKKE TIL!! Ikke finn dere i at hun oppfører seg som et hysterisk, tullete kvinnfolk, rapporter alle brudd på gyldig samværsavtale til familiekontoret el advokat, og få henne til å forstå at hun ikke kan ture på etter eget forgodbefinnede!!

[sjiny]

Trudde no ikkje eg skreiv so rotete, men va so mykje eg måtte få med og berre skreiv og skreiv etterkvart som da dukka opp.. =)

Men føle no at ho xdama ha roa seg litt og er litt enklare å forhandle med no dei siste mnd.. Ho trenge vel berre tid, prøve jo å sjå da frå henna side også..men tolmodigheiten her i huse er det straks slutt på. Han har sagt ifrå på familiekontoret at ho bryter avtalar og dei har sikkert(??) tatt da opp med ho. Det er jo forsovidt heilt greit at da f.eks er ein torsdag ho absolutt vil ha sonen med på noko, eller at dei har planlagt ein tur. Vi skal no ikkje vere vanskelege. MEN då må ho spørre, i god tid, og sonen må då få komme her ein annan dag den veka.

Håpa ho berre kan klare å komme over brudde og bitterheiten sin, og innsjå at da ho drive med ikkje berre går utover pappaen, men ungane ogso.

[Gjest Elfrida]

Dække så imma lett å sjønne va du skriver når du bare buker dialekta di, voffor ikke bruke ett a di skriftspråka vi har såm de fleste er vant ti å lese? De tar pån måte my lenger ti å lese dialekt. De ær en grunn til at vi har skriftspråk, å de er at det bli my lettere får alle å fårstå. De må da væ like lett for dæj å skrive skriftspråk såm får åss andre?

[sjiny]

vel eg fårstår no ka du skrive. og trudde ikkje ditte her var skrifteleg norsk eksamen. du får slutte å lese da eg skrive då vis du ikkje skjønna da.

[Gjest =tentacle=]

Hadde verden vært rettferdig, hadde han ikke fått samvær med sitt yngste barn i det hele tatt. Det han gjorde mot henne mens hun var gravid og rett etter at hun hadde født barnet, er omtrent utilgivelig, og jeg har full forståelse for at hun synes det er dritkjipt at han bare kan komme og få babyen utlevert fordi han har lyst.

Dere har ikke så mye annet å gjøre enn å bruke meglinger og evt rettssaker for å få samværet i orden.

Dessverre har ikke hun mulighet til å ta hensyn til seg selv uten at det går ut over barna. Men hun er for pokker ikke den eneste som har gitt f i deres behov. Hadde de vært det viktigste for ham, hadde han anstrengt seg langt mer for å gjøre et eventuelt brudd så smertefritt og ryddig som mulig, for å legge til rette for et brukbart samarbeidsklima, og for å kunne se sine barn i øynene når de blir eldre og i stand til å skjønne hva som skjedde den gangen. At det ikke er mulig å snakke sammen nå, er faktisk vel så mye hans feil som hennes.

[Wildy]

I en perfekt verden bør hun ta hensyn til barna og deres rett og behov for samvær. Men ærlig talt så skjønner jeg at dama er vrang og ønsker dere begge en viss plass. Rett fra gravid dame og inn i nytt forhold? Hørtes ut som en kjernekar....

Tiden leger alle sår heter det, og etterhvert vil hun kanskje oppdage at det var en befrielse å bli kvitt fyren, til tross for tidspunktet han valgte å avslutte forholdet på.

[Gjest Gjest]

Problem med xdama.

Greit ho e sur, sint, såra og lei seg for at han forlot ho, og sikkert ikkje verdens beste timing sia ho va gravid, men tvila på va ville bli beire godtatt ho han gjekk rett etter fødselen. Han gjekk frå ho og vi vart i lag. Men ingen hadde vel trudd ho skulle sette seg so på bakbeina. Ho e no pedagog, ho veit no at ongane har da best når dei får ha samvær med begge foreldre. Men e vist om å gjere å sette seg mest muleg på bakbeina. Og ho ville no ha ongan med han og han og sonen er ganske knytta til kvarandre, so da kan ikkje vere da at ho plutseleg tvila på has evne til å vere pappa. Og greit at ho e bitter og såra og alt, men da skal ikkje gå utover ongane. Da va faktisk ho han forlot, ikkje ongane.

Og skulle han få vere med sonen skulle da ikkje vere i nærheiten av meg. Ok tenkte eg, greit da dei fyste vekene.

• tok øve 6 mnd å få ein samværsavtale for sonen. Og endå lengre tid før ho godtok a han skulle vå vere i leiligheita her vi bur. No e han her : 1 veke; torsdag ettermiddag. 2 veke; torsdag til mandags morgon.

• tok 1 år og 1 mnd å få samværsavtale for dattra. Greit ho berre e 1 år og 4 mnd, men han har rett på samvær for da om! Han kunne no fått hatt no nåkre tima i veka og auka itte kvart. E fedre (mangen?) som har aleineansvar/samvær med barna frå dei er spedbarn. Da finns morsmelkerstattning og brystpumpe… men langt om lenge og lenger enn langt..so vart da no ein avtale til slutt. Avtalen no e: 1 veke; torsdagsettermidag 15.30 – 18.00. 2 veke; torsdag og fredags ettermiddag 15.30 – 18.00 (denne tida er ink. Henting i barnehage og køyre ho heimatt til mora, tar ca 20 min) Ikkje akkurat so veldig god tid til å få god kontakt og lære kvarandre å kjenne, å få ho trygg på faren. Vi/ han stilte krav om at no var det slutt på at han ikkje fekk ha dattra, sa han skulle ha ho 1 veke; torsdagsettermiddag (i lag med sonen) 2 veke; fredagsettermiddag og på lørdag ca 10.00 15.00. Etterkvart mot hausten skulle det gradvis aukast slik at ho er her annakvar helg samtidig som sonen.

Men at han sku få ha ho på ein laurdag da nekta ho, da kom ikkje på tale. Ifølge lova har han rett på ein ettermiddag og annan kvar helg. Virka som ho gjer alt for å motstride krava has og at ho skal bestemme alt. Greit ho e mora, men han e faktisk FAREN!

Vist ho snart ikkje innser at han òg har rettigheita so får da bli rettsak. Men da e jo litt drastisk føle vi, og han føle jo skyld og dårleg samvittigheit for at ting vart som dei vart, og vil vel ikkje lage so oppstyr. Men må vi, so gjer vi da

Og so da e sagt so va ikkje ditta forholde so rosenrødt på slutten, og ho har sjøl i ettertid sagt at ho hadde tenkt å gjere da slutt før ho vart gravid me den siste. So trukje at da kan ha vå so overraskande at han gjekk i frå ho, men va vel alikavel eit sjokk og opprivande for ho måten da vart slutt på.. Da forstår eg. Ekje sånn at eg meina at ho ikkje har grunn til å vere trist, lei og bitter. Ho kan vere so bitter ho berre vil for meg. Men da skal ikkje gå utover ongane. Og dei har godt av å få vere med pappaen sin..

Han gjekk frå ho og vi flytta rett i lag, ja han va utro mot ho og da må vere grusomt for ho å tenke på og alt sånt. Men poenge e at han hadde gjort da slutt uansitt, for han va lei og følte forholde va dødt osv. Han hadde tenkt å gjere da slutt, men av ein eller anna grunn fekk han ho no gravid igjen.. Men einaste forskjelen ville blitt at han hadde vel venta ei stund etter at dattra var født. Men skjønna at da må vere grusomt å bli forlatt og at han e forelska og kan flytte rett i lag med sin nye kjærist. Men ditta e sånne ting som faktisk skjer, og kan skje alle, meg og. Ho treng ikkje like da, men ho må godta at eg og han e i lag og at eg kjem til å ha kontakt med ongane deira. Til og med familiekontore sei at ho ikkje kan bestemme kor han har samvær med ongane. Men han ha no føya seg for ho , som regel. E nok redd for at nekta han so får han ikkje sjå dei i da heile tatt. Og eg blir sleten av at alt må skje på hinna måte, ho skal bestemme alt. Sette han opp ei liste med ”krav” på familiekontore, so kjem da ei tilbake, og der kjem da ”motkrav”…. Tok som sagt øve 6 mnd med møter og brev fram og tilbake på familiekontore før samvære for sonen var satt. Men han ville jo ha han 50%, men den gong ei. Vi bur jo berre ca 20 min frå kvarandre so da e ingenting der ho kan bruke imot da.. No har vi/han lenge prøvd å få minimum ei natt til per annakvarveke, men da nekta ho plent på.  Og eg tenke, vist eg var ”aleinemor” til to, so ville eg faktisk trenge og sette pris på nåken daga med barnefri… må vere hardt å ha den jobben aleine. Men no e min sympati for hinna samlivsbrudd ca vekke, for eg e drit lei av at ho berre ska vere vanskligast muleg.. Ca 1 år og eit par mnd på familiekontore føle eg e lenge… jaggu bra da e gratis!!

Og når/vi vi får onga so vil eg jo at søskena ska ha so mykje kontakt som muleg. Lure på ka ho seie når/vis den dagen kjem….

nåken med same erfaringar?

←

Å gå ut fra et forhold og rett inn i et nytt er bare ikke lurt. De tar tid å bearbeide ting og få det ut av kroppen. Selv om det var slutt og han flyttet, så er man ikke ferdig med et forhold.

Aldri verden om jeg som kvinne hadde flyttet til en mann som kom rett fra exen.

Siden du sier at det skar seg på famkontoret, så tyder det på følelser som er i sving til de begge. De er bare ikke ferdig med hverandre.

Det tar tid å komme over brudd. Og iallefall om man er blitt utsatt for utroskap. Så er man gravid i tillegg.

Under normale omstendigheter tar det tid å komme over noe slikt. Man skal komme seg etter fødselen. Det er slitsomt med baby osv. Du skriver at den minste er 1 år og 4 mnd.

Hva venter du egentlig?

Jeg er sikker på at tiden vil jobbe for de begge,men damen trenger tid.

Siden det skjærer seg sånn, så kan han slite med sine følelser/samvittighet. Han forlot gravid kone og et ufødt barn + de andre barn.

jeg tror du skal gå stille i dørene og la de ordne ut dette.

Du snakker allerede om rettsak?men synes det er litt drastisk.

Synes mannen bør ta til vettet. Som hos andre vil det nok gå seg til.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg tar muligens munnen for full nå, all den tid jeg ikke har orket å lese hele TS'innlegget. Av (U)naturlige grunner. Hvor vanskelig er det å skrive norsk ?

Det er legitimt å forlate en partner. Uavhengig om partneren er gravid eller ikke. Det som ikke er legitimt er å bare stikke. Og det er her jeg kanskje tar munnen for full, men jeg kunne ikke finne noen opplysninger om hvordan bruddet foregikk. Har han pratet med eksen, fortalt at han ikke ønsker et forhold lenger og spurt hvorvidt han skal bli boende under graviditeten og frem til fødsel? Hva han kan hjelpe til med osv? De fleste mennesker har funnet ut at et barn ikke er godt nok til å holde et forhold i gang så jeg ser ikke helt at vi kan påstå at fyren har gjort noe galt før man vet fremgangsmåten.

Det som er viktig å forstå er at hans evner som partner ikke nødvendigvis er ekvivalent med hans evner som far. Det at han er far er en helt annen sak, og har helt andre dimensjoner. Og her vet vi jo heller ingenting. Er han en god far, og en god farsfigur så skal han selvfølgelig ha samme rett til omsorg for barna som mora. Har han gjort noe som helst som kan tyde på, eller tolkes som at hans fars-egenskaper kan trekkes i tvil så er hun i sin rett (ikke nødv. juridisk) til å nøle med å samarbeide om en deling av omsorg. Er dette bare en hevn for forsmådd kjærlighet, og barna er virkemiddelet er det ufyselig av henne.

[Gjesten29]

Uansett hvor mye svik en opplever så skal det ikke gå ut over ett uskyldig barn, det er vanskelig- men har ett barn to foreldre som er glad i det skal hensynet til barnet alltid gå først. ( uansett, men det finnes untak, rus o,l )

En god omsorgsperson klarer dette- for barnets beste.

Hvis mennesker klarte dette så kanskje vi hadde fått en nedgang i barn med psykiske problemer.

[Gjest Madam Felle]

Hadde verden vært rettferdig, hadde han ikke fått samvær med sitt yngste barn i det hele tatt. Det han gjorde mot henne mens hun var gravid og rett etter at hun hadde født barnet, er omtrent utilgivelig, og jeg har full forståelse for at hun synes det er dritkjipt at han bare kan komme og få babyen utlevert fordi han har lyst.

Dere har ikke så mye annet å gjøre enn å bruke meglinger og evt rettssaker for å få samværet i orden.

Dessverre har ikke hun mulighet til å ta hensyn til seg selv uten at det går ut over barna. Men hun er for pokker ikke den eneste som har gitt f i deres behov. Hadde de vært det viktigste for ham, hadde han anstrengt seg langt mer for å gjøre et eventuelt brudd så smertefritt og ryddig som mulig, for å legge til rette for et brukbart samarbeidsklima, og for å kunne se sine barn i øynene når de blir eldre og i stand til å skjønne hva som skjedde den gangen. At det ikke er mulig å snakke sammen nå, er faktisk vel så mye hans feil som hennes.

←

Aha, så barnet skal straffes, fordi han gjorde noe mot moren til barnet? Noen av gangene det er greit å nekte noen samvær er:

Når en eller begge parter er alkoholikere

Når en eller begge parter er narkomane

Når en eller begge parter misshandler barna fysisk eller psykisk.

Det er aldri akseptabelt å bruke et barn, i de voksnes kamp. Og utroskap er de voksnes kamp, og barn bør ALDRI blandes inn i det. Klarer man ikke dette, burde man ikke fått beholde omsorgen for barna heller. Så hadde ejg vært faren, ville jeg gått for hele omsorgen om du hadde vært moren til barna.

Endret 24. mars 2007 av Madam Felle

[Gjest *Tara*]

Aha, så barnet skal straffes, fordi han gjorde noe mot moren til barnet? Noen av gangene det er greit å nekte noen samvær er:

Når en eller begge parter er alkoholikere

Når en eller begge parter er narkomane

Når en eller begge parter misshandler barna fysisk eller psykisk.

Det er aldri akseptabelt å bruke et barn, i de voksnes kamp. Og utroskap er de voksnes kamp, og barn bør ALDRI blandes inn i det. Klarer man ikke dette, burde man ikke fått beholde omsorgen for barna heller. Så hadde ejg vært faren, ville jeg gått for hele omsorgen om du hadde vært moren til barna.

←

Ikke rart det er krig i verden og masse unger med psykiske problemer